Arne Sortevik (FrP): «Ifølge PISA-undersøkelsen er læringsmiljøet i norske skoler, i form av uro i klassen og umotiverte og udisiplinerte elever, blant de dårligste i OECD. Basert på en rekke spørsmål som elevene har besvart om disiplinforholdene i klassen, skårer Norge dårligst av samtlige OECD-land bortsett fra Italia og Hellas.

Hvilken strategi har Regjeringen for å redusere uro og disiplinproblemene i grunnopplæringen?»

Statsråd Kristin Clemet: Det er riktig at Norge ifølge PISA-undersøkelsen skårer dårlig i forhold til andre land når man spør 15-åringer om uro og disiplinproblemer i skolen. Norske elever trives godt på skolen, men rapporterer samtidig om en uro som forstyrrer undervisningen. Målt mot andre land i PISA-undersøkelsen skårer Norge svært dårlig.

Noen synes dette virker motsetningsfylt, men etter min mening behøver det ikke å være det. En urolig og lite effektiv læringssituasjon behøver ikke å være utrivelig. Men kan hende er det slik at man ikke nødvendigvis trives dårligere med mindre uro – og/eller at elevene faktisk selv er villige til å renonsere litt på alminnelig trivsel mot at de lærer mer og/eller lærer mer effektivt, f.eks. ved at skoletiden utnyttes bedre. Også evalueringen av Reform 97 og differensieringsprosjektet i videregående opplæring gir informasjon om trivsel og læringsmiljø som bekrefter at det er rom for forbedring.

Når representanten Sortevik stiller spørsmål om Regjeringens strategi for å redusere uro og disiplinproblemer, stiller han likevel et svært omfattende spørsmål, som til dels strekker seg langt utover det politiske og skolepolitiske. Det reiser spørsmål om synet på barn, på barns rolle i samfunnet, på voksnes autoritet, om synet på læring, pedagogiske metoder, forholdet mellom lærer og elev, de rådende verdier i samfunnet, forholdet mellom hjem og skole osv.

Regjeringen gjennomfører, som representanten Sortevik vet, en rekke tiltak for å redusere omfanget av mobbing og styrke verdibevisstheten blant barn og unge i skolen. Fremfor å ramse opp alle disse tiltakene vil jeg i stedet nøye meg med å vektlegge to perspektiver, som jeg personlig tror er viktige.

Det ene perspektivet innebærer at politikken ikke alltid er løsningen, men snarere kan være en del av problemet. Hvis man etterlater inntrykk av at oppdragelse, oppførsel, motivasjon og holdninger først og fremst er et statlig ansvar som f.eks. Regjeringen kan løse gjennom en «strategi», så risikerer vi å kaste blår i øynene på hverandre. Holdninger og motivasjon kan holdes oppe av politikk, men de kan også holdes nede av politikk.

Det andre perspektivet knytter seg til hva vi likevel kan gjøre politisk. Her dreier det seg etter min mening hovedsakelig om å bidra til å styrke skolen og lærernes autoritet, deres respekt og selvrespekt. Heller ikke på dette området tror jeg politikken kan gjøre alt, men vi kan gjøre noe. Kommunenes, skolenes og lærernes handlingsrom må være slik at det bidrar til ansvarliggjøring og refleksjon om handlingsalternativer snarere enn til ansvarsfraskrivelse og regelstyring. Virkemidlene i så henseende kan være mange, fra å gi forhandlingsansvaret til skolens egentlige arbeidsgivere, løse opp i rigide klassedelingsregler, øke metodefrihetene i skolen og ha tillit til lærerne som profesjonelle yrkesutøvere, ha større åpenhet om skolens resultater, gjennomføre brukerundersøkelser og styrke hjem-skole-samarbeidet, til å sette grenser for hva skolen skal ha ansvar for.

Etter min mening er det en tydelig linje i Regjeringens skolepolitikk i så henseende, og Stortinget vil få ytterligere anledning til å utdype dette i forbindelse med den meldingen vi skal fremme om kvalitet i grunnopplæringen i løpet av våren.

