Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Torbjørn Andersen til kommunal- og regionalministeren, vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har følgende spørsmål – som egentlig var til kommunal- og regionalministeren – som jeg skjønner vil bli besvart av miljøvernministeren som rette vedkommende, noe som sikkert kan være vel så interessant:

«I retningslinjene for fylkesmannens bruk av innsigelse i plansaker etter plan- og bygningsloven heter det at innsigelse skal brukes varsomt. Innsigelse må anses som et sterkt virkemiddel som kun skal brukes ved unntakstilfeller. Allikevel er lokalpolitikerne i mange kommuner ofte svært frustrert over fylkesmannens bruk av innsigelsesretten i lokale saker.

Mener statsråden at fylkesmannens anvendelse av innsigelse er i økende konflikt med Regjeringens mål om å styrke det kommunale selvstyret?»

Statsråd Børge Brende: Vi får se hvor interessant det blir etter at svaret er avgitt.

Ved innføringen av plan- og bygningsloven under Willoch-regjeringen i 1985 ble departementets myndighet til å fatte bindende arealplanvedtak flyttet til kommunene. Det var og er en fornuftig reform at arealplanlegging legges til det lokale nivå, der man vet hvor skoen trykker. Der er jeg og representanten helt enige. Hvis det nå foreligger innsigelser fra statlig myndighet på regionalt nivå, fylkeskommunen eller nabokommunene, bortfaller kommunens kompetanse – retten – til å egengodkjenne, og saken skal bringes inn for Miljøverndepartementet til avgjørelse. Det er derfor jeg besvarer dette spørsmålet i dag.

Oppfølging av den nasjonale arealpolitikken ivaretas hovedsakelig gjennom statlige fagorganers og fylkeskommunens medvirkning i kommunale planprosesser. Innsigelse skal fremmes når planen er klart i strid med nasjonale hensyn. I forarbeidene til plan- og bygningsloven er det gitt uttrykk for at det fra statlig hold må vises varsomhet med å overprøve det lokalpolitiske skjønn. Det er noe jeg er enig i.

Antallet innsigelser som kommer til Miljøverndepartementet for behandling, er ganske stabilt fra år til år. Årlig innebærer det ca. 30 planer av de 2 000–3 000 planene som kommunene har til behandling. Departementet legger vekt på en grundig behandling med bl.a. befaring og møte med politisk ledelse i kommunene i disse sakene. I 2002, det første hele år med samarbeidsregjering, fikk kommunene helt eller delvis medhold i 64 pst. av sakene. Året før fikk kommunene medhold i 45 pst. av sakene. Det indikerer at vi nå har lagt listen høyere for å overprøve kommunestyrene i plansaker. Oppsummert innebærer dette at for mer en 99 pst. av alle arealplaner blir kommunestyrenes vedtak stående som endelig.

Miljøverndepartementets tall for de siste tre årene viser videre en klar nedgang i antall innsigelser fra fylkesmannen. Videre ser vi også at antall innsigelser som kommer fra de ulike fylkene, varierer mye fra år til år.

Det pågår en kontinuerlig utvikling hvor stadig flere statlige sektorinteresser kobles til planprosesser etter plan- og bygningsloven og dermed blir gjenstand for avveininger i lokale folkevalgte organ.

De aller fleste innsigelser løses ved forhandlinger lokalt, eller etter at fylkesmannen har gjennomført mekling mellom de berørte partene.

Til slutt kan jeg opplyse om at departementet for tiden arbeider med et forslag til lovendring som skal begrense bruken av innsigelser mot forhold som er avklart i plan tidligere, slik at man ikke kan reise innsigelser på nytt når de en gang er behandlet. Det vil også forenkle planprosessen.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, og jeg merker meg det.

Jeg vil vise til en sak fra Tvedestrand på Sørlandet i sommer, som statsråden sikkert husker, der Tvedestrand kommune hadde gitt en byggetillatelse i strandsonen i Sagesund ved Tvedestrand. Fylkesmannens miljøvernavdeling i Aust-Agder griper – jeg holdt på å si selvsagt – inn og vil stoppe kommunens tillatelse. De mener at kommunens byggetillatelse medfører en uheldig privatisering av strandsonen som strider mot klare nasjonale føringer på dette området. Så havner denne saken til slutt på bordet til statsråd Brende, som en av de 30 sakene han nevner. Miljøvernminister Brende mener at fylkesmannen tar feil i denne saken, gir Tvedestrand kommune og tiltakshaver medhold, og tillater da denne byggingen.

