Du bruker en gammel nettleser. For å kunne bruke all funksjonalitet i nettsidene må du bytte til en nyere og oppdatert nettleser. Se oversikt over støttede nettlesere.

Stortinget.no

logo
Hopp til innholdet
Til forsiden
Til forsiden

Stortinget - Møte onsdag den 28. januar 2004 kl. 10

Dato:
President: Inge Lønning
Tilbake til spørretimen

Spørsmål 16

Inge Ryan (SV): Jeg har lyst til å stille fiskeriministeren følgende spørsmål:

«Mange kystsamfunn har stilt betydelige naturressurser til disposisjon for å få utviklet oppdrettsnæringa. En hovedårsak til dette er at en vil skape arbeidsplasser og næringsutvikling langs kysten. Imidlertid opplever stadig flere kystsamfunn at arbeidsplassene forsvinner, mens arealene fortsatt disponeres. Ett eksempel på dette er Abelvær i Nord-Trøndelag.

Vil statsråden vurdere å innføre konsesjonsregler som sikrer kystsamfunna som avgir naturressurser, arbeidsplasser og skatteinntekter?»

Statsråd Svein Ludvigsen: Oppdrett av matfisk er for det første en industriell produksjon som selger sitt produkt i et internasjonalt marked. Vi vet at anslagsvis 95 pst. av den totale norske produksjonen av laks i fjor gikk til eksport. Oppdrettsnæringen er dermed en viktig bidragsyter til verdiskapingen i hele Norge. I lys av dette må det også legges vekt på at særnorske restriksjoner vil svekke konkurransesituasjonen for norske oppdrettere. Særlig vil dette gjelde de områdene som sterkest trenger å opprettholde arbeidsplasser.

Så er det slik at Norge er et høykostland. En stadig tøffere internasjonal konkurranse har bidratt til en utvikling hvor større oppdrettsanlegg og mer rasjonell drift må legges vekt på, knyttet til industri som slakterier, pakking og annen virksomhet. En mer effektiv produksjon har gitt større utbud av fisk på markedene, som igjen har gitt lavere priser, og som igjen har resultert i at flere selskap, deriblant Fjord Seafood i dette tilfellet, har måttet restrukturert for på den måten å sikre lønnsomheten og sikre og opprettholde produksjon i havet. En restrukturering har dessverre i dette tilfellet medført en nedleggelse av lakseslakteriet på Abelvær. Jeg registrerer med tilfredshet at det er interessenter som nå ser på om det kan videreføres aktivitet i anlegget, og det håper jeg det skal være grunnlag for.

Jeg synes det er viktig å ta med at det vi nå ser av strukturendringer i oppdrettsbransjen, er en konsekvens av at det er en internasjonal næring, en internasjonal utvikling og de internasjonale konkurransevilkår som kan sikre arbeidsplassene ute i distriktene. Derfor er det ikke aktuelt for Regjeringen å innføre særnorske konsesjonsregler som legger føringer for hvor industrien på land skal være etablert. Slike regler vil hindre fleksibiliteten i industrien som har som oppgave å sikre lønnsomhet. Vi vet at ulønnsomme arbeidsplasser skaper traumer i mange bygder allerede. Derfor er det viktig å ta med at en nedleggelse, som i dette tilfellet, ikke nødvendigvis får konsekvenser for den produksjonen som beslaglegger arealer i havet. Men vi har også over lang tid sett en utvikling hvor oppdrettsanleggene blir mer og mer automatisert, og gir færre og færre arbeidsplasser. Det kan være en utvikling som vi ikke liker, men det er en dyd av nødvendighet hvis vi i det hele tatt skal opprettholde en så viktig næring i Norge. Den må være internasjonalt konkurransedyktig. Stor sysselsetting er først og fremst knyttet til slakting, bearbeiding, osv., ikke til havet. Det er ingen direkte kobling, slik spørsmålsstilleren antyder.

Inge Ryan (SV): Jeg takker fiskeriminister Svein Ludvigsen for svaret.

Jeg vil bare si at jeg er enig i mye av det han sa. Jeg er enig i at vi må konkurrere i et internasjonalt marked. Jeg er enig i det at vi skal ha lønnsomme arbeidsplasser også langs kysten. Men jeg syns det er et kjempeproblem når enkelte samfunn, hvor den viktigste ressursen er kystlinjen, havets utmark, og hvor de har sagt at her satser vi fordi vi ønsker å skape virksomhet i vår egen kommune, opplever at på grunn av diverse salg og restruktureringer vil alle de arbeidsplassene som er helt vesentlige for at man skal kunne bo der, bli borte. Man har da båndlagt store deler av de arealene som det var mulig å skape næring på.

Jeg syns et godt eksempel er Lovund, som jeg har hatt gleden av å besøke flere ganger, hvor man har hatt et lokalt eierskap som har blomstret. Langt ute i havet har et samfunn blomstret fordi man sjøl har klart å ta hånd om de lokale ressursene og arbeidsplassene på øya. Man kan nesten ikke komme lenger ut i Distrikts-Norge enn Lovund. Mens når det f.eks. gjelder Leka i mitt eget fylke, har man mistet eierskapet over ressursene. Eierne har nesten ikke lagt igjen noen former for arbeidsplasser, og øya sliter voldsomt. Jeg beklager at fiskeriministeren ikke er villig til å prøve å føre noe tilbake.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg vil verken bygdene, fiskeværene eller norsk fiskerinæring så vondt at vi skulle pålegge dem særnorske reguleringer og belastninger som gjør at de ikke blir konkurransedyktig. Det ville svekke bedriftene og være til større skade for bygdene enn det som vi nå ser. Vi må passe på og akseptere at dette er en internasjonal næring som må få internasjonale konkurransevilkår. Ellers blir det verre i mange fiskevær og ikke bare i Åbelvær. Det er det ene.

Ellers er jeg enig i at det er et ønske at det skal legges opp til verdiskaping og sysselsetting i de kommunene som avstår grunn på havets utmark, eller den blå åker, som jeg bruker å kalle det for. Det er gjennom den drift vi har på anleggene, at vi har den sysselsettingen. Det er ikke slik, og det har aldri vært slik, at man måtte ha et lakseslakteri for i det hele tatt å få en konsesjon og få utnytte arealet.

Det som virkelig er beklagelig, er at vi ikke har en markedsadgang som gjør at vi kan viderebearbeide i Norge. Det er flere i Danmark og Frankrike som bearbeider norsk laks, enn i Norge.

Inge Ryan (SV): Jeg bare registrerer at fiskeriministeren og Regjeringa er uenige med SV i denne saken i forhold til om vi skal legge noen flere føringer for hvorledes selskapene skal få lov å fungere, og det er en ærlig sak. Det er et og et halvt år til valg, og da får vi kanskje et regjeringsskifte, og det blir nye folk i regjeringen. Derfor blir dette en sak som vi i hvert fall er interessert i å forfølge videre, for vi syns det er feil rett og slett at enkelte kystsamfunn har nesten null igjen for at man har avgitt så store ressurser. Jeg sier ikke at man skal legge betydelige pålegg på dem som har fått konsesjoner, men de må kunne ha noe sidesyn når de trekker seg ut av et område, at man legger noe igjen enten i form av penger eller arbeidsplasser, slik at disse samfunnene kan bygge på noe videre.

Statsråd Svein Ludvigsen: Jeg deler de gode ønsker som det her gis uttrykk for, men samtidig sier representanten at han er enig med Regjeringen i at vi ikke kan pålegge bedriftene slike vilkår som kunne være ønskelige ut fra en distriktspolitisk tilnærming. Nå må man bestemme seg for om man vil pålegge denne industrien konkurransevilkår som vil gjøre at de ytterligere vil tape i internasjonal konkurranse, og at flere bedrifter og flere bygdesamfunn lider nød. Jeg er overbevist om at den politikken Regjeringen nå fører, bidrar til sysselsetting og økt verdiskaping langs kysten. Den politikken som man ber om nå, vil bety ytterligere problemer, dessverre.

Presidenten: Vi går tilbake til spørsmål 14.

: