Finn Kristian Marthinsen (KrF): «Når myndighetene fatter avgjørelser som berører barn, skal det tas hensyn til barnets beste, jf. Barnekonvensjonen. Barn bor opptil 4 1/2 år i asylmottak. Noen venter på bosetting, mens andre frykter utsendelse. Alle barn i Norge er omfattet av barnevernsloven. Det er viktig at barnevernet gir barn i mottak den beskyttelse som følger av loven.

Mener statsråden at barnevernet på en god måte følger opp barn i mottak, og vil statsråden styrke forvaltningssamarbeidet slik at barn i mottak kan ivaretas på en bedre måte?»

Statsråd Erna Solberg: Hensynet til barnets beste tillegges alltid vekt i utlendingssaker som involverer barn. Det er nedfelt i utlendingsloven § 4 at loven skal anvendes i samsvar med internasjonale regler Norge er bundet av, når disse har som formål å styrke utlendingens stilling. Utlendingsmyndighetene vurderer alltid forholdet til FNs barnekonvensjon ved behandlingen av saker der barn er involvert, og flere innvilgelser av oppholds- og arbeidstillatelser på grunnlag av «sterke menneskelige hensyn» er begrunnet i hensynet til nettopp barnet. Det er likevel ikke slik at hensynet til barnet alltid er avgjørende, eller at det er entydig hva som er barnets beste.

Bakgrunnen for lang oppholdstid i mottak er på den ene siden knyttet til at saksbehandlingstiden for mange blir lang, særlig når saken vurderes både av Utlendingsdirektoratet, Utlendingsnemnda og i noen tilfeller også av domstolene, og fordi det kan ta tid å få verifisert opplysninger som søkerne gir. På den annen side er lang oppholdstid i mottak knyttet til at foreldrene nekter å etterkomme myndighetenes pålegg om å forlate riket etter endelig avslag, eller fordi de har søkt asyl i et annet europeisk land og avventer uttransportering dit i henhold til Dublin-forordningene, som Norge har tiltrådt.

Jeg er selvsagt enig i at det er uheldig at barn oppholder seg i asylmottak over flere år, men mener det er foreldrene som må bære ansvaret for den situasjonen de setter sine barn i. Jeg mener det ikke kan være slik at lang oppholdstid i mottak for barn i seg selv skal være et kriterium for oppholdstillatelse, bl.a. fordi vi ikke ønsker en situasjon der foreldre skyver barna foran seg for å oppnå nettopp dette, og fordi det vil kunne svekke asylinstituttet som skal verne om mennesker med et beskyttelsesbehov.

I henhold til barnevernsloven §§ 4-2 og 4-3 har barnevernet plikt til henholdsvis å gjennomgå alle bekymringsmeldinger de mottar, inkludert om barn i mottak, og eventuelt foreta en undersøkelse i saken og iverksette tiltak når det anses nødvendig. Mottak og andre berørte parter skal sende bekymringsmelding ved mistanke om at barn utsettes for alvorlig omsorgssvikt, misbruk eller lignende. Flere mottak har et utmerket samarbeid med barnevernstjenesten, men det kan se ut til at både mottakene og barnevernskontorene har ulike terskler for henholdsvis når man vurderer at en bekymringsmelding bør sendes, og når tiltak bør iverksettes. Jeg mener det kan være behov for å vurdere om det er nødvendig med klarere presiseringer til mottak og til barnevernskontor om denne type saker. I samarbeid med helseministeren nedsatte jeg i fjor en arbeidsgruppe som ser på den psykiske helsen i mottak. Et av oppfølgingspunktene vil være å initiere et samarbeid med Barne- og familiedepartementet der bl.a. denne problemstillingen vil bli drøftet.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg er enig i at det er viktig at man ikke skyver barna foran seg for å støtte foreldrenes sak, men det er også viktig at man ikke skyver foreldrene foran og svekker barnas sak. Det er det som er mitt hovedanliggende i denne saken.

Jeg tillater meg å sitere fra avsluttende merknader fra FNs komite for barnets rettigheter punkt 48, hvor man i forhold til Norge sier:

«Komiteen er bekymret over at bestemmelsene og prinsippene i barnekonvensjonen ikke fullt ut respekteres med hensyn til asylsøkende barn. I særdeleshet er komiteen betenkt over at asylsøkende barn ikke gis tilstrekkelig mulighet til å delta i behandlingen av asylsøknaden, og at deres synspunkter ikke vektlegges i tilstrekkelig grad» ... «Videre er komiteen betenkt over at behandlingen av asylsøknader tar lang tid».

