John I. Alvheim (FrP): Jeg skal få lov å stille den ærede helseminister følgende spørsmål:

«I pressemelding fra Sosial- og helsedirektoratet datert 6. mai i år går det frem at så mange som 1 000 norske pasienter kan være smittet med hepatitt C-virus ved blodoverføring før 1993.

Hvilke tiltak utover at pasientene blir anmodet om å melde seg for kontroll, vil statsråden sette i verk?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ser alvorlig på meldingen fra Sosial- og helsedirektoratet om at inntil 1 000 norske pasienter kan være smittet med hepatitt C-virus ved blodoverføring før 1993. Etter drøftinger med direktoratet har jeg funnet det riktig å sette i verk en uavhengig gjennomgang av hele saken.

Som strakstiltak har Folkehelseinstituttet gått ut med en anbefaling om at de som har fått blod før 1994, skal gå til legen sin for å få tatt en test. Sosial- og helsedirektoratet er anmodet om å sende brev til alle blodbankene for å kartlegge hva som har vært gjort for å oppspore mulige smittede, og hjelpe oss med å finne en framgangsmåte for å spore dem som ikke er identifisert tidligere.

Jeg vil gjerne belyse litt av bakgrunnen for at jeg ønsker en uavhengig gjennomgang. Antallet tilfeller av hepatitt C i Norge har vært anslått til ca. 0,7 pst. av befolkningen. Smittemåten kan være via blod, fra mor til barn og ved seksuelt samvær. Sykdommen forløper vanligvis uten symptomer, og de fleste blir kroniske smittebærere. Den mest alvorlige følgetilstanden er levercirrhose og i enkelte få tilfeller leverkreft.

I 1989 ble det utviklet en egen test for påvisning av hepatitt C. Den ble tilgjengelig i Norge fra begynnelsen av 1990. Denne testen var svært lite spesifikk og hadde en falsk-positiv rate på opp mot 75 pst., dvs. at tre av fire som blir testet med positivt funn, likevel ikke er smittet. Fra november 1991 ble den såkalte 2. generasjonstesten lansert. Denne kunne for første gang med høy grad av sikkerhet påvise hepatitt C.

Behandlingen for leversykdom som følge av hepatitt C var på 1990-tallet begrenset til et strengt diettregime og vanlige forholdsregler om hygiene. En noe mer effektiv behandling med medikamenter ble først innført på midten og slutten av 1990-tallet i Norge. Medikamentell behandling er selv i dag langvarig, fra seks opp til tolv måneder, med ikke ubetydelig risiko for bivirkninger.

Selv om testingen tidlig på 1990-tallet var svært lite spesifikk og gav mange falsk-positive resultater, satte likevel Helsedirektoratet i et rundskriv fra mai 1990 krav om testing for antistoff for hepatitt C. Kravet om testing omfattet alle nye blodgivere, og ble senere utvidet til å omfatte årlig testing. Fra begynnelsen av 1993 ble alle tapninger kontrollert for hepatitt C. Ved rundskriv av 7. mai 1999 ble kravet til testing skjerpet ytterligere som følge av forbedret laboratorieteknikk.

I det samme rundskriv fra mai 1990 fra Helsedirektoratet ble det anbefalt at sykehusenes blodbanker oppsøkte alle som hadde fått blod fra givere som man senere testet hepatitt C-positive. Grunnen til at dette kom som en oppfordring og ikke som et krav, kan ha vært at tilgjengelige tester var lite spesifikke, og at behandlingstilbudet var lite utviklet. Den eneste systematiske oppfølgingen som vi så langt har funnet, var at alle blødere som hadde fått blod, fikk tilbud om oppfølging.

Det ble gitt anbefalinger om testing og eksklusjonskriterier for hepatitt C og blodgivning. På et tidspunkt burde imidlertid oppsporingen av mulige mottakere av viruset vært forsert, slik at en kunne ha forsikret seg om at alle aktuelle pasienter hadde fått adekvat behandlingstilbud så snart behandling ble introdusert. At slik oppsporing ikke ble initiert, er kritikkverdig. Dette er bakgrunnen for at jeg vil ha en uavhengig gjennomgang av saken. Rapporten vil gi grunnlag for å vurdere ulike former for oppfølging fra offentlige myndigheters side.

Kari Lise Holmberg hadde her overtatt presidentplassen.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker statsråden for svaret. Som vanlig er helseministeren raskt ute med reaksjon på ting som skal sjekkes opp, og det er jeg fornøyd med.

Mitt første tilleggsspørsmål, av flere, er som følger: Hvorfor kommer denne saken opp i dagen nå, ti år etter 1993? Jeg synes ikke det var tilfredsstillende, det som ble sagt fra helseministerens side når det gjaldt å følge disse pasientene. Vet man overhodet med noen som helst sikkerhet at så mye som opp til 1 000 pasienter kan være smittet, og hvem er i tilfelle ansvarlig for det?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som det framgikk av mitt svar, er det gått ut en oppfordring om å melde seg for å få tatt en test til dem som har fått blod før 1994. I tillegg iverksettes det oppsporingstiltak for å finne dem det gjelder. Hvor mange det kan være, har man så langt bare anslag på.

Spørsmålet om hvorfor dette kommer opp nå, kan jeg bare så langt – før denne gjennomgangen er foretatt – besvare med at jeg ble kjent med dette i forbindelse med at dette TV-programmet «Brennpunkt» ble laget. Det er grunnlaget for min kunnskap, og jeg har ikke hatt kunnskap om dette tidligere.

Jeg mener at den gjennomgangen som skal skje, bør besvare og belyse det spørsmålet ytterligere, slik at nødvendig oppfølging kan skje i forhold til de ansvarlige. Noe mer enn det ønsker jeg ikke å si på det nåværende tidspunkt.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen for svaret.

Jeg synes det er lovlig sent å sette i gang undersøkelser ti år etterpå om hvorvidt noen er smittet eller ikke. Og at utgangspunktet for helseministerens kjennskap til dette skal være et TV-program, vitner om liten troverdighet til systemet på høyeste hold.

Hepatitt er ingen banal barnesykdom. Sykdommen kan gi alvorlige leverskader, med døden til følge, etter en relativt lang og smertefull sykdomsutvikling. Jeg vil allerede her og nå forsikre meg om fra helseministerens side at de pasienter som måtte bli funnet og fått påvist alvorlig sykdom av denne virussmitten, får et bedre erstatningsoppgjør enn hva de pasientene som ble utsatt for Dent-O-Sept-penselen, ble gitt. Jeg vil gjerne ha et svar fra helseministeren på det, og at han forsikrer meg om at så vil skje.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er helt enig med representanten Alvheim i at det er klart kritikkverdig at disse forholdene ble kjent nå, og at de ble kjent gjennom media på denne måten. Jeg må forholde meg til at det er slik jeg har fått vite det. Jeg handlet straks – og jeg mener på en adekvat måte – da jeg fikk vite det.

Så spør representanten Alvheim om erstatning i forhold til dem som måtte være påført dette gjennom den offentlige helsetjenesten. Det jeg kan si generelt om det, er at i den grad det har skjedd, så vil den vanlige erstatningsordningen gjelde for disse pasientene, og det vil bli vurdert på vanlig måte av Norsk Pasientskadeerstatning.