Torstein Rudihagen (A): Eg har følgjande spørsmål til landbruksministeren:

«Innafor landbrukssamvirka skjer det ei stor omstrukturering og sentralisering. Mellom anna går no styret i TINE Meieriet Øst inn for å leggje ned Fosheim-meieriet i Vestre Slidre. Fosheim har stor verdi for næringsverksemd og arbeidsplassar i kommunen og regionen. Bygde-Noreg blir tappa for ressursar pga. slik sentralisering. Staten satsar mykje på landbruket som eit distriktspolitisk verktøy. Landbrukets eigne samvirke driv likevel sterk sentralisering.

Kva er statsråden si vurdering av dette?»

Statsråd Lars Sponheim: Gjennom Hovedavtalen for jordbruket er jordbruksorganisasjonene ansvarlige for å iverksette tiltak i samsvar med jordbruksavtalen. Jordbrukets egne samvirkeorganisasjoner har på bakgrunn av dette påtatt seg viktige funksjoner i gjennomføringen av den norske landbrukspolitikken. På melkesektoren er TINE markedsregulator, noe som innebærer en rekke rettigheter og plikter for TINE, bl.a. at selskapet har mottaks- og forsyningsplikt på melk, og at de er ansvarlige for å gjennomføre markedsreguleringen på melkesektoren.

Når det gjelder organisering og omstrukturering i TINE-konsernet, er dette forhold som staten ikke regulerer gjennom jordbruksavtalesystemet. Dette er et forhold som eierne, i dette tilfellet melkebøndene, har full beslutningsmyndighet over. Dette innebærer at landbrukets samvirkeorganisasjoner på dette området er likestilt med øvrig privat næringsvirksomhet. Når nå styret i TINE Meieriet Øst går inn for å legge ned Fosheim-meieriet i Vestre Slidre og heller foreta videreforedlingen ved andre anlegg på Østlandet, mener jeg dette er et anliggende som best kan vurderes av selskapets egne eiere. TINE må i den sammenheng imidlertid ta hensyn til de forpliktelser de har påtatt seg som markedsregulator.

Gjennom de endringer i markedsordningen for melk som ble iverksatt fra 1. januar 2004, er det lagt til rette for økt konkurranse på melkesektoren. Økt konkurranse vil kunne sette TINE under økt press, noe som vil innebære behov for strukturelle endringer for å kunne møte krav til høyere effektivitet og større lønnsomhet. Økt konkurranse gjør det også mulig for nye aktører å etablere virksomhet på anlegg og steder der det er grunnlag for det.

Det er disse realitetene TINE og landbrukets øvrige aktører må ta inn over seg i de pågående omstruktureringene. Det vil derfor være feil av meg å gripe inn i disse prosessene.

Torstein Rudihagen (A): Landbruksministeren gav på ein måte ei grei beskriving av dei faktiske forholda. Det er sjølvsagt rett som landbruksministeren seier, at dette er Landbrukssamvirkets eiga vurdering og eige ansvar.

Likevel er det slik at satsinga på landbruket i dette landet er grunngitt mykje ut frå distriktspolitiske omsyn. Éin ting er at vi vil produsere god og trygg mat i dette landet, men det åleine er ikkje grunnen til den relativt sterke satsinga på landbruket. Vi vil bruke landbruket som eit verkemiddel for å halde ved lag levande bygder, arbeidsplassar ute i distriktet, kulturlandskap osb.