Barneombudet sier:

«Uvisshet og venting er de verste fiendene et barn kan ha i saker de frykter utfallet av.»

I UNEs årbok står det at det at man har innført Barnekonvensjonen, ikke nødvendigvis betyr at resultatene er særlig annerledes resultater enn tidligere.

Mener statsråden at Barnekonvensjonen faktisk følges opp?

Statsråd Erna Solberg: Ja, vi mener Barnekonvensjonen følges opp. Vi mener også at i de sakene som har vært mediebelyst, har Barnekonvensjonen også vært vurdert. Enkelte har også vært vurdert ut fra om Barnekonvensjonen har vært fulgt opp i forhold til norsk rett. Så det er klart at det er en oppfølging av Barnekonvensjonen i forbindelse med norsk utlendingslovgivning.

Det er altså slik at det er en grensegang av og til når det gjelder hvor langt man skal gå i forhold til enkelte belastende situasjoner som det å være asylsøker medfører også for barn. For eksempel kan man si at man kan legge større vekt på at barn i en intervjusituasjon skal intervjues alene for å ta hensyn til deres versjon av saken. Men ofte kan det også medføre en større grad av frykt, en vanskeligere situasjon og faktisk et økt press for barna. Det er derfor mange dilemmaer i forhold til hvordan man skal behandle dette også med hensyn til hva som er barns beste.

Når jeg er opptatt av at man ikke må skyve barn foran seg, er det fordi det i alle de sakene som dreier seg om langtidsventende barn i mottak, dreier seg om personer som har brukt utallige ankemuligheter – flere enn det som egentlig loven foreskriver – for å bli lenger i Norge, og som har nektet å reise ut. Hvis vi ikke har en prinsipiell holdning til dette, vil vi få flere barn som lider større overlast i mottak fordi vi gir et håp til foreldrene som ikke er realistisk.

Finn Kristian Marthinsen (KrF): I justiskomiteen mottok vi en kopi av et brev som noen barn skrev til statsministeren før jul. De representerer en gruppe som de kaller for SoHo, som står for «Se oss og Hør oss». I dette brevet skriver disse bl.a.:

«Kjære statsminister, vi ber deg om to ting. Lov oss at vi kan være trygge i julen.»

Det sørget kommunalministeren for at disse barna kunne være, ut fra det juleamnestiet som ble gitt. Det synes jeg var kjempeflott.

Det neste de skriver, er:

«Også ber vi deg som er sjefen for regjeringen å lage en regel om at de som er barn og har vært her i over tre år får bli i landet sitt. Hører du oss?»

Jeg kunne tenke meg å spørre om statsråden har vurdert disse utsagnene, som altså er barnas utsagn, og som de gjerne vil ha formidlet til ledelsen i dette landet?

Statsråd Erna Solberg: Ja, jeg har både hørt, lest og svart på brevet.

Det å gi et generelt amnesti eller en regel om at folk får bli her etter et gitt antall år, er sannsynligvis det dummeste – unnskyld at jeg bruker det ordet i stortingssalen – man kan gjøre hvis man ønsker å forhindre at flere barn skal lide overlast i årene fremover.

Det fins en rekke land som ikke tar imot personer som ikke reiser frivillig hjem, fordi de har en interesse av å få valutainntekter til sitt eget land av foreldre og barn som bor i andre deler av verden. De samarbeider altså ikke med andre lands regjeringer om å motta dem. Det gjør at det er veldig vanskelig å få returnert personer som ikke har behov for beskyttelse, til disse landene, hvis man ikke har sterke incentiver til at de selv frivillig samarbeider om det.

Hadde vi hatt en regel som generelt gav alle opphold etter tre år, f.eks. hvis det var barn, ville vi altså fått en stor tilstrømming av personer som ikke har behov for beskyttelse, men som ville utsatt barna sine for den belastningen det er å være i mottak i en usikker situasjon i tre år i påvente av at de skulle få lov til å bli. Det er et problem vi ser i mange av de landene som har benyttet amnesti med ujevne mellomrom – det skaper økt tilstrømming.

Presidenten: Da går vi videre til spørsmål 20.