Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Gunn Olsen til barne- og familieministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av barne- og familieministeren, som er bortreist.

Det betyr at justisministeren i denne spørretimen fremstår som en generalstatsråd.

Gunn Olsen – vær så god!

Statsråd Odd Einar Dørum: Unnskyld, president. Jeg måtte bare fordøye tilsagnet!

Gunn Olsen (A): Jeg er fornøyd med at det nettopp er justisministeren som skal svare på vegne av barne- og familieministeren, for jeg tror dette er et område som justisministeren kjenner veldig godt.

Mitt spørsmål er følgende:

«I sin nyttårstale talte statsministeren varmt for å sikre krisesentrene i landet. Krisesentrene landet over, bl.a. i Telemark, er bekymret for sitt økonomiske grunnlag. Grunnen til dette er at kommunene, som er en del av det økonomiske grunnlaget, trekker seg ut av krisesentrene pga. dårlig kommuneøkonomi.

Hva vil statsråden gjøre for å sikre krisesentrene?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg vil da besvare spørsmålet fra representanten Gunn Olsen på vegne av barne- og familieministeren.

La meg starte med å klargjøre hvordan tilskuddsordningen til krisetiltak fungerer. Det økonomiske ansvaret for krisesentrene er forankret i kommunene. Det er 50 krisesentre på landsbasis som mottar kommunale tilskudd. Lokale tilskudd dekker 50 pst. av krisesentrenes totale budsjett, og staten går inn med tilsvarende tilskudd til vertskommunen. I forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2003 gav Stortinget tilslutning til at tilskuddet skulle videreføres på samme måte i 2003.

Tilskuddsordningen til krisetiltakene er en overslagsbevilgning. Det betyr at dersom kommunene bevilger mer penger til krisesentrene, følger det automatisk mer øremerkede midler fra staten. Derfor sluttbehandles ofte den statlige bevilgningen til krisesentrene først i forbindelse med salderingen av budsjettet.

Departementet har sett nærmere på økonomien for det enkelte krisesenter for de tre siste årene. Departementet har for hvert år så lenge departementet har hatt den nåværende tilskuddsordningen, sett at bevilgningene både fra stat og fra kommune går opp, og bruttoøkningen for krisesentrene var på 6 pst. og 10 pst. i henholdsvis 2001 og 2002.

Søknadsbehandlingen for 2003 er foreløpig ikke helt klar. Foreløpige tall tyder på en generell økning av kommunale tilskudd også for 2003. Det at tilskuddet til krisesentre har økt de siste årene, betyr at kommunene tar sitt ansvar for disse sentrene meget alvorlig.

Dette betyr ikke at alle krisesentrene har en enkel situasjon med hensyn til økonomien. Tvert imot registrerer jeg at noen sliter både med økonomi og med å gi et godt nok tilbud. En utredning utført på oppdrag fra Barne- og familiedepartementet slår fast at bevilgningene til krisesentrene må økes betydelig dersom alle skal gi et tilbud av tilstrekkelig god kvalitet.

Søknadsbehandlingen for 2003 viser at krisesenteret i Telemark har mottatt 81 000 kr mindre i lokale tilskudd i 2003 enn i 2002. Dette medfører med dagens finansieringsordning tilsvarende mindre i statlig tilskudd. Barne- og familiedepartementet vil se nærmere på hva dette skyldes, og om det er mulig, gjennom en dialog med vertskommunen, å rette på dette.

I forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8:118 for 2001–2002, om finansiering av krisesentrene, sa barne- og familieministeren at voldsutsatte kvinner og barn må sikres et tilfredsstillende hjelpetilbud. Dette gjelder fortsatt, og også statsministeren understreket dette i sin nyttårstale. Et tilfredsstillende hjelpetilbud forutsetter en tilfredsstillende finansieringsordning. Det er behov for en endring av dagens tilskuddsordning, idet den nåværende ordningen med øremerkede tilskudd er lite forutsigbar for krisesentrene. Og jeg vil også minne om at Stortinget i denne forbindelse sluttet seg til overgang til rammefinansiering fra 2004.

