May Hansen (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

«Det er registrert nedgang i innvilgede barnevernstiltak etter meldinger i flere fylker. Innvilgede tiltak varierer fra fylke til fylke. Det er variasjoner på opptil 20 pst. Mor/barn-institusjoner hevder at fylkene trekker seg ut fra samarbeid, begrunnet med dårligere økonomi. Innvilget behandlingstid er også redusert kraftig, noe som gir dårligere resultater.

Hva vil statsråden gjøre for å kartlegge hvordan dårlig kommunal og fylkeskommunal økonomi påvirker tilbudet om behandling i mor/barn-institusjoner?»

Statsråd Laila Dåvøy: Det er svært viktig at det finnes gode tilbud og tiltak i barnevernet der foreldre og barn kan få hjelp sammen. Mor/barn-institusjonen er derfor en type institusjonstilbud som vi trenger. Regjeringen er opptatt av at det finnes et bredt spekter av gode tiltak for å støtte og hjelpe utsatte barn og deres foreldre, ikke minst har mