Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Rolf Reikvam til utdannings- og forskningsministeren, vil bli besvart av fiskeriministeren på vegne av utdannings- og forskningsministeren:

Rolf Reikvam (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utdannings- og forskningsministeren, som vil bli besvart av fiskeriministeren:

«På skriftlig spørsmål fra undertegnede den 6. desember 2002 om kopiavgift ved Universitetet i Oslo svarte statsråden at «Prinsippet om at studentene kun skal betale for reelle ytelser gjelder fremdeles. Da kopibehovet for de ulike studentgruppene ved en institusjon kan variere, må kopiavgiften tilpasses deretter». Den 25. mars i år vedtok Kollegiet ved universitetet likevel en flat obligatorisk kopiavgift på 400 kr pr. student.

Strider ikke dette da både mot statsrådens svar og departementets egne retningslinjer?»

Statsråd Svein Ludvigsen: I svaret til representanten Reikvam er det redegjort for at Stortinget har gitt departementet fullmakt til å organisere innkreving av Kopinor-avgiften og utgifter til papir/kopier for studenter ved underliggende institusjoner, jf. Budsjett-innst. S. nr. 12 for 2002-2003.

Senest i 1998 redegjorde departementet for de retningslinjer institusjonene hadde å forholde seg til når det gjelder innkreving av kopi- og papirpenger. I henhold til retningslinjene kan slik avgift kun kreves i den utstrekning det dreier seg om betaling for reelle ytelser. Det må være samsvar mellom ytelsen og motytelsen. De såkalte kopipengene skal dekke institusjonenes omkostninger, herunder utgifter for kopiering av vernet materiale.

Da kopibehovet for de ulike studentgrupper ved en institusjon kan variere, må kopipengene tilpasses deretter. Dette har departementet også redegjort for i et brev til Studentparlamentet i Oslo, 3. desember 2002.

Prinsippet om at studentene kun skal betale for reelle ytelser, gjelder fremdeles. En studentgruppe skal ikke betale for mer enn det som ytes, og en studentgruppe skal ikke subsidiere andre studentgruppers studiemateriell. Dette er for at det ikke skal bli en form for skjult avgift for studiene fra institusjonenes side.

Departementet har fått opplyst at styret ved Universitetet i Oslo har bestemt at det skal kreves inn penger fra studentene fra og med høstsemesteret 2003, for å dekke utgifter til Kopinor-avgift, kopiering og papir. Kopipengene skal være 200 kr pr. semester for alle programstudenter, bortsett fra studenter på den praktisk-pedagogiske utdanningen. For disse studentene er betalingen fastsatt til 125 kr pr. semester. Deltidsstudenter skal betale 100 kr pr. semester, og privatister unntas fra ordningen.

Universitetet i Oslo har videre opplyst at de har regnet ut kopikostnader m.m. for ulike studentgrupper – oppdelt pr. fakultet – ved institusjonen, og deretter lagt seg på et beløp som er lavere enn kopikostnadene m.m. for den studentgruppen som har den laveste utgiftsposten for kopiering mv. Gjennom å ha lagt kopipengene på et nivå som er lavere enn minstenivået ved institusjonens enheter, hevder universitetet at ingen studentgruppe subsidieres av en annen studentgruppe. Løsningen er etter departementets syn derfor ikke i strid med retningslinjene.

Rolf Reikvam (SV): Jeg takker for svaret.

For det første er jeg kjent med hva Stortinget har vedtatt, at institusjonene har rett til å kunne ta en avgift hvis de finner det hensiktsmessig. Jeg er likevel overrasket over svaret, for her opererer de med en flat avgift, en avgift som er lik for alle studenter. Selv om universitetet og ledelsen sier at avgiften er lagt så lavt at det ikke er subsidier mellom de ulike gruppene, er jeg likevel overrasket over at de opererer med en flat avgift.

Mitt tilleggsspørsmål til ministeren blir: Ville det ikke vært prinsipielt riktig at en gikk inn og påviste hva slags utgifter de ulike gruppene har, og så ut fra det laget et system for betaling? Derved slapp en et system med en flat ytelse som de fleste helt åpenbart vil oppfatte som en generell studieavgift.

Statsråd Svein Ludvigsen: Departementet har gjennomgått det materialet som universitetet har lagt fram. De har ikke innvendinger mot praktiseringen, nettopp fordi man har lagt seg lavere enn snittet for minstepris, og dernest fordi man har differensiert.

Som jeg sa, er kopipengene 200 kr pr. semester for programstudenter, mens de som er på praktisk-pedagogisk utdanning, skal betale 125 kr pr. semester og deltidsstudenter 100 kr. Privatister unntas fra ordningen. Det er en differensiering allerede. Man har tatt hensyn til de reelle kostnader, og på den måten laget en ordning som er praktikabel, og som gjør at ingen subsidierer en annen gruppe.

Rolf Reikvam (SV): Jeg har lyst til å prøve å ta en prinsipiell tilnærming: En innfører en flat avgift, og så dekker en seg bak at dette er en avgift som skal dekke noen kostnader. Likevel er den flat på den måten at den er lik for alle studenter, med den lille modifikasjon som statsråden har redegjort for.

Vil ikke statsråden oppfatte dette som en generell studieavgift? Vil ikke dette få karakter av en generell studieavgift når en går inn og lager en flat ordning fremfor å gå inn og si at kopikostnaden er slik og slik for de ulike fakulteter, institutter eller hva det måtte være, og så pålegge en avgift ut fra det? I og med at han legger seg på en flat avgift, får dette karakter av en studieavgift. Har ikke statsråden prinsipielle betenkeligheter med å pålegge en slik generell avgift som av de aller fleste studenter blir oppfattet som en studieavgift? Er dette første skritt på en vei i retning av å innføre en generell studieavgift ved våre utdanningsinstitusjoner?

Statsråd Svein Ludvigsen: Det er to forhold som jeg vil peke på i denne sammenhengen:

For det første har jeg forståelse for at institusjonene ønsker å finne en praktisk løsning på innkrevningen av disse avgiftene. Man har gjort det på en måte som etter departementets syn er i tråd med de synspunkter vi har.

Dernest er det slik at institusjonene ikke har mulighet til å nekte studentene adgang til eksamen ved manglende innbetaling av kopipengene. Studentene kan imidlertid nektes å ta kopier med mindre de betaler. Det prinsipielle i dette må nok avstemmes, ikke minst ut fra det praktikable. Som jeg har sagt i mine to foregående svar, ligger avgiftene lavere enn de reelle kostnader, og da har departementet ikke innvendinger mot at – i dette tilfellet –Universitetet i Oslo, praktiserer ordningen på denne måten.