Når ein da opplever at landbrukets eigne folk, som driv desse landbrukssamvirka, nyttar nærmast alle høve til å rasjonalisere og sentralisere – ut frå konkurransesituasjonen og ut frå økonomiske forhold, noko eg forstår – blir det på ein måte litt paradoksalt og inkonsekvent. Det blir på ein måte litt vanskeleg å få forståing for den store satsinga på landbruket når dei sjølve opptrer på ein slik måte. Eg bed om landbruksministerens vurdering av dette problemet.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg deler den grunnholdning at mer enn noen andre aktører i det norske næringsliv bør de bondeeide store industrikonsernene føle et sterkere samfunnsansvar og et distriktsutbyggingsansvar. En kunne vel egentlig gjøre seg den refleksjon at det er et spørsmål om disse bør ha aktivitet i de store byene i det hele tatt, om de ikke faktisk bør bruke sin aktivitet til å styrke utkantene og distriktene. Men mitt poeng er at dette må de selv bestemme. Slik er reglene våre. Det er eierne, nemlig melkebøndene, som må beslutte dette.

Nå har det heldigvis skjedd mye de siste par–tre årene på dette området. Det er blitt en annen konkurransesituasjon, som også TINE må være opptatt av, ikke bare for å effektivisere, men også ut fra det forhold at noen kan rykke inn i anleggene etter dem. Den regelen som TINE tidligere har brukt, om å lage heftelser på sine nedlagte meierier, at ingen andre kan drive meierivirksomhet der, er nå ikke lovlig. Det betyr at andre kan rykke inn og drive meierivirksomhet. Det er åpnet for konkurranse: Det er andre sterke aktører som kan rykke inn. Jeg vet at i dette tilfellet gjøres det nå et lokalt arbeid opp mot Q-meieriene og andre, for å se om man kan få en konkurrent til TINE til å rykke inn og gi lokale arbeidsplasser.

Torstein Rudihagen (A): Det er jo slik som landbruksministeren peiker på, at dette må Landbrukssamvirket sjølv bestemme. Og regelverket er slik som landbruksministeren beskriv. Spørsmålet er likevel, når ein ser kva som skjer, om ein ikkje på ein måte burde ha ein gjennomgang av regelverket og vurdere ei eventuell styring òg av Landbrukssamvirket.

Det er jo litt underleg at det som skjer innanfor denne sektoren, berre skal skje ut frå bedriftsøkonomiske vurderingar. Men dersom vi skulle ha lagt bedriftsøkonomiske vurderingar til grunn i norsk landbrukspolitikk generelt, ville vi hatt eit heilt anna landbruk enn det vi har i dette landet. Eg er ikkje framand for tanken om at ein på ein måte burde trekkje denne sektoren inn i jordbruksoppgjeret og inn i diskusjonen om eventuelle kompensasjonsordningar for denne sektoren, nettopp for at dei skal ta samfunnsmessige og distriktspolitiske omsyn . Da ein opna for at dei skulle få ansvar for dette – ved behandlinga av landbruksmeldinga for ti år sidan – peikte ein på at DU skulle ha det ansvaret. Det har ikkje fungert godt nok, og eg trur at det kan vere grunn for ein ny gjennomgang.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg har nok en litt annen innfallsvinkel til disse spørsmålene.

Jordbruksavtalen og alle de andre landbrukspolitiske verktøyene vi har, må etter mitt skjønn handle om å styrke primærprodusentene og den spredte bosettingen i dette landet, som primærprodusentene representerer. Så må vi ha et effektivitetskrav også inn mot landbrukets industri.

Virkemiddelet for å få mer aktivitet også av landbruksindustri rundt omkring i distriktene, er økt konkurranse, slik at når de store samvirkeorganisasjonene vil legge ned f.eks. i Vestre Slidre, vet de – og det er nytt – at her kan en konkurrent rykke inn bak dem. Det er det som gjør at det er kommet en ny vurdering inn i styrerommet i TINE, om man tør ta sjansen på å legge ned, eller om vi mister produsentene i et så rikt og viktig melkeområde som Slidre. Det viktigste virkemiddelet tror jeg er at TINE ser at sentralisering gjør at de taper markedsandeler i forhold til primærprodusentene, og det er den linjen jeg har tenkt å forsterke. Derfor hilser jeg velkommen den nye melkeordningen, som nå åpner for konkurranse, og som gjør at det er noen som faktisk er interessert i å rykke inn i dette anlegget når TINE måtte rykke ut.