Inger S. Enger (Sp): «I styremøte 6. oktober 2003 vedtok Sykehuset Innlandet omfattende endringer i oppgavefordelingen mellom sykehusa i Oppland og Hedmark. Med den «nye» strukturen vil bl.a. akuttilbudet i Lillehammer bli kraftig redusert. Pasienter fra Nord-Gudbrandsdalen som har behov for akuttmedisinsk behandling, vil bli henvist til Gjøvik eller Hamar. Det er vel kjent at kortest mulig vei til akuttsykehus kan være livreddende for pasienten.

Hvordan ser statsråden på denne problematikken?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er riktig som representanten Enger påpeker, at tid er et av de vesentlige elementene i forhold til å redde livet til akutt syke eller skadde pasienter. Tid er faktisk så sentralt at det i de fleste tilfeller vil ta for lang tid å vente med behandling til pasienten kommer på et sykehus. Livreddende og stabiliserende behandling må starte der pasienten befinner seg, når skaden eller sykdommen oppstår. Utviklingen innen medisinsk teknologi og behandlingsmetoder, kombinert med mulighetene for å kommunisere, gjør at diagnostikk og behandling som tidligere måtte skje i sykehus, nå kan igangsettes av ambulansepersonalet, under direkte veiledning fra spesialister i sykehus.

Heller ikke innad i sykehusene har utviklingen stått stille. Det som var faglig sett anerkjente behandlingsmetoder og hensiktsmessig organisering for kun få år siden, har nå andre faglige krav og forventninger, noe som krever nye måter å organisere tilbudet på. Det gjelder f.eks. innen skadebehandling, der Sykehuset Innlandet har vedtatt å gjennomføre endringer i oppgavefordelingen mellom sykehusene, slik at Sykehuset Innlandet Gjøvik blir senter for store skader i Mjøs-området. Det er vel anerkjent i de kirurgiske fagmiljøene at forsvarlig skadebehandling krever at kirurgene behandler et relativt høyt antall pasienter for å få tilstrekkelig trening. De faglige rådene sier at for alvorlig skadde pasienter, såkalte multitraumer, er det vurdert som forsvarlig med en transporttid på inntil to timer, forutsatt at de prehospitale tjenestene, dvs. ambulanse og lokal legevakt mv., sørger for forsvarlig stabilisering før transport. Dette er pasienter som trenger velkvalifisert bistand fra flere ulike spesialiteter, og som dermed må ha parallelle vaktteam til stede.

For Sykehuset Innlandet er det et sentralt element i den løsningen som nå presenteres, at samtidig som det skjer endringer i akuttfunksjoner i sykehusene, styrkes også de prehospitale tjenestene. Elementer i dette er bl.a. samling til en felles AMK-sentral for begge fylkene og integrering av luftambulansetjenesten, stasjonert på Dombås, med den øvrige ambulansetjenesten.

Når det gjelder den konkrete endringen som Sykehuset Innlandet legger opp til, skal Lillehammer fortsatt ha omfattende akuttfunksjoner. Det blir etter opplegget ingen endring for indremedisin, og det skal fortsatt være ortopedisk vaktberedskap. Bløtdelskirurgi vil overføres fra Lillehammer til Gjøvik, og det blir en samling av deler av kirurgien, i subspesialiteter som urologi og karkirurgi, i Hamar. Fordi sykehuset i Lillehammer fortsatt vil ha et bredt tilbud med mange akuttfunksjoner, er det innen kirurgisk divisjon lagt opp til at man fortsatt skal ha bløtdelskirurg i døgnvakt i Lillehammer, slik at akuttilbudet kan ivaretas. Lillehammer skal fortsatt ha brystdiagnostisk senter med mamma/endokrin kirurgi. For øvrig vil det ikke foretas elektiv bløtdelskirurgi i Lillehammer, og ved akutte innleggelser vil det bli vurdert om pasientene bør overføres fra Lillehammer til Gjøvik når det gjelder akutte tilstander som krever bløtdelskirurgisk behandling.

