Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Rolf Terje Klungland til justisministeren, vil bli tatt opp av representanten Knut Storberget.

Knut Storberget (A): «I Flekkefjord ble en kvinne for en tid tilbake drapstruet og holdt som gissel i sitt eget hjem i et døgn. Politiet rykket ikke ut. De argumenterer med mangel på ressurser. Publikumskontakten til politiet i vestfylket i Vest-Agder er betydelig svekket. Folk som henvender seg til politiet utenfor ordinær arbeidstid blir bedt om å ta kontakt i vanlig arbeidstid, selv om det gjelder drapstrusler eller andre alvorlige situasjoner.

Hva vil statsråden gjøre for at politiet skal rykke ut ved slike alvorlige hendelser?»

Statsråd Odd Einar Dørum: I denne spesielle saken har jeg anmodet Politidirektoratet om å innhente politimesterens uttalelser. Han opplyser til sakens faktum at politiet i Agder i denne saken ikke har avvist noen henvendelse med henvisning til ressurssituasjonen.

La meg på bakgrunn av det departementet har fått opplyst fra Politidirektoratet, gi følgende redegjørelse for hendelsesforløpet i denne aktuelle saken for å belyse politiets handlemåte og prioritering: Agder politidistrikts operasjonssentral fikk den aktuelle dagen en telefonhenvendelse fra et familiemedlem av en eldre kvinne i Flekkefjord. Familiemedlemmet ringte fra Kristiansand. Det ble opplyst at kvinnen i Flekkefjord trengte hjelp fordi hun følte seg truet av en mann som bodde i samme hus som henne.

Operasjonssentralen henvendte seg til den politipatruljen som hadde tjeneste i Lister vaktsamarbeidsområde. Politipatruljen var da på vei til et annet oppdrag for å avhjelpe en nabokonflikt.

Før politipatruljen fortsatte dette oppdraget, tok de imidlertid telefonkontakt med den eldre kvinnen som følte seg truet. Dette ble gjort nettopp for å vurdere om politiet skulle prioritere denne nye meldingen foran det oppdraget de var i ferd med å utføre. Politiet oppfattet det slik at den eldre kvinnen var glad for at politiet ringte, men hun uttrykte samtidig at hun ikke lenger trengte hjelp, fordi en lege som var kommet til stedet, tok hånd om ham hun følte seg truet av. Senere har kvinnen møtt på politistasjonen i Flekkefjord for å anmelde trusselen. Denne anmeldelsen behandler politiet i Agder med nødvendig prioritet. Både sosialetaten og hjemmesykepleien i kommunen er involvert i saken.

På et generelt grunnlag vil jeg si at politiet skal prioritere vold. Å sørge for å gi borgerne trygghet er noe av politiets viktigste oppgaver. Derfor skal også voldssaker prioriteres.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

Det må jo bekymre landets justisminister at vi får stadig flere slike eksempler. Jeg registrerer at det er uenighet i forhold til hvordan folk beskriver faktum, men bare det at vi får flere episoder hvor folk føler at de har mistet mye av den trygghetsfølelsen som politiet skal bidra til i lokalmiljøene, må bekymre justisministeren. Én ting er, som jeg sa tidligere i Stortinget her i dag, saksbehandlingstid og oppklaringsprosent i straffesaker. En annen ting er den konkrete tilstedeværelsen av polititjenestemenn. Jeg må si at jeg syns det er bekymringsfullt at vi nå i en rekke ganske store byer i Norge opplever at politiet nærmest innfører stengte dører etter kl. 16. Det gjelder Kongsvinger i Hedmark, Elverum i Hedmark, og vi ser det også mange andre steder hvor det bor masse mennesker, og hvor man har vent seg til at politiet er tilgjengelig på politistasjonen. Vil justisministeren foreta seg noe, slik at vi får noe mer innhold i polititjenesten og ikke bare diskuterer struktur?

