Bjørn Jacobsen (SV): Eg tillèt meg å stille eit spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Utbyggingsavtalar mellom kommunar og store utbyggjarar har auka i omfang. Utbyggjarane yter økonomisk bistand til kommunane før eller samtidig som dei får sakene sine behandla. Norsk Hydro betaler lønningane til fem saksbehandlarar i Aukra kommune i Møre og Romsdal for å ta unna stor saksmengd i samband med Hydros utbygging av Ormen Lange-feltet.

Synest statsråden dette er i tråd med god praksis i forvaltinga og rett etter forvaltingslova?»

Statsråd Erna Solberg: Utbyggingsavtaler mellom private utbyggere og kommuner reiser en rekke vanskelige spørsmål. I den senere tid har det særlig vært fokusert på spørsmål som gjelder bidrag fra private utbyggere til kommunen utover det kommunen kan pålegge. Jeg tar sikte på å utarbeide et lovforslag i løpet av året som skal regulere nærmere adgangen til å inngå slike utbyggingsavtaler.

Det spørsmålet som representanten Jacobsen har stilt, gjelder en variant av slike utbyggingsavtaler. Jeg har lyst til å si at jeg ikke har detaljkunnskaper om situasjonen i Aukra kommune, men etter det jeg har fått opplyst, dreier det seg om planarbeid som er knyttet til utbyggingen av Ormen Lange-feltet, og som legger beslag på relativt store ressurser i kommunen. Norsk Hydro refunderer så kommunens utgifter til lønn til dem som konkret arbeider med disse planene.

Jeg ser det slik at der store anlegg av nasjonal betydning blir lagt til en liten kommune, vil behandlingen av reguleringsplaner osv. kunne innebære en merbelastning som er merkbar på kommunens planavdeling. For at ikke saksbehandlingsressursene i kommunen i for stor grad skal gå med til å behandle slike saker – kanskje til fortrengsel for annet planarbeid eller annen type arbeid i kommunen – vil jeg ikke uten videre si at kommunen bør være avskåret fra å ta imot et tilbud fra en privat utbygger om å dekke deler av kommunens arbeidskostnader. Etter plan- og bygningsloven er det allerede i dag i en viss utstrekning anledning for kommunen til å kreve gebyr for kommunens behandling av visse saker. Prinsippet om betaling for kommunens arbeid etter denne loven er derfor ikke ukjent.

Jeg ser betenkelighetene knyttet til at en privat part skal kunne kjøpe seg en «bedre plass i køen» på denne måten ved å tilby å dekke kostnader til saksbehandlingen. Men jeg mener at i ekstraordinære utbygginger som fører til en stor belastning på kommunens kapasitet, bør ikke denne muligheten uten videre avskjæres. Det er da selvsagt en forutsetning at avtaleforholdet ikke påvirker innholdet av kommunens vurderinger og vedtak. Saksbehandlerne må derfor bl.a. være ansatt av kommunen og ikke på utlån fra Hydro, og ytelsen må være begrenset til det som er kommunens selvkost. Når det gjelder en nærmere grensedragning i forhold til private utbyggeres ytelser til en kommune, vil jeg vise til det lovarbeidet om utbyggingsavtaler som departementet nå gjennomfører. Jeg vil for øvrig understreke viktigheten av at det skal være åpenhet om denne type avtaler, slik at alle betenkelige forhold kan være synlige.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for svaret.

Burde ikkje kommunen gjere noko anna enn å late Hydro betale løn direkte inn til kommunehuset? Ein kunne f.eks. skrive ut eit reguleringsgebyr. Ein kunne låne pengar, for ein har jo framtidige forventingar om store inntekter, sjølv om det å låne pengar ville vere å låne til drift, og det er jo ikkje tillate. Her blir det nesten snakk om kva som er mest ille i forhold til forvaltingspraksis.

Det er rett, som statsråden seier, at Planlovutvalet jobbar med saka, men dei uttaler seg veldig kritisk til at ein utbyggingsavtale skal leggje band på det å få til ei brei vurdering av alle interessene som knyter seg til arealbruk, og foreslår sterkt avgrensa høve til å krevje eller ta imot finansiering av offentlege tenester frå utbyggjarar. Ein eller annan plass må ein jo setje ei grense for kva som er akseptabelt, og kva som ikkje er det. Eg har fått fleire signal om at alle som er involverte i denne saka, skjønar at ein plass må grensa gå. Kvar vil statsråden bevege seg i denne grensegangen – over mot meir bruk av utbyggingsavtalar, eller vil ho setje foten ned snart? Har ho i det heile lyfta foten åtvarande opp?

