Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg har eit spørsmål til kommunal- og regionalministeren, som eg vonar statsråden vil svara på:

«Mange asylsøkjarar oppheld seg i Noreg i mange år utan endeleg å få avgjort sin søknad om asyl eller opphald på humanitært grunnlag. Andre får avslag, men har ikkje noko land å reisa heim til. Det kan ta lang tid mellom negativt vedtak og utsending. Nokon får mellombels arbeidsløyve medan dei ventar på avgjerd eller utsending, andre ikkje.

Kva kriterium ligg til grunn for innvilging/avslag på mellombels arbeidsløyve for personar i slike situasjonar?»

Statsråd Erna Solberg: I 1999 ble det åpnet for at asylsøkere kunne få midlertidig arbeidstillatelse etter asylintervjuet dersom det ikke var tvil om identiteten, eller det var aktuelt å bortvise vedkommende. Arbeidstillatelsen er midlertidig og gjelder inntil asylsøknaden er avgjort. Hensikten med å gi asylsøkere lov til å arbeide mens de venter på svar på asylsøknaden sin, er å gi dem muligheten til å være selvhjulpne. Det vil være en fordel for eventuell hjemreise eller integrering i det norske samfunnet.

Når en person nektes tillatelse til å oppholde seg i Norge, f.eks. etter avslag på søknad om asyl, plikter vedkommende å forlate landet frivillig. Dersom vedkommende ikke gjør det, skal politiet om nødvendig føre vedkommende ut med tvang. I noen tilfeller blir imidlertid utlendinger værende i landet til tross for at de er nektet tillatelse til å oppholde seg her.

Også slike utlendinger kan få midlertidig arbeidstillatelse i påvente av at uttransportering blir mulig. Det er et vilkår at utlendingen søker om dette, og at det negative vedtaket for tiden ikke kan iverksettes. Noen utlendinger har rett til midlertidig arbeidstillatelse inntil det negative vedtaket kan iverksettes. Dette gjelder utlendinger som hadde gyldig tillatelse på tidspunktet for avslaget. For at det skal foreligge en slik rett, er det en forutsetning at utlendingen selv ikke er skyld i at avslaget ikke kan iverksettes, eksempelvis ved å nekte å medvirke til å skaffe reisedokumenter. Det er viktig å merke seg at en midlertidig arbeidstillatelse faller bort med en gang det er mulig å iverksette vedtaket. Selv om en midlertidig arbeidstillatelse er gitt for et bestemt tidsrom, f.eks. seks måneder, faller tillatelsen bort umiddelbart når vedtaket kan iverksettes.

Praksis er at personer med endelig avslag på asylsøknaden ikke gis midlertidig arbeidstillatelse dersom det er mulig for dem å reise hjem. Dette gjelder selv om det ikke er mulig for norske myndigheter å uttransportere dem til hjemlandet. Bak denne praksisen ligger et ønske om å gi et utvetydig signal om at når frivillig retur er mulig, bør dette velges. For irakere innebærer dette at de ikke gis midlertidig arbeidstillatelse etter endelig avslag på søknad om asyl, med mindre vedkommende tidligere har hatt midlertidig tillatelse uten rett til familiegjenforening, en såkalt MUF-tillatelse. Dersom det foreligger et konkret arbeidstilbud, vil disse få midlertidig arbeidstillatelse gyldig for seks måneder eller frem til retur til Irak kan gjennomføres. Forlengelse av denne midlertidige arbeidstillatelsen avhenger av at søkerne melder seg på returprogrammet for irakiske borgere.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.

Det er ganske komplisert å kommentera dette på sparket, men mitt spørsmål hadde to element i seg. Det eine er at det tek lang tid. Den personen som eg har vore borti, og som har vore lengst tid i eit asylmottak i Noreg, er der no på det ellevte året. Så det tek lang tid å få svar på søknader og eventuelle ankar, eller kanskje mange ankar. Når det har kome ei avgjerd, tek det òg lang tid før ein vert utsend. Sjølv om ein får opphald, tek det ofte lang tid å verta utplassert i ein kommune. Eg er samd med statsråden i at det er fornuftig at folk er i arbeid når dei likevel er her.