Jeg vil si at statsråden skal ha honnør for fornuftig opptreden i denne saken. Men jeg synes den er skremmende. For hvordan er det mulig at det er så fundamentalt ulike syn hos fylkesmannen i Aust-Agder og statsråden i denne saken, når man tross alt skal forholde seg til de samme lover og retningslinjer? Ser vi ikke her et eksempel på at vi må begrense fylkesmannens muligheter til å overkjøre lokale avgjørelser? Jeg håper statsråden husker saken.

Statsråd Børge Brende: Jeg husker saken. Det er slik at det er ca. 30 saker som havner på mitt bord årlig, av 2 000–3 000 saker. Når en avgjørelse kommer fra Miljøverndepartementet, er det fylkesmannens oppgave å gjennomgå begrunnelsen for den og se hva vi legger i den statlige arealplanpolitikken, som jeg understreket, nemlig at det skal nasjonale hensyn til for at man skal gripe inn og fremme en innsigelse. Det er riktig, som representanten understreker, at denne miljøvernministeren i større grad også – ikke minst på grunn av min kommunalpolitiske erfaring – har vektlagt at kommunene og deres selvstyre skal telle tungt. Det skal en god del til for at man skal overprøve kommunene, som vet hvor skoen trykker i forhold til den lokale arealplanleggingen.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker nok en gang for svaret, men jeg vil gjerne få lov til å følge opp denne saken litt til, for jeg synes den er ganske interessant, egentlig.

Fylkesmiljøvernsjefen i Aust-Agder uttalte ifølge Agderposten i juli i sommer at det er svært sjelden at slike saker går til statsråden, og det har jo statsråden bekreftet. Miljøvernsjefen i Aust-Agder mener altså at statsrådens avgjørelse i denne saken ikke får noen følger for andre lignende saker. Jeg må si jeg ble litt bekymret over det, for jeg tror kanskje at vi har visse mørketall for lignende innsigelser i byggesaker, som altså fylkesmannen stopper, og da på feil grunnlag. Likevel får fylkesmannen det som han vil, fordi slett ikke alle orker eller evner å kjøre så hardt mot fylkesmannen at klagesakene havner på statsrådens bord.

Jeg synes dette er skremmende. Nettopp fylkesmannen har jo en viktig rolle når det gjelder det rent rettssikkerhetsmessige. Og i denne konkrete saken fra Tvedestrand, der statsråden måtte gripe inn overfor fylkesmannen, var fylkesmannen, slik jeg vurderer det, en trussel mot rettssikkerheten. Jeg synes dette er ganske betenkelig. Hva skal man egentlig si til dette når det er slik at hvis den saken ikke hadde havnet på statsråd Brendes bord, så hadde den antakeligvis aldri blitt omgjort?

Statsråd Børge Brende: Det var ikke slik at jeg måtte gripe inn i den aktuelle saken. Det var slik at den saken havnet på mitt bord fordi fylkesmannen hadde benyttet seg av sin innsigelsesrett.

Gjennom det vedtaket som Miljøverndepartementet fattet, gav vi kommunen, Tvedestrand, medhold. Det skal fylkesmennene ta til etterretning. Man vil også gjennom andre avgjørelser som fattes i Miljøverndepartementet, se hvilken arealplanpolitikk vi legger opp til. Som jeg også sa, er det slik at innsigelse kun skal fremmes når planene klart er i strid med nasjonale hensyn.

Willoch-regjeringen la altså arealplanarbeidet og vedtakskompetansen ned til kommunene. Jeg synes at også Fremskrittspartiet kunne glede seg over at denne statsråden faktisk i større grad har gitt medhold i de kommunale vedtak som jeg henviste til. Det er 64 pst. nå som får medhold, mot et lavere tall i 2001, på 45 pst.