André Kvakkestad (FrP): «Misbruk av politiets nødnummer 112 er et problem som viser seg vanskelig å bekjempe. Ved siden av at det krever ressurser å håndtere alle disse anropene, kan det også blokkere for at nødvendige samtaler kommer inn. Personer kan ikke straffes for å misbruke nødnummeret med mindre dette medfører en konkret utrykning. Dermed er ikke straffemuligheten reell bl.a. der en har gjengangere en vet ikke behøver utrykning.

Hva vil statsråden gjøre for å løse dette problemet?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Som ansvarlig for samordning mellom nødetatene brann, politi og helse har Justisdepartementet i samarbeid med berørte departementer igangsatt en utredning, «Forenkling og effektivisering av nødmeldetjenesten», som vil være ferdig våren 2004. Den gjelder bl.a. dagens organisering av nødmeldetjenesten, overgang til eventuelt ett nødnummer, tilgjengelighet for publikum og tiltak for å bedre sikkerheten for nødkommunikasjonsformidling i telenettet. Problemstillingen som representanten Kvakkestad tar opp i sitt spørsmål, forventes å bli vurdert i utredningen.

Jeg vil gi noen faktaopplysninger om nødnummerbruken: Resultatene fra en undersøkelse som ble gjennomført høsten 2001, viser at feil og misbruk av nødnummer dessverre er utbredt.

Landets nødsentraler mottok i overkant av 1,7 millioner meldinger eller anrop i løpet av år 2000, av disse fikk politiet ca. 1 million. Om lag 78 pst. av disse – hos politiet 92 pst. –karakteriseres som feilmeldinger, feil bruk eller misbruk av nødmeldetjenesten.

På tross av dette viser tallene at befolkningens reelle behov tilsvarer nesten 386 000 meldinger – hos politiet 83 000 – som utgjør om lag 1 058 reelle anrop i døgnet, hos politiet 227, hvorav halvparten –hos politiet 22 pst. – førte til en utrykning.

Jeg vil også gi noen kommentarer om det som her er betegnet som «misbruket»:

En undersøkelse gjennomført i 1999 ved seks politidistrikter i Midt-Norge konkluderte med at feilanropene til politiets nødnummer 112 hovedsakelig fordeler seg i tre kategorier:

• 1. Teknisk eller menneskelig feil – herunder fra barn som feilringer.

• 2. Anrop fra personer som tror de kan ringe til politiet med generelle henvendelser, eller som mener bagatellmessige saker kvalifiserer til nødanrop.

• 3. Anrop med falske opplysninger som gjøres bevisst for at politiet skal rykke ut.

Undersøkelsen viser at årsakene til feilanropene er svært sammensatt, og at det kun er en begrenset del som er bevisst misbruk av nødnummeret. Dessuten vil det være slik at de vilkår straffeloven stiller, begrenser politiets mulighet til en straffereaksjon. Det er også en kjensgjerning at etterforskning av slike saker ofte er uforholdsmessig ressurskrevende.

Det er imidlertid likevel viktig at politiet reagerer. I mange tilfeller oppsøker politiet de aktuelle personene, eller foreldrene til barn og unge som misbruker nødnummeret, for å forklare alvoret i saken. Man opplever at dette har gitt god effekt, uten at det har blitt opprettet straffesak.

Selv om det er noe begrensede muligheter til å avhjelpe misbruksproblemet, vil jeg gjerne nevnte et tiltak som jeg forventer stor effekt av. Det gjelder innføringen av politiets nye servicenummer 02800 og de kampanjene som er gjennomført for å gjøre dette kjent. Undersøkelser som er foretatt, viser ifølge Politidirektoratet en markant økning i bruken av dette nummeret.

André Kvakkestad (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

I Haugesunds Avis 13. november var det et oppslag om at også politiet følte at det var et problem at personer i voksen alder hadde stadige oppringninger til politiets nødnummer – dette var riktignok ikke i de politidistriktene statsråden refererte til, men i Sunnhordland politidistrikt. Der går det fram at det er et ønske om ikke bare å kunne foreta samtaler med dem som misbruker nødnummeret, men også å kunne ha et ris bak speilet, nemlig en straffesanksjon. Dette er ikke mulig etter det nåværende lovverk. Vil statsråden vurdere å justere lovverket?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil ikke gå inn på detaljer, men jeg vil selvfølgelig i samråd med Politidirektoratet når vi skal ta opp dette spørsmålet, som er nøye knyttet sammen med politireformen, se på om det er andre reaksjoner som trengs for å hjelpe til og slå ned på misbruk. Jeg skal ikke stille meg i veien for praktiske former for det, men jeg vil at politiet først og fremst gjennom andre virkemidler, slik som å sørge for at den brede allmennhet er informert om at man ikke skal bruke 112, men 02800, har kontakt med dem som misbruker det. Om det så skulle vise seg at det er gjengangere, som jeg forstår at representanten er opptatt av, og at vi i den sammenheng må se på virkemidler, er jeg åpen for å vurdere det.

André Kvakkestad (FrP): Jeg takker statsråden for det svaret også.

Det som er dilemmaet i slike saker, er at dersom man rykker ut og dette er misbruk av et nødnummer, har man mulighet til å ha en straffesanksjon. Men dersom man kommer fram til at personen ikke har behov for utrykningen, da er det ikke mulig å bruke lovverket i den straffemessige sammenheng. Det kan vel ikke være slik at statsråden anbefaler politiet å foreta utrykninger kun for å få lov til å benytte seg av lovverket, altså en straffesanksjon?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har nå gjort rede for at det er et begrenset antall situasjoner hvor vi har det vi kaller for det svært aktive og kynisk bevisste misbruket. Jeg oppfatter det slik at det er det representanten Kvakkestad mener å ta opp.

Jeg har sagt i et tidligere svar at jeg diskuterer gjerne med Politidirektoratet hva som kan være effektive midler for å bekjempe dette, men det må også være slik at politiet kan gjøre en innsats som er forholdsmessig fornuftig, for å stoppe dette, også i forhold til annen innsats politiet skal gjøre. Men er det praktiske muligheter her som vil være til hjelp, har jeg sagt – og jeg gjentar det – at det diskuterer jeg gjerne med Politidirektoratet. Vi må gjøre det vi kan, ikke bare ved god folkeopplysning og god oppdragelse, som jeg gav eksempler på, men vi må også se på andre nødvendige tiltak. Det er jeg åpen for å vurdere.