Svein Roald Hansen (A): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«En to år gamle pike har fått avslag fra UDI på søknad om oppholdstillatelse i Norge fordi det ikke ble søkt før hun reiste fra Litauen til Norge. Hennes mor er gift med en nordmann og har fått oppholdstillatelse.

Kan statsråden bidra til at toåringen slipper å reise tilbake til Litauen i tre måneder for å søke, når utfallet av en slik søknad likevel er opplagt, nemlig at hun vil få oppholdstillatelse?»

Statsråd Erna Solberg: La meg begynne med det jeg vanligvis rituelt sier i alle disse sakene i spørretimen: Jeg vil minne om at jeg ikke har anledning til å gå inn i enkeltsaker om oppholdstillatelse i henhold de endringer i utlendingsloven som Stortinget vedtok med virkning fra 1. januar 2001. Jeg kan altså ikke kommentere enkeltsaken som representanten tar opp.

Når det gjelder det prinsipielle spørsmålet, har jeg forståelse for at regelverket omkring adgang til å søke oppholdstillatelse fra riket kan oppleves som urimelig og firkantet i disse sakene. Det var også derfor jeg i desember i fjor instruerte Utlendingsdirektoratet og Utlendingsnemnda om inntil videre å ikke fatte negative vedtak i saker der særkullsbarn mens de selv oppholder seg i Norge, har søkt om familiegjenforening med en forelder bosatt i Norge. I de fleste av disse sakene ville barna ha fått avslag på grunn av at de har søkt tillatelsen fra Norge, og ikke før de reiste inn i landet. Politiet ble også instruert om ikke å effektuere slike negative vedtak som allerede måtte være fattet.

Hovedregelen i norsk utlendingslov er at en utlending skal søke om oppholdstillatelse før innreise til Norge. Det er gjort unntak for visse grupper, men ikke for barn som søker tillatelse med kun én forelder i Norge. Det kan gjøres unntak dersom «sterke rimelighetsgrunner» tilsier det. I samsvar med de forpliktelsene Norge har, bl.a. etter barnekonvensjonen, skal hensynet til barnets beste vurderes både når det gis nye regler og i praktiseringen av de lover og regler vi har. Bakgrunnen for det gjeldende regelverket er nettopp behovet for å kunne kontrollere at forelderen i hjemlandet er innforstått med at barnet skal bosette seg i Norge. Det skal også kontrolleres om forelderen bosatt i Norge eventuelt har foreldreansvaret alene. Norge er også bundet av internasjonale forpliktelser som gjelder for å forhindre bortføring av barn. Derfor må norske utlendingsmyndigheter opptre ryddig og stille krav til dokumentasjon i slike saker, noe som ofte kan være vanskelig der det forekommer motstridende opplysninger om de faktiske forhold i disse sakene.

Enhver som planlegger å ta opphold i Norge, må sette seg inn i lovgivningen som gjelder i vårt land. Da jeg har forstått at mange oppfatter det som en uforholdsmessig belastning at barna blir sendt tilbake for å søke, har jeg sagt at jeg ønsker å bruke noe mer tid på å vurdere hva som bør gjelde i disse sakene. Det er et vanskelig spørsmål som krever en grundig gjennomgang av alle hensyn. Ulike deler av menneskerettighetene kan være motstridende knyttet til hvordan vi regulerer dette. Både de hensyn som taler for at barna kan søke fra Norge og de som taler for at barna bør ha fått situasjonen avklart før de reiser inn i landet, er det viktig å se på. Dette vil også kunne ha betydning for visumpraktiseringen i forhold til enkelte land hvis man endrer på reglene som vi har i dag. Jeg arbeider for øyeblikket med saken og kan ikke informere om en konklusjon på dette tidspunktet. Vi vil om kort tid foreta en vurdering av om vi skal gå videre med en forskriftsendring, eventuelt vurderinger knyttet til dette med «sterke rimelighetsgrunner». Men vi må ha klarlagt alle sider, for det er en sammenhengende kjede i utlendingslovgivningen som noen ganger kan gi uforståelige svar hvis vi ser på enkeltsaken, men som dreier seg om at man skal ta hensyn til begge foreldres rettigheter – de fleste barn har to foreldre – og barnets beste.

Svein Roald Hansen (A): Jeg deler fullt ut statsrådens vurderinger rundt kompleksiteten som kan være i slike saker, og ikke minst at man må ha en saksbehandling som gir trygghet for at man her ikke begår en urett mot den av foreldrene som ikke er i Norge. Det synet deler jeg fullt ut.

Jeg forstår svaret dit hen, med den instruks som er gitt om at man ikke skal sende ut særkullsbarn uten videre, at statsråden er åpen for å sikre en individuell saksbehandling, og at i de tilfeller det er mulig å forsikre seg om at de hensynene som må ligge til grunn, er tatt – nemlig at det hos den av foreldrene som ikke befinner seg i Norge, er forståelse for at barnet kan bli boende her – kan oppholdstillatelse gis uten at barnet må sendes hjem. Det er for meg poenget i dette spørsmålet at man i saker hvor det er mulig å foreta denne vurderingen og ivareta sikkerheten, gjør det uten automatisk hjemsendelse og ny søknad fra hjemlandet.

Statsråd Erna Solberg: Jeg tror alle kan ha medfølelse i de enkelteksemplene som dukker opp i denne typen saker. Noen av disse tilfellene oppstår fordi vi tillater folk å gifte seg når de har vært på turistvisum i Norge, de blir ikke tvunget til å reise tilbake igjen for eventuelt å søke om oppholdstillatelse. Andre land har strengere regulering for både mor og barn i de fleste av disse tilfellene.

Det er heller ikke et lite sakskompleks. Den økte familiegjenforeningen vi nå ser, gjelder litt eldre eller voksne menn som gifter seg med kvinner i utlandet, og mange av disse har altså barn fra tidligere ekteskap i sitt hjemland. Derfor er det ikke noe lite og enkelt saksspørsmål. Det dreier seg om forholdet til noen av våre større naboland og til land helt på andre siden av kloden. Vi har ganske mange saker, hvor det kan være komplisert å være sikker på om de opplysningene man får, er riktige.

Når det gjelder bortføring av barn, er vi også bundet internasjonalt av FNs konvensjon om barnets rettigheter. Stortinget har på vegne av norske borgere vært veldig opptatt av at vi skal være aktive når det gjelder å kjempe mot bortføring av norske barn til foreldre i utlandet. Da må vi også være sikre på at vi ikke lager regler som gjør at vi kommer på den andre siden når det gjelder folk som ønsker å bosette seg i Norge, men som faktisk ikke har eneomsorg for sitt barn.

Svein Roald Hansen (A): Igjen er jeg enig i det statsråden sier, at her er det mange hensyn å ta, og mange tungtveiende hensyn. Jeg skal ikke gjøre noe forsøk på å utfordre behovet for å legge dem til grunn, men jeg er fornøyd med svaret fordi statsråden også har vist at hun vil åpne for at der man kan forsikre seg om at disse andre hensynene er ivaretatt, kan man gi oppholdstillatelse uten å ri det formelle prinsippet om at dette skal skje når barnet er i sitt hjemland.