I den nylig framlagte familiemeldingen er vold i nære relasjoner grundig omtalt. Her er det slik at departementet vil sørge for at krisesentrene blir fokusert også i den neste handlingsplanen mot vold mot kvinner, som Regjeringen legger fram i slutten av inneværende år. Det vil også jeg som justisminister undertegne – på vegne av barne- og familieministeren – for det er også en del av mitt ansvarsområde. Regjeringen vil også i det videre arbeidet vurdere hvordan tiltak overfor voldsutsatte kvinner kan sikres, gjennom lov, regelverk eller på andre måter.

Elisabeth Røbekk Nørve hadde her overtatt presidentplassen.

Gunn Olsen (A): Jeg takker justisministeren for svaret.

Jeg tror, som sagt, at justisministeren kjenner dette området veldig godt, og jeg synes jo at han egentlig har en god holdning til det dette dreier seg om. Jeg kan likevel ikke være helt rolig når det gjelder krisesentrenes framtid, ut fra de signalene jeg har fått fra de krisesentrene som jeg kjenner godt, der flere kommuner har trukket seg ut, noe statsråden tydeligvis er kjent med. Det ville vært veldig fint dersom statsråden kunne ta et initiativ overfor de kommunene det gjelder. Men hvis pengene nå blir lagt inn i rammen, slik jeg har forstått at Regjeringa har tenkt å gjøre, vet vi at kommunene har ganske mye å bruke de pengene til, og når dette ikke er en lovpålagt oppgave, tror jeg det er grunn til å være bekymret. Og jeg er ikke så helt sikker på om dette er en oppfølging av det Stortinget har sagt i forhold til det som er lagt inn i revidert budsjett. Der viser jo Regjeringa til det som statsråden nå har referert til, at økonomien i krisesentrene egentlig ikke er så dårlig som en har fått inntrykk av.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det er forskjellige momenter i dette. Når det gjelder den konkrete situasjonen i Telemark, har departementet – og barne- og familieministeren gjennom min munn – sagt at man vil gå inn i den konkrete saken.

Når det så gjelder det prinsipielle i situasjonen for krisesentrene framover, var det jo regjeringen Stoltenberg som i sin tid fremmet forslaget om en innlemming av øremerkede tilskudd, og det har da også komiteens flertall merket seg:

«… departementet arbeider med endringer i dagens finansieringsordning for krisesentre bl.a. på grunnlag av kravene i økonomireglementet og ønsket om en mer forutsigbar tilskuddsordning, slik at de øremerkede tilskuddene innlemmes i inntektssystemet fra 2004 i samsvar med tidligere vedtak i Stortinget.»

Men så blir det et viktig poeng at man da må stå til ansvar for hva man da gjør. Derfor sa jeg følgende om krisesentrene og handlingsplanen mot vold i samliv:

«Regjeringen vil også i det videre arbeidet vurdere hvordan tiltak overfor voldsutsatte kvinner kan sikres, gjennom lov, regelverk eller på andre måter.»

Det er det signalet jeg nå kan gi på dette spørsmålet.

Gunn Olsen (A): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Det ville vært fint om vi kunne slippe å ha krisesentre, men statsråden vet jo at i de 20–25 årene vi har hatt krisesentre i Norge, har ikke akkurat vold og voldtekt mot, drap på og mishandling av kvinner gått ned, dessverre.

Det vi ser nå, er pågang av 2. generasjons kvinner som søker krisesentrene, i tillegg til en del utenlandske kvinner som også søker krisesentrene. Derfor er det utrolig viktig at krisesentrene har en god økonomi, slik at vi vet at vi har et krisesenter å henvende oss til hvis vi får problemer. Jeg kan ikke se at disse kvinnene har noe annet alternativ enn krisesentrene.

Jeg stoler på det statsråden nå har sagt, og er veldig takknemlig for at han spesielt vil se på Telemark og situasjonen for krisesenteret der.

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg skal ikke gjenta det jeg har sagt tidligere, for representanten benyttet anledningen til å reflektere over en veldig alvorlig utfordring. Det synes jeg er bra at man kan gjøre i stortingssalen.

Jeg deler beskrivelsen av situasjonen, og jeg deler synet på det behovet som hun har gjort en vurdering av. Jeg er helt enig i realismen i at vi trenger denne gode nødhavnen for mennesker i mange år framover. Så får Regjeringen i det arbeidet den skal gjøre, gjøre nettopp det jeg sa, nemlig vurdere hvordan tiltak for voldsutsatte kvinner kan sikres gjennom lover, regelverk eller på andre måter.