Olav Gunnar Ballo (SV): «To tibetanere, Lobsang Dhondup og Tenzin Delek, ble i januar 2003 dømt til døden av kinesiske myndigheter for separatisme av en domstol i Sichuan-provinsen. Dhondup ble henrettet rett etter rettssaken, mens henrettelsen av Tenzin Delek er utsatt i to år.

Vil utenriksministeren følge opp denne saken overfor kinesiske myndigheter med utgangspunkt i menneskerettighetene for den tibetanske befolkningen?»

Utenriksminister Jan Petersen: Norske myndigheter har ved flere anledninger tatt opp denne saken med kinesiske myndigheter. Første gang var gjennom en felles henvendelse med EU i desember 2002 etter at en lokal domstol hadde dømt de to tibetanerne til døden. Det ble da uttrykt bekymring for at sakene ikke synes å ha blitt ført på en rettssikkerhetsmessig forsvarlig måte, og oppfordret til en ny gjennomgang.

Etter at det hadde fremkommet opplysninger i media i januar om at Sichuan appelldomstol skulle ha bekreftet dødsdommene, ble det bedt om et nytt møte med kinesiske myndigheter, der den norske ambassadøren i Beijing gjentok synspunktene fra tidligere. Noen dager senere fremkom det i media at den ene av de to tibetanerne nylig skulle ha blitt henrettet. Det ble da gjennom vår ambassade umiddelbart rettet en henvendelse til det kinesiske utenriksdepartement, sammen med EU og Sveits. I henvendelsen ble det uttrykt dyp skuffelse i forhold til de fremkomne opplysninger som ennå ikke var bekreftet av kinesiske myndigheter. Norge sluttet seg senere til en formannskapsuttalelse fra EU, der det ble gitt uttrykk for dyp beklagelse over henrettelsen. Det ble understreket at dommen på en rekke punkter ikke tilfredsstiller kravet til en rettferdig rettergang.

Norge har under den pågående sesjonen i FNs menneskerettighetskommisjon i innlegg uttrykt bekymring for den utbredte bruken av dødsstraff i Kina, samt tatt opp situasjonen i Tibet. Den angjeldende saken vil videre bli tatt opp på politisk plan under rundebordskonferansen om menneskerettigheter mellom Norge og Kina i Oslo i mai.

Olav Gunnar Ballo (SV): I september 2002 var en delegasjon fra Dalai Lama på et tre uker langt besøk i Kina og Tibet. Dette var den første kontakten mellom de to partene på mange år. Dalai Lama uttrykte i etterkant håp om at det kunne bli flere slike besøk, og at det over tid skulle lede til reelle forhandlinger om Tibets politiske framtid. Norge har tidligere oppfordret til en slik dialog. Hva vil den norske regjeringen gjøre konkret for å påvirke Kina til å gå inn i en dialog?

Utenriksminister Jan Petersen: For det første vil jeg understreke at den konkrete sak som representanten Ballo har tatt opp, vil vi forfølge i mai, som jeg nevnte i mitt svar. Det er et så positivt svar på selve spørsmålet som det er mulig å kunne gi.

Men jeg er enig med representanten Ballo i at dette er et uttrykk for et stort og vanskelig problem, som Norge en rekke ganger har fulgt opp, og som vi også følger opp i våre ganske jevnlige samtaler med kinesiske myndigheter. Det standpunkt som representanten Ballo refererte til, er helt riktig Norges standpunkt. Det har vi en rekke ganger lagt vekt på, og vi kommer til å gjøre det også i de videre samtalene.

Olav Gunnar Ballo (SV): Jeg takker utenriksministeren for svaret, som jeg i utgangspunktet oppfatter som positivt. Man kan mange ganger få inntrykk av at Tibet-spørsmålet av ulike årsaker ligger nede, også i samtaler med kinesiske myndigheter, fordi det ikke framstår som opportunt å beskrive menneskerettighetene i Tibet. Samtidig har Norge tildelt Nobelprisen til Dalai Lama, og har også på andre måter markert sin støtte til den tibetanske befolkningen. Jeg vil bare oppfordre til at den norske regjeringen på ulike måter og ved de anledninger som framstår som naturlige, gang på gang tar opp forhold knyttet til menneskerettighetene i Tibet.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg har ingen problemer med å kvittere positivt for den anmodningen som representanten Ballo har nevnt. Jeg synes det er nok en betimelig påminnelse om et viktig spørsmål. Jeg tror at det jeg redegjorde for i mitt hovedsvar, nemlig at vi gang på gang har tatt opp denne konkrete saken som uttrykk for at dette er et viktig menneskerettighetsspørsmål, også understreker at her gjøres det meget i praksis.

Presidenten: Vi går videre til spørsmål 4.