Statsråd Erna Solberg: Det er altså slik at jeg har vært opptatt av arbeidet knyttet til utbyggingsavtaler fra jeg ble statsråd og har i to forskjellige dokumenter til Stortinget orientert om hvilket arbeid vi gjør i forhold til utbyggingsavtaler. Vi har begrenset muligheten til å ta usakelige gebyrer når det gjelder de veiledninger og retningslinjer som er gitt til kommunesektoren. Til spørsmålet om jeg har løftet opp foten vil jeg si at det gjorde jeg lenge før SV var opptatt av problemstillingen, nettopp fordi vi har vært opptatt av det som man fra Planlovutvalgets side har vært inne på, og som ikke har dreid seg om denne typen betaling, som det her er snakk om, men om tilfeller der utbyggingsavtalen innebærer en stor kostnad når det gjelder sosial infrastruktur. Det har vært hoveddelen i den diskusjonen.

Det er klart at det går an å finne mange andre mer elegante former for innbetaling av penger fra Norsk Hydro når det gjelder Aukra kommunes behandling i forbindelse med planprosessen, f.eks. ved å utstede et stort gebyr som ville dekke akkurat det samme. I realiteten substansielt kan en alltid stille spørsmålet: Hva ville forskjellen vært?

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar igjen for svaret og er for så vidt glad for at statsråden her til slutt seier dette så tydeleg.

No har vi diskutert problema for dei kommunane som er så heldige å ha store utbyggingar som fører til framtidige, større inntekter. Eg er meir redd for dei mindre ressurssterke kommunane som ikkje klarer å halde oppe ein saksbehandlingskapasitet, og fylkeskommunar som heller ikkje klarer det. Eg har eksempel på at folk har reist på juleferie medan det har lege 60 saker i bunken, og dei seier klart frå om at det her er fleire og fleire eksempel på at ein ikkje klarer å ha ei god offentleg forvalting. For SV er det eit viktig prinsipp at t.d. reguleringsarbeid i kommunane skal vere ei offentleg oppgåve, og at dei som har best råd, ikkje skal kunne kjøpe seg ein betre plass i køen. Eksempla som kjem fram, viser berre på nytt at kommunane må få tilført større ressursar for å kunne drive god saksbehandling. Erfaringane viser at folk vil ha kvalitet på offentlege tenester. Det gjeld sjølvsagt òg i plansaker.

Korleis vil situasjonen bli for kommunar utan store utbyggingar? Kan vi risikere at prinsippet om likebehandling blir bytt ut med eit har-du-råd-så-får-du-prinsipp, med rask saksbehandling for dei som har mykje pengar?

Statsråd Erna Solberg: Det er allerede i dag i mange kommuner et problem med behandlingen og kapasiteten, og ikke minst kvaliteten på plan- og byggesaksbehandlingen. Det dreier seg først og fremst om, noe som de siste dagene har vært diskutert, kommunestørrelser, og om hva som er effektivt mulig. Det er helt klart at små kommuner som får stor industriutbygging, ikke kan sitte med en varig kapasitet som også skal håndtere denne typen utbygging. Alternativet deres er å bygge opp i en kortvarig periode, sørge for å få utgiftene dekket gjennom inntekter, eller alternativt å leie inn konsulenthjelp for å gjøre det samme. Jeg personlig mener at det å ha ansatte i kommunen og ikke gå via konsulentselskap kanskje gir større garantier i forhold til demokratiet for fremtiden knyttet til dette.

Nå er det ikke slik at det ikke er tillatt å drive privat regulering. Stortinget har nettopp vedtatt å sikre at private reguleringsplaner kommer frem til politisk behandling gjennom å sette tidsfrister for hvor lenge man kan sitte på private reguleringsplaner, nettopp fordi det er lov i dette landet for private til også å levere planforslag, uten at kommunen gjør det.