Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kultur- og kirkeministeren:

«Det følger av lov om trudomssamfunn og ymist anna at prester og forstandere i frikirkemenigheter må være mellom 23 og 75 år. Tilsvarende aldersbegrensning gjelder ikke for prester i Den norske kirke. Enkelte frimenigheter ønsker av ulike årsaker å benytte en pastor/forstander som er over 75 år. Dette er imidlertid svært vanskelig å få til på bakgrunn av dagens lovgivning.

Vil statsråden foreslå lovendring slik at frikirkemenighetene likestilles med Den norske kirke hva gjelder presters/forstanderes alder?»

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: I lov om trudomssamfunn og ymist anna § 24 heiter det:

«Den som skal vera prest eller forstandar i registerført trudomssamfunn, må ikkje vera under 23 år og ikkje over 75 år. Han må liva eit heiderleg liv og ha evne til å gjera sine skyldnader etter lova.»

Med prest eller forstandar meiner lova den som skal utføra offentlegrettslege funksjonar, slik som vigslar.

Reglane om alder i lov om trudomssamfunn er ufråvikelege, og korkje departementet eller fylkesmannen kan gjera unntak.

I forarbeida til lova viser ein til reglane for Den norske kyrkja, og der står det:

«Det synes naturlig at man også for frikirkeprester har aldersgrenser som i noen grad beskytter mot umodenhet og alderdomssvekkelse.»

Blant anna som følgje av intensjonen om likebehandling med Den norske kyrkja har eg kome til at det er nødvendig å sjå nærare på denne problemstillinga. Lov om trudomssamfunn vart vedteken i 1969, det vil seia for meir enn 30 år sidan. Det er difor ikkje unaturleg at det er behov for å gjera endringar. Kultur- og kyrkjedepartementet vil senda ut eit høyringsnotat i løpet av våren der vi drøftar om lova kan endrast slik at ho i særlege tilfelle kan gi høve til å gjera unntak frå reglane om alder.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret, som jo var en sterk imøtekommelse av de ønsker som også har kommet til uttrykk fra enkelte representanter for frikirkesamfunnene i Norge.

Man ønsker ikke en generell dispensasjon som skal gjelde uansett, men man kan i enkelte tilfeller komme i den situasjonen at man faktisk ikke har råd til å ansette i full stilling en forstander som er i den alderen som loven krever, og at man da kan bruke pensjonister. Når disse ikke, slik som det står i forarbeidene, er preget av alderdomssvekkelse, burde de få lov til å forsette både å vie og gjøre de kirkelige tjenester i frikirkesamfunnet som naturlig hører med, på samme måten som man har gitt dispensasjon for folk i Den norske kirke.

Jeg setter pris på at statsråden vil gjøre noe med dette allerede kommende vår, og takker for den imøtekommenhet som dette svaret viser.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Det er ikkje noko særleg meir å leggja til. Dette vil eg følgja opp, og det er naturleg at det skal vera likebehandling.

Presidenten: Spørsmål 5 vil bli besvart senere, før spørsmål 12.