I tillegg er det viktig å øke kompetansen i skolen, blant både lærere og skoleledere. Det kan dreie seg om rent faglig kompetanse, men også om profesjonskunnskap og kunnskap om lærerrollen og læreren som leder. Også dette vil Regjeringen komme nærmere tilbake til i forbindelse med meldingen som skal fremmes.

Arne Sortevik (FrP): Regjeringen har lagt frem flere strategiplaner for ulike delområder i utdanningssystemet. Jeg nevner som eksempler strategiplaner for å bedre lesningen, for å bedre matematikkunnskap og -forståelse og nå senest for læring og større deltakelse for språklige minoriteter i skole og utdanning. Gjennom statsministeren er det også proklamert tiltak for å fjerne all mobbing innen 2004.

Uro og disiplinproblemer har et omfang som gjør det til et grunnleggende problem for god læring i norsk skole. Hvorfor blir ikke dette problemet angrepet på en like aktiv måte av Regjeringen?

Statsråd Kristin Clemet: For det første må jeg si at når det gjelder det arbeidet vi gjør mot mobbing i skolen, som er meget omfattende, og som dreier seg om alt fra lovtiltak til en aktiv dugnadsinnsats ute i skolene, har det aldri vært lovet at man skulle fjerne all mobbing. Det er i første omgang en toårig dugnadsinnsats. Det statsministeren har vært opptatt av, er at vi bør ha ambisjoner om å komme dit at ikke noe barn skal bli mobbet eller trakassert over lang tid uten at noen voksne ser det og griper inn. En slik nulltoleranse bør vi ha som ambisjon, og et håp om å komme dit.

For øvrig synes jeg representanten Sortevik her trekker opp et indirekte motsetningsforhold mellom å satse på det faglige, det pedagogiske, skolens handlingsrom, skolen som autoritet og læreryrket som profesjon, og det å gjøre noe med uro og disiplinproblemene i skolen. Jeg tror uroen og disiplinproblemene er nært knyttet sammen med hva man for øvrig gjør når det gjelder det skolepolitiske, både det faglige og det pedagogiske. Blant annet har forskerne i differensieringsprosjektet sagt at den ettergivenhetskulturen som er i videregående opplæring, har sammenheng med at man ikke stiller faglige krav.

Arne Sortevik (FrP): Først og fremst vil jeg avvise denne sammenblandingen av uro og mangel på disiplin og mobbing. Dette må faktisk ses på som to ganske klart atskilte ting. Jeg tror mange foreldre opplever at det er uroproblemer uten at det nødvendigvis er synonymt med mobbing. Ofte er det få som ødelegger for mange, og ofte skyldes det at vi har stor blanding av elever med ulike behov, evner, motivering og ønsker og valg for egen utdanning.

Vil statsråden anbefale spesialskoler, spesielt tilrettelagt undervisning for elever som bråker fordi de åpenbart ikke finner seg til rette i ordinær undervisning? Jeg viser til at det er valgt løsning og valgt strategi i kommunen Os i Hordaland, som styres av Fremskrittspartiet og Høyre sammen.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er helt enig. Vi må ikke blande sammen uroproblemer og mobbeproblemer. Det har vi heller ikke gjort. Mobbing defineres som noe helt spesielt, og innsatsen mot mobbing dreier seg om det. Uro i undervisnings- og opplæringssituasjonen kan jo dels være litt kreativ uro, som vi ønsker, men det kan også være ødeleggende uro, som elevene rapporterer om.

Nei, vi har ingen planer om å reintrodusere spesialskolene. Norge har kommet veldig langt når det gjelder å inkludere alle elever i skolen. Den inkluderingsstrategien stiller jeg meg fullt og helt bak. Det betyr ikke at vi ikke kan få en mer tilpasset opplæring, en mer differensiert opplæring i det daglige, og at det kan være fornuftig med det vi da kaller alternative skoler. Det kan til og med være skoletilbud under samme tak, som en ordinær skole, hvor elever for en periode kan få gjøre noe annet, f.eks. mer praktisk arbeid, fordi de ikke finner seg til rette i den daglige skolesituasjonen. Det kan være fordi skolen blir for teoritung, og det kan faktisk også være motsatt, at teoriflinke elever gjerne vil gjøre en ekstra innsats i et annet miljø.