Det elementet som statsråden ikkje sa så mykje om, er at det er nokre land som ikkje tek imot folk som har vore flyktningar, f.eks. frå Etiopia. Det gjeld òg for ein del palestinarar, altså dei som ikkje har eit land å reisa heim til. Hadde det ikkje vore fornuftig at dei òg kunne arbeida når dei likevel er her år etter år?

Statsråd Erna Solberg: Asylpolitikken er full av vanskelige valg man må ta, og et av de viktigste valgene er at vi ikke legger incentiver eller stimulanser til at folk gjennom egen aktivitet kan forhindre at vi kan gjennomføre de vedtakene som er fattet av norske myndigheter, f.eks. om utsendelse. Det er riktig at det vil være noen personer – det er ikke så veldig mange som ikke kan reise tilbake til hjemlandet sitt bl.a. fordi de er statsløse – som med dagens regelverk vil ha en relativt enkel adgang til å få midlertidig arbeidstillatelse, forutsatt at identiteten deres er kjent. Men vi gir ikke arbeidstillatelse til personer som vi ikke vet hvem er, bl.a. av sikkerhetsgrunner. Når det gjelder de som kan, hvis de frivillig hadde valgt det, reise til sitt eget hjemland, mener jeg bestemt at det ville være helt feil signal i en periode hvor Norge er nummer to på toppen per capita i mottak av asylsøkere, å si at man selv kan forhindre sin egen hjemreise ved ikke frivillig å forlate landet, og motivere dem til det ved å gi midlertidig arbeidstillatelse.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt (A): Eg takkar statsråden for svaret.

Eg er heilt samd i at folk ikkje skal kunna spekulera seg til å få verta her lenger enn dei skal. Men det som er problemet, er når nokon er her etter avslag eller ankesak nr. x i år etter år og likevel ikkje får arbeida, og dei heller ikkje vert uttransporterte.

Eg skal ikkje trøtta statsråden med konkrete eksempel, men eg var ei veke på Dale asylmottak i sommar. Der trefte eg ein syrisk kurdar, ein ortoped, som hadde vore i Noreg i fem–seks år. Kona hadde vore her litt kortare. Dei kom via Tyskland, og dei skulle truleg sendast ut att. Det har eg inga meining om. Det einaste eg har ei meining om er at når han hadde fått tilbod om jobb som sjukepleiar og kunne brødfø seg sjølv, kona si og fire barn med ei mellombels godkjenning som sjukepleiar, samtidig som han prøvde å få godkjent spesialiteten sin her på eit felt me treng folk, verkar det på meg nokså meiningslaust at han ikkje får lov å jobba når han likevel ikkje vert send ut, anten til eit transittland eller til sitt opphavlege heimland.

Statsråd Erna Solberg: Når det gjelder personer som frivillig kan reise hjem hvis de selv går til sitt lands ambassade og får reisedokumenter, men hvor vi ikke har mulighet til å sende dem ut med tvang, vil jeg på det sterkeste advare mot at man begynner å lefle med tanken på å stimulere dem til å bli i landet ved å gi dem midlertidige arbeidstillatelser.

Vi har et problem fordi Norge oppfattes som å ha mye gunstigere vilkår for opphold enn andre land. En av de tingene som gjør det, er at vi har fått en tradisjon for at folk skal sendes ut av politiet. I de fleste andre land i Europa uttransporterer man ikke folk med tvang. Man fratar dem tillatelsen og sier at de skal forlate landet. Og fra 1. januar kommer vi ikke til å gi tilbud til personer som ikke frivillig reiser, bl.a. i norske asylmottak. Det er fordi alle disse små dråpene som kan synes rimelige i en enkeltsak, totalt sett gir det signalet at i Norge gjelder det bare å henge på og bli så lenge man kan, og så får man til slutt en eller annen tillatelse. Slik kan vi rett og slett ikke ha det lenger. Dette er avgjørende for at vi ikke skal få en tilstrømning av flere grunnløse asylsøkere og personer som blir værende her fordi noen forteller dem at det går an; hvis man bare holder seg her lenge nok, så får man en mulighet til å bli.