Tilsvarende fordeling innen kirurgi ble gjennomført mellom sykehusene i Elverum, som fikk ortopedi, og Hamar, som fikk bløtdelskirurgi, for flere år siden. Hovedforskjellen nå er at man ved å etablere Gjøvik som senter for skader, vil sikre et komplett kirurgisk behandlingstilbud i dette området. Dette er for øvrig en utvikling som skjer flere steder, noe som er påkrevd for å kunne gi pasientene en faglig forsvarlig og moderne behandling.

Inger S. Enger (Sp): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg er enig i mye av det han nevnte: Ambulansetjenesten kan gi livreddende behandling, og den må starte med en gang. Og der er vi ved mitt neste spørsmål, som gjelder den andre siden av problemet. Når akuttmottakene legges ned eller blir mindre gode, får de en svekket beredskap. Da må en også tenke på ambulansetjenesten. Ambulansetjenesten i innlandet er nå satt under lupen, og det ville vel egentlig vært naturlig å ta omorganiseringen av den før en foretok de omfattende funksjonsendringene som det nå legges opp til.

Ved ambulansetransport fra Nord-Gudbrandsdalen til Hamar tar det nå tre timer å komme til akuttmottak. Det kan være av livsviktig betydning. Nå legger statsråden opp til at det skal være gode prehospitale tjenester, og da må jeg virkelig spørre: Er det ved strukturendringer på sykehusene tatt skikkelig hensyn til den svekkede beredskapen, og hva gjøres for å dyktiggjøre ambulansepersonellet?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Representanten Enger og jeg er tydeligvis helt enige om at man må se de samlede tjenester i sammenheng: Det som skjer ute under transport, før man kommer til sykehus, og det som skjer inne på sykehuset. Og som jeg redegjorde for i mitt første svar, er den medisinske og teknologiske utviklingen kommet dit at veldig mye mer kan, bør og må skje underveis. Derfor er styrkingen av de prehospitale tjenestene helt nødvendig.

Min oppfatning er at Sykehuset Innlandet nettopp har satt søkelyset på det. De legger bl.a. opp til å reorganisere AMK-sentralen og integrere luftambulansen med den øvrige ambulansetjenesten, noe som etter mitt syn vil bidra til en styrking av de prehospitale tjenestene. Jeg er helt enig i at det må man ha sterkt i fokus ved gjennomføringen.

Inger S. Enger (Sp): Jeg takker igjen for svaret og skjønner at det ikke er så lang avstand mellom oss.

Mitt siste oppfølgingsspørsmål gjelder fødeavdelingen på Gjøvik. Jeg oppfattet av svaret til Alvheim i stad at det var lovende signaler fra statsråden om denne. Det ble bl.a. nevnt at fødeavdelingen på Gjøvik har omtrent dobbelt så mange fødsler som det som er – skal vi bruke ordet – minstekrav. Det er en stor region, og det er en ung befolkning i dette området. Jeg er også kjent med at statsråden andre steder i landet har gått inn og tatt tak i vedtak hvis han mener at sentraliseringen har vært for sterk. Vi har en pressemelding fra valgkampen hvor det faktisk sies at fødetilbudet i Helse Øst skal avgjøres på et foretaksmøte. Og foretaksmøtet er jo statsråden. Så jeg vil gjerne spørre statsråden om han vil foregripe begivenhetenes gang lite grann, for dette møtet er i morgen: De signalene som jeg oppfattet at han gav til Alvheim, var de positive nok til at fødeavdelingen på Gjøvik består?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg takker for invitasjonen til å holde foretaksmøtet her i salen. Den fristelsen skal jeg motstå, selv om jeg må innrømme og bekjenne at jeg er sterkt fristet til å trekke konklusjonen her. Nå skal jeg ha møter med kommunene i Oppland i morgen, og jeg synes ikke det er riktig å oppsummere den saken før jeg har fått alle de synspunkter på bordet som jeg har bedt om. Men jeg kan vel si såpass at så langt har jeg sett at argumentene for å opprettholde fødeavdelingen på Gjøvik synes å være atskillig sterkere enn argumentene for å legge den ned.