Eva M. Nielsen (A): Jeg har et spørsmål til fiskeriministeren:

«For 5 år siden fantes det 60 filetanlegg i Nord-Norge. I dag er det 10 anlegg igjen. Inntil i fjor var det registrert 33 fiskeriindustrianlegg i Finnmark, nå er drifta stanset ved 14 av disse. Denne dramatiske avskallingen i fiskeindustrien rammer de små samfunnene langs kysten ekstra hardt.

Hvilken strategi har statsråden, på kort og på lang sikt, for å snu denne negative utviklingen?»

Statsråd Svein Ludvigsen: La meg først si at jeg ikke går helt god for de tallene som spørreren refererer til. De data som departementet har, viser at det i perioden fra 1998 til 2002 ble åpnet 19 konkurser innen hvitfisksektoren i de tre nordligste fylkene.

Men uansett er avskallingen betydelig, og jeg erkjenner selvsagt at utviklingen er en stor utfordring, både for fiskerinæringen og for bosetting og annen aktivitet langs kysten. Det som er hovedutfordringen, er at næringen sliter med mangel på lønnsomhet, og det er en vesentlig forutsetning at vi bedrer lønnsomheten for at vi skal få levedyktige kystsamfunn. Som politikere må vi legge til rette for en lønnsom næringsvirksomhet, dvs. lage rammevilkår som gjør det mulig for næringslivet, i dette tilfellet fiskerinæringen – over tid – å drive lønnsom produksjon. Det har vært forsømt av tidligere regjeringer, som mer har lagt vekt på å bruke fiskeripolitikken som et distriktspolitisk virkemiddel i stedet for å innse at det skal være en distriktsnæring.

Norsk fiskeindustri har en stor kostnadsutfordring i forhold til de fleste konkurrentland. Det møter Regjeringen med en politikk som har brakt renten ned, og som har brakt kronekursen ned, slik at konkurranseevnen styrkes. Dernest har Regjeringen for å bedre rammevilkårene på både kort og lang sikt gjennomført politiske tiltak i form av lavere skatter og avgifter, og vi har varslet at vi vil videreføre ordningen med differensiert arbeidsgiveravgift, noe som vil være viktig for fiskeindustrien i Nord-Norge og i store deler av landet for øvrig.

Vi har også satt inn virkemidler i form av reguleringer av fisket, slik at vi skal forsyne fiskeindustrien, ikke minst i Nord-Norge, mer året rundt. For det er en stor utfordring at sesongfiskeriene i dag er et hinder for lønnsomme arbeidsplasser og helårige arbeidsplasser som tiltrekker seg ungdommen. Vi ser en svikt i rekrutteringen både til industrien og til kystflåten, som vi må gjøre noe med.

Vi har tatt tak i leveringsvilkårene som trålerne har, og erkjenner at de historiske forpliktelser knyttet til de enkelte bearbeidingsindustrianleggene i Nord-Norge skal videreføres. Men samtidig erkjenner vi at i de tilfellene hvor industrien ikke er interessert i å kjøpe, skal vi sikre at regionen får nyte godt av råstoffet og at vi på den måten sikrer industri i en region. For det verste som nå kan skje, er at man bare får en avvikling som gjør at store regioner ikke har industri. Det var årsaken til at jeg stod imot presset fra ulike partier i dette huset om å ta all torsken i lofotfisket, hvilket hadde gjort at fiskeindustrien i Finnmark hadde fått mindre råstoff utover høsten. Så det er en del av tiltakene.

Vi har også satt i verk tiltak når det gjelder å øke teknologigraden i fiskeindustrien. Vi må erkjenne at det er vanskelig å få lønnsomhet med høye arbeidskostnader – som det nå er – det må i større grad teknologi inn i fiskeindustrien. Jeg har tatt initiativ til at vi i løpet av juni skal ha et møte mellom forskningsinstitusjoner, industrien og politikerne, altså departementet, for på den måten å se på om vi skal kanalisere forskningsmidler og andre midler inn for å bedre teknologien og øke teknologigraden.

Eva M. Nielsen (A): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg støtter fullt ut det han sier om at lønnsomhet må være prioritet nr. 1. Det er også utgangspunktet for mitt oppfølgingsspørsmål.

I Finnmark har vi pr. i dag – den siste rapporten kom i går – sju–åtte anlegg som er i drift, ett av dem går med overskudd. Likviditeten er det dramatiske i situasjonen akkurat nå.

