Knut Storberget (A): «Åpen soning er viktig for å kunne forberede seg på å komme tilbake til samfunnet ved løslatelse. Åpen soning skal likevel ikke brukes for tidlig i de alvorligste sakene, og kun hvor det av sikkerhetsmessige grunner anses forsvarlig og slik at straffens formål oppnås.

Har Justisdepartementet i løpet av de to siste årene tatt initiativ til at det skal bli lettere å få åpen soning og tidligere løslatelse enn straffegjennomføringsloven bestemmer?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg kan forsikre representanten Storberget om at departementet ikke har tatt initiativ til at det skal bli lettere å bli overført til straffegjennomføring i fengsel med lavere sikkerhetsnivå eller å bli løslatt på prøve. I medhold av straffegjennomføringsloven § 5 er forskriften og retningslinjene til loven utformet i tråd med lovgivers intensjoner.

I henhold til straffegjennomføringsloven § 11 skal Kriminalomsorgen sette domfelte inn i fengsel med høyt sikkerhetsnivå hvis ikke annet er bestemt med hjemmel i loven. Det innebærer altså at domfelte i visse tilfeller kan settes direkte inn i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Slik innsettelse skal imidlertid ikke besluttes dersom formålet med straffen, sikkerhetsmessige grunner eller unndragelsesfare taler mot.

I forskriften til loven er det understreket at domfelte heller ikke skal plasseres i fengsel med lavere sikkerhetsnivå, dersom allmennpreventive hensyn eller hensynet til den alminnelige rettsoppfatning taler mot.

Retningslinjene til loven understreker for øvrig at det ved valg av fengsel skal vurderes konkret hvilket sikkerhetsregime som anses nødvendig. I medhold av straffegjennomføringsloven kan domfelte overføres til fengsel med lavere sikkerhetsnivå etter å ha gjennomført en del av straffen, dersom ikke formålet med straffen, sikkerhetsmessige grunner eller unndragelsesfare taler mot. I henhold til retningslinjene skal allmennpreventive hensyn og den alminnelige rettsoppfatning vektlegges i tillegg til sikkerhetsmessige hensyn.

Retningslinjene sier videre at overføring bør vurderes når det gjenstår mindre enn to år til forventet løslatelse, og det bør vurderes fortløpende dersom domfelte er dømt til fengsel i to år eller mindre. Som kjent heter det i straffegjennomføringsloven at slik overføring skal vurderes når det gjenstår ett år til forventet prøveløslatelse.

Jeg antar at representanten Storberget er enig i at det er viktig å legge til rette for en individuelt tilpasset og progresjonsrettet straffegjennomføring innenfor sikkerhetsmessig forsvarlige rammer.

Adgangen til å løslate domfelte på prøve når to tredjedeler av straffen er gjennomført, er som kjent videreført i den nye straffegjennomføringsloven. Slik løslatelse skal ikke besluttes hvis omstendighetene etter en totalvurdering gjør det utilrådelig. Som representanten Storberget vet, var det tidligere nærmest automatikk i løslatelse ved to tredjedels tid. Denne praksisen ble strammet inn høsten 1999 i min forrige periode som justisminister, og er nå videreført i den nye loven.

I henhold til retningslinjene skal det foretas en konkret, individuell helhetsvurdering i hvert enkelt tilfelle. Særlig skal det legges vekt på atferd under straffegjennomføringen og gjentakelsesfare. Såkalte gjengangere må dermed påregne å gjennomføre straff utover to tredjedels tid. Til orientering kan jeg opplyse at om lag 21 pst. ble nektet prøveløslatelse ved to tredjedels tid i 2002.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

Knut Storberget (A): Jeg takker for et godt svar.

Jeg er overbevist om at justisministeren og undertegnede er nærmest hundre prosent enige om betydningen av åpen soning, og at det er særdeles viktig også i forhold til den individuelle tilpasningen som justisministeren i sitt svar er inne på.

Grunnen til at i hvert fall jeg har deltatt i den offentlige debatt vi har hatt rundt dette spørsmålet i løpet av den siste uken, er at man til tider kan bli redd for at ekstremtilfellene – de svært få tilfellene hvor dette skjer – skal ødelegge generelle, gode ordninger som norske straffedømte er svært avhengige av, og som kampen mot kriminalitet er svært avhengig av. Derfor er jeg glad for justisministerens svar i forhold til regelverket. Men betyr det at når mennesker i Norge er domfelt til den alvorligste straffen man kan få, 21 års fengsel, og man skal prøveløslates etter to tredjedels tid, som det heter i svaret, vil man ikke kunne påregne å få åpen soning før to år før denne prøveløslatelsen, dvs. etter 12 år. Er det riktig forstått?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har gjort rede for når prøveløslatelse skal vurderes, og når det bør vurderes. Det betyr at vi allment har strenge retningslinjer for det. Så når det gjelder konkrete enkelttilfeller, ligger de til grunn, slik som det her er sagt. Når det gjelder et meget omtalt enkelttilfelle, lå det til grunn at vedkommende kunne overføres til åpen soning. Det var en lang debatt om det, det er framført i media. Det framgår at Justisdepartementet var sterkt undrende, og at man etter en fornyet vurdering fikk en påvisning av den saken.

Hvis vi ser på hele straffegjennomføringsregimet vårt, kan vi måle at vi er strenge, bl.a. ved at vi har underkapasitet, altså underutnyttelse av bruken, f.eks. både ved Ilseng og Hoff fengsler både i fjor og i år. Det betyr at vi ikke har grepet til lettvinte løsninger. Ser vi på de åpne institusjonene våre med lav sikkerhet, har vi 330 000 fengselsdøgn der, og vi hadde 62 unnvikelser i 2002. Så jeg føler at man jobber veldig presist og målrettet for nettopp ikke å bomme på de allmennrettslige hensyn, som representanten har tatt opp, men samtidig gi muligheten for å vende tilbake til samfunnet.

Knut Storberget (A): Paradokset i dette er at flere av oss ønsker mer bruk av åpen soning, det er nyttig. Men det betyr ikke at vi ikke ser at det kan være behov for innstramming i forhold til det jeg velger å kalle ekstremtilfeller. Jeg vil utfordre justisministeren i forhold til det aktuelle eksemplet som har versert i pressen i det siste, hvordan Justisdepartementet har vurdert det tilfellet, om det er i samsvar med de reglene som man nå, helt korrekt har påpekt, om det også er i samsvar med gjengs praksis over hele landet, og at dette er et regelsett hvor vi kan få lik behandling.

Statsråd Odd Einar Dørum: Mitt generelle inntrykk er at man legger vekt på en lik behandling gjennom faglige dialoger mellom den sentrale del av Kriminalomsorgen og regionene, og at man skal følge de retningslinjer og prinsipper jeg har skissert.

Når det gjelder den konkrete enkeltsaken, kommenterte jeg den utelukkende fordi en del realiteter har vært presentert i media. Jeg har bedt om informasjon om den saken både fra politiet og fra Kriminalomsorgen for å være sikker på at ting er gjort på den riktige måten. Men jeg legger til grunn at det er gjort, og jeg legger til grunn at det skjer i hvert tilfelle. Hvis vi ikke hadde gjort det, ville vi i hvert fall hatt ganske mange flere rømninger og unnvikelser enn det vi har. Mitt generelle inntrykk er at fengelsfaglig prøver man å gjøre en individuell vurdering. Men det kan hende, som kjent, at man bommer i den vurderingen.