Arne Sortevik (FrP): Det er mer representanten Sortevik lurer på, og grunnen til at han får lure to ganger, er en grei regelendring her i Stortinget som gjør at man får oppsamlet det som ikke var besvart ordinært i forrige spørretime. Mitt neste spørsmål går til samme statsråd og dreier seg også om Kvalitetsreformen:

«Hovedmålet med Kvalitetsreformen er at studenter skal ha en mer effektiv utnyttelse av studiet og gjennomføre studiet på normert tid. Det forventes fra institusjonene at studentene bruker minst full arbeidsuke på studiene. Undersøkelser viser at 2/3 av studentene arbeider, og at 1/3 av heltidsstudentene arbeider mer enn 30 timer pr. uke, ved siden av studiene i løpet av studieåret.

Hvordan legger Regjeringen til rette studiefinansieringen slik at flest mulig studenter skal kunne studere på heltid?»

Statsråd Kristin Clemet: Fra studieåret 2002–2003 ble det innført ny støtteordning gjennom Lånekassen for studenter i høyere utdanning og all annen utdanning som ikke er høyere utdanning.

• Kostnadsnormen ble økt til 8 000 kr pr. måned.

• Stipendandelen ble økt til 40 pst., hvorav 15 pst. er avhengig av gjennomført utdanning i 2002–2003 og 2003–2004. Fra 2004–2005 foreslås det at hele stipendet skal være avhengig av gjennomført utdanning.

• Behovsprøvingsreglene er også endret: Lånet er ikke lenger behovsprøvd mot inntekt, mens stipendet reduseres dersom studenten har høyere inntekt enn 100 000 kr i det kalenderåret det blir gitt støtte. Det er egne inntektsgrenser for studenter som får støtte i sju måneder eller mindre.

Målet med den høyere kostnadsnormen er at de studentene som ønsker det, i større grad skal ha mulighet til å være heltidsstudenter og i mindre grad enn tidligere være avhengig av arbeid ved siden av studiene.

Stipend avhengig av fullført utdanning vil kunne motivere studentene til å ha større konsentrasjon om studiene. Samtidig har studentene åtte år på seg til å ta de aktuelle eksamenene og få lånet omgjort til stipend, dersom de ikke skulle klare å ta eksamen etter planen.

Likevel er det mange som arbeider ved siden av studiene, og det kan være positivt. Arbeidserfaring kan komme godt med når studentene skal søke jobb etter endt utdanning. En slik deltidsjobb behøver ikke nødvendigvis gå på bekostning av studiene. Studenten må selv avveie egen kapasitet.

Dersom en student jobber 30 timer pr. uke eller mer, er han sannsynligvis mer arbeidstaker enn student. Denne studenten vil neppe ha rett til stipend gjennom Lånekassen på grunn av høy inntekt. Lånet er imidlertid ikke behovsprøvd.

Arne Sortevik (FrP): Jeg takker for svaret.

Det kan jo tenkes at de relativt mange som arbeider relativt mye, gjør det fordi de ikke finner at den studiefinansieringen som stilles til rådighet, gjør det mulig for dem økonomisk å være heltidsstudent, også med lavere grad av arbeid i tillegg til studiene. Hvor stor del av henholdsvis livsopphold og boutgifter, for det er jo de to hovedutgiftene for en heltidsstudent, mener statsråden en bør ta sikte på å dekke gjennom offentlige ordninger?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg vil ikke ha sagt noe presist om det. Det er også opp til studentene hvorledes de ønsker å leve og bo, hva slags materiell levestandard de skal ha. Det representanten Sortevik her tar utgangspunkt i, er at en del studenter føler seg tvunget til å arbeide.

La meg si det slik: Vi vet jo ikke hvordan Kvalitetsreformen vil slå ut i så måte. Men når vi får noe erfaring, vil vi kunne få kartlagt på en bedre måte hva som er studentenes tidsbruk, enten det gjelder studier eller arbeid ved siden av. Jeg viser også til at vi tar sikte på å gjennomføre en ny levekårsundersøkelse for studentene. Det har vært diskutert i denne sal tidligere og har vært skjøvet litt frem i tid fordi vi ønsket å vinne noe erfaring med Kvalitetsreformen. Da kan vi også vinne erfaring med om de endringene som har vært gjort i studiefinansieringen, er tilstrekkelige og hvorledes det forslaget som nå er fremmet, dersom det blir vedtatt av Stortinget, virker.

Arne Sortevik (FrP): Vil ikke en indeksering av kostnadsnormen føre til at vi unngår å ta skippertak med ulike års mellomrom? Det er det vi nå er i ferd med å gjøre. Vi skyver foran oss en kommende undersøkelse om levekår og levekostnader. Hvis vi indekserer kostnadsnormen, vil vi slippe mye av den problemstillingen.

I tillegg er det slik at alle studenter slett ikke blir likebehandlet. Det er slik i Norge at en god del studenter som studerer ved privat eide institusjoner, også må betale skolepenger i tillegg til både livsopphold og boutgifter. Hva gjøres for å få en større grad av likhet og likebehandling mellom studenter ved institusjoner eid av det offentlige og institusjoner eid av private?

Statsråd Kristin Clemet: Det siste spørsmålet vil vi komme tilbake til når vi fremmer, sannsynligvis våren 2004, forslag til et nytt, felles og mer tidsmessig lovverk for private og offentlige høyere utdanningsinstitusjoner som et samstemt storting har ønsket seg, bl.a. med det siktemål å få en større grad av likestilling mellom statlige og private høyere utdanningsinstitusjoner.

En av grunnene til at Ryssdal-utvalget fikk i oppdrag å vurdere gratisprinsippet i den forbindelse, var ikke at Regjeringen har noen intensjoner om å fjerne gratisprinsippet i høyere utdanning, men fordi det var nødvendig å vurdere dette nettopp ut fra det representanten Sortevik er inne på, nemlig at en del studenter ved private høyere utdanningsinstitusjoner i Norge betaler høyere skolepenger. Det fremstår lite grann rart sett i sammenheng med hva en del utenlandsstudenter slipper å gjøre. Vi vil komme tilbake til håndteringen av dette gratisprinsippet. Jeg minner bare om at et av forslagene fra Ryssdal-utvalget faktisk er at gratisprinsippet også skal gjelde private høyere utdanningsinstitusjoner, for så vidt de deler av disse som er såkalt fullfinansiert av staten.