John I. Alvheim (FrP): Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

«Mange pasienter som er behandlet i utlandet betalt av utenlandsmilliarden, opplever at norske sykehus og poliklinikker vegrer seg for å foreta nødvendig oppfølging av pasientene i Norge.

Hva kan statsråden gjøre med dette?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Fra ordningen med pasientbroen til utlandet ble opprettet, har det i noen tilfelle oppstått problemer med å få gjort den nødvendige oppfølgingen av pasienter ved norske sykehus. Dette gjelder pasienter med ulike sykdommer og diagnoser, men særlig i tilfeller der det har vært faglige diskusjoner om behandlingen som er blitt utført. Det har særlig blitt aktuelt når ordningen nå avvikles i sin nåværende form, men videreføres som et ansvar for de regionale helseforetakene.

I St.prp. nr. 74 for 2002-2003, jf. Innst. S. nr. 285 for 2002-2003, er det lagt til grunn at det ikke kommer nye pasienter i de kompetanseprosjektene Rikstrygdeverket har drevet, utover dem som har mottatt tilbud om behandling pr. 15. juni 2003. De regionale helseforetakene ble informert om dette i brev 22. juli i år. Alle pasienter som har fått brev fra Rikstrygdeverket med henvisning til vurdering og/eller behandling i utlandet før denne dato, skal gjennomføre den. Eventuelle nye henvisninger til behandling i utlandet etter denne dato må finansieres av det enkelte regionale helseforetak. I prosjektet har det vært en forutsetning at henviste pasienter ikke skulle strykes av ventelister ved norske sykehus før de var ferdigbehandlet.

Departementet bad de regionale helseforetakene i samarbeid med Rikstrygdeverket sikre at tilbakeføringen av pasienter ble planlagt på en måte som både ivaretar behovet for kontinuitet i behandlingen av den enkelte pasient og samtidig bidrar til kompetanseoppbygging i Norge.

Departementet har også bedt Rikstrygdeverket om å underrette de regionale helseforetak om de praktiske sidene ved tilbakeføring av pasienter.

Regjeringen har som kjent foreslått utvidelse av pasientrettighetsloven, slik at også behandling i utlandet vil være aktuelt. Dette forslaget ligger nå til behandling i Stortinget. Her har Regjeringen lagt opp til at de regionale helseforetakene får et klarere sørge for-ansvar, uansett hvor behandlingen utføres. Lov om pasientrettigheter foreslås utvidet til å omfatte pasienter som i dag vil kunne bli behandlet i utlandet under ordninger regulert under folketrygdloven § 5 22 eller dekkes over pasientbroen. Det er foreslått at de samme prioriteringer og den samme rett til nødvendig helsehjelp vil gjelde, uansett hvor pasienter behandles. Dette vil klargjøre at den behandling som gis i slik sammenheng i utlandet, ikke kan betraktes på annen måte når det gjelder etterbehandling, enn hvis den skulle vært utført ved et annet norsk sykehus.

For meg har det vært viktig at vi gjennom denne endringen vil få til at ansvaret blir entydig plassert, og det vil heller ikke være noen gråsone mellom hva som er Rikstrygdeverkets oppgave, og hva som er foretakenes. Samtidig innser vi at Norge, med vårt beskjedne folketall, verken kan eller skal ha absolutt alle høyspesialiserte medisinske tilbud – vi skal fortsatt benytte kompetanse i andre land, og gjennom dette også bygge opp våre egne fagmiljøer.

La meg avslutningsvis få framholde at de sykehusene som henviste pasienter til behandling i utlandet, også har et ansvar for det videre behandlingsopplegget når dette nå skal skje i regi av helseforetakene. Dette forutsetter et godt samarbeid, der sykehusene må kjenne et særlig ansvar for å få dette til, og jeg vet at de regionale helseforetakene vil medvirke på en positiv måte og ivareta den intensjon som ligger i spørsmålet fra representanten John I. Alvheim.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, og er glad for at departementet har gjort sin del av jobben her. Det er tydeligvis mange sykehus som ikke har tatt denne informasjonen fra departementet på alvor.

Jeg beklager at jeg igjen fant det nødvendig å reise dette spørsmål – jeg hadde et lignende spørsmål for ikke lang tid tilbake – om pasienter som er behandlet i utlandet med refusjon fra norske myndigheter, som møter veggen eller liten forståelse ved enkelte norske sykehus og poliklinikker, ikke alle.

Utgangspunktet for dette spørsmålet er en kvinne som har vært behandlet i Tyskland med et kirurgisk inngrep i ryggen, og som trengte å få fjernet en del protesemateriale etter en viss tid. Pasienten henvendte seg til sitt eget sykehus i Oslo, men ble avvist og henvist til å reise tilbake til Tyskland for å få tatt ut protesematerialet. Dette hadde pasienten intet imot, men ved henvendelse til Rikstrygdeverket fikk pasienten beskjed om at kostnadene ved dette måtte bæres av pasienten selv.

Mitt oppfølgingsspørsmål til helseministeren blir da: Mener helseministeren at det er akseptabelt at norske sykehus avviser oppfølging av nødvendig behandling for norske pasienter som er behandlet i utlandet med refusjon fra folketrygden?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ønsker ikke og kan ikke gå inn i den konkrete saken representanten John I. Alvheim nå refererer til. Men jeg må si at det uansett hvor behandlingen har funnet sted, er viktig at pasienten blir ivaretatt på en god måte. Noen av de metodene og verktøy som benyttes, er så spesielle at det kan gjøre kontroller og oppfølging problematisk å få til i Norge. Det gjelder bl.a. en del osteosyntesematerialer, som kan gjøre det aktuelt at også fjerning av slikt materiale må skje i utenlandsk sykehus.

Etter vårt opplegg vil også en slik oppfølging, selv om den måtte skje i utlandet, være de regionale helseforetakenes ansvar etter det lovforslaget som nå ligger i Stortinget. Inntil det er behandlet og iverksatt, er det min oppfatning at helseforetakene må finne smidige løsninger for de få, men viktige enkeltmenneskene som dette gjelder.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen statsråden for svaret, og skal da forfølge det videre i systemet.

Vi har i dag en del norske pasienter, spesielt en del anoreksipasienter, som har fått godkjent behandling i utlandet, men denne behandlingen kan etter en individuell plan ikke avsluttes før 1. januar 2004. Disse pasientene har angivelig fått beskjed om å avslutte behandlingen på dette tidspunkt. Mener helseministeren det er riktig og forsvarlig at pasienter som har fått godkjent behandling i utlandet, må avbryte et slikt behandlingsopplegg på grunn av manglende inndekning på en spesiell budsjettpost i statsbudsjettet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Vi er inne i en overgangsperiode mellom pasientbroen og et ordinært utvidet sørge for-ansvar for helseforetakene. I en slik overgangsperiode mener jeg at man må finne fram til gode løsninger som sikrer en kontinuitet i behandlingsopplegget for den enkelte pasient. En kontinuitet kan bety at man fortsetter å kjøpe tjenester utenlands for den aktuelle pasienten dersom det ikke er kapasitet og kompetanse i Norge, eller det kan bety at man tar pasienten tilbake til Norge og sørger for et oppfølgende behandlingsopplegg der. Men en av delene bør skje i det tilfellet der man faktisk i utgangspunktet har vurdert at det er behov for et behandlingsopplegg som varer lenger enn det pasientbroen varer, slik som vi nå har innrettet oss.