Arbeiderpartiet foreslo for et par måneder siden en garantiordning for fiskeindustrien i en størrelsesorden på 200 mill. kr. FHL var den gang skeptisk til en slik ordning, i dag gir de andre signaler. De stiller seg positive til det, og det kommer både fra de store nasjonale selskapene og fra de små lokale selskapene. Regjeringa har hele tida vært imot en slik ordning.

Mitt spørsmål til fiskeriministeren blir da: Hva slags alternativ løsning har Regjeringa for å bidra til å løfte fiskeindustrien ut av den vanskelige likviditetssituasjonen som den er i akkurat nå?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det var det jeg forsøkte å svare på, for nøkkelordet i dette er lønnsomhet. Vi berger ikke industrien ved å sikre likviditet når mangel på lønnsomhet er hovedproblemet. Jeg minner om at det forslaget som kom fra Arbeiderpartiet, tydelig sa at det skulle ikke være konkurransevridende.

Det er en misforståelse å tro at lønnsomheten øker ved å tilføre likviditet. Det er riktig at det i filetindustrien begynner å bli relativt få anlegg igjen langs kysten, ikke bare i Finnmark. Norway Seafoods er et eksempel på at man lykkes. Der har man sikret helårig drift gjennom å disponere trålerne. Man har sikret det ved å ta i bruk mer teknologi og på den måten redusere kostnadene. Vi har fra Regjeringens side bidratt i betydelig grad ved å bringe renten og kronekursen ned. I tillegg er det slik at det å tro at vi kan løse problemene ved å sprøyte inn statlig kapital, ikke er riktig. Jeg skal gi et eksempel som illustrerer det:

I Tromsø sa Alfon Kræmer i sin tid, og han hadde helt rett: Hvis vi nå lar konkurrentene mine refinansiere flere ganger og få gratis likviditetslån, går jeg også konkurs. Det er denne konkurransevridningen som vil være konsekvensen av Arbeiderpartiets forslag, og da ville det bli enda færre anlegg i Finnmark.

Eva M. Nielsen (A): Det er ikke snakk om å sprøyte inn kapital i filetanleggene i dag, det er snakk om å løfte dem over en kneik.

Når statsråden nevner Norway Seafoods, er det interessant, for også Norway Seafoods var med på den store fiskerikonferansen i Båtsfjord og sa det samme som jeg sier: Man trenger å ha et lite likviditetsløft akkurat nå. Og det er skuffende at fiskeristatsråden ikke vil høre på verken de store selskapene eller de små selskapene, og at han ikke har noe alternativ å bidra med i denne situasjonen. Det er ikke snakk om å sprøyte inn penger på lang sikt, det er ikke snakk om konkurransevridning, men det er snakk om å betale sine løpende kostnader inntil man kan komme over kneika, for det er lønnsomhet på lang sikt i fiskerinæringa. Det vet statsråden, det vet jeg, og det sier også næringa selv. Problemet er at i dag er likviditeten så dårlig at man risikerer at anlegg må legge ned, fordi man for en kort tid har store problemer.

Jeg fikk ikke svar på mitt spørsmål om hva som er alternativene, og det beklager jeg på vegne av fiskerinæringa langs kysten.

Statsråd Svein Ludvigsen: Det siste handler jo om at man ikke vil høre. Man vil ikke høre på svarene, for svarene har jeg gitt her, og svarene har jeg gitt i andre sammenhenger. Man vil kanskje bare høre de svarene man har bestemt seg for på forhånd, som ensidig går på at man skal subsidiere enkelte bedrifter, som igjen vil ha som konsekvens at de andre blir svekket. Man kan altså forklare så mye man vil, at likviditet bedrer lønnsomheten, men det gjør ikke det. Man må ta noen grunnleggende grep som sikrer lønnsomheten.

Jeg skal gi ett eksempel på at dette med likviditeten ikke var et problem i vinter. Da forslaget lå her, truet Arbeiderpartiet med at kjøpet ville bryte sammen. Nei, problemet i vinter var at det var et kappkjøp av fisk som gjorde at kvaliteten gikk ned, som igjen gjorde at mer fisk ble ført ut av landet ubearbeidet. Og det er slike grep vi må være villig til å ta, og ikke ensidig tenke 1970-tallsløsninger om å sprøyte mer offentlig kapital inn i næringen, for lønnsomhet og likviditet er ikke det samme. Men det blir dårlig likviditet av dårlig lønnsomhet, og jeg inviterer Arbeiderpartiet med på å ta grunnleggende grep i fiskerinæringen.