Statsråd Odd Einar Dørum: Ja, nå var det stilt et veldig konkret spørsmål, og det har jeg svart konkret på. Jeg har også gitt et klart verdisignal i den sammenhengen.

Når det gjelder politireformen, som ble framlagt av en arbeiderpartiregjering, og der jeg har gjort det jeg synes har vært riktig for å følge opp, skal jeg gjenta det jeg har sagt tidligere. Når vi evaluerer reformen, er det både for å lære det som blir bra, og det som kan forbedres. Det er klart at der man har hatt gamle politidistrikter med hovedstasjoner og i stedet får en patrulje, vil virkeligheten bli annerledes. Jeg konstaterer at denne virkelighetsskildringen kan variere fra den ene delen av landet til den andre.

Evaluering handler nettopp om å lære, om hvorfor det er slik, om hvordan folk opplever det, og hvordan politiet opplever det. Det jeg vet, er at vi har fått en økning i politistyrken, det har vært en økning i budsjettet, og det skjer en økning i kompetansen. Jeg registrerer uromeldinger, fordi det er viktig å registrere. Jeg registrerer også meldinger om bra jobb som gjøres, og som ikke alltid spres med stort trykk videre. Men mange steder i landet kan man også lese det, hvis man ser bildet. Et sammensatt bilde krever evaluering. Evaluering er grunnlaget for læring, derfor vil den bli gjennomført. Og jeg vil selvfølgelig ha et åpent sinn nettopp til en slik evaluering.

Knut Storberget (A): Dette er jo gode ord, men det er faktisk ikke noe annet enn ord. Jeg erindrer tittelen på en ungdomsbok som het «Fra prat til praksis», og den syns jeg justisministeren skal merke seg i denne type saker. Arbeiderpartiets initiativ i forhold til politireformen var nettopp å få mer nærhet av polititjenestemennene, å bevare tjenestesteder for at folk skulle føle trygghet, og nå hører vi om verdisignaler og om evaluering.

Jeg vil si at det må da være mulig for landets justisminister å sørge for at politistasjonene, særlig i middels og store byer, faktisk har betjening utover kl. 16. Det hadde jeg forventet at justisministeren nå grep fatt i. Det må kunne gå an å forsere det – ikke bare vente på den evalueringen som kommer i 2004, men sørge for at dette er på plass. Dette er en berettiget frykt hos mange norske borgere.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg skal ikke gå tilbake til forhistorien, men det var faktisk en kamp om antall politidistrikter, bl.a. Kongsvinger politidistrikt. Jeg tilhørte et mindretall som ble hjertelig nedstemt, bl.a. av representanten Storbergets daværende regjeringsparti. Senere har vi fått en ordning, og da er det min plikt å sørge for at politiet, både gjennom Politidirektoratet og den lokale politimester, operativt er tilgjengelig. Det må ikke skje på en stasjon, men det må iallfall skje ved at noen er tilgjengelig ved en bil som fungerer i nabolaget, og som raskt skal være der. Dette er en oppgave for politiet lokalt å organisere. Det har de myndighet til. De disponerer frihet og ressurser. Det er det Politidirektoratet som følger opp.

For å være sikker på at dette kommer bra ut, skal det selvfølgelig evalueres. Det heter læring. Jeg har før reformen kom, aldri uttrykt meg skråsikkert om hvor fort man skulle få effekter av den. Jeg sa til og med at det ville ta noe tid. Men nå gjør jeg det jeg kan for å sørge for at det som blir vedtatt, blir fulgt opp og blir gjennomført, og at det blir trukket læring av det. En del av læringen består i at jeg selv reiser rundt og tar med meg inntrykk, både fra dem som synes at tjenesten skal bli bedre, fra dem som har opplevd den som bra, fra politiledere, fra folk på gulvet og alle andre. Det er en del av læringen, men den erstatter ikke den brede evalueringen. Den vil gi representanten og meg en god anledning til å lære både av det som er godt, og av det som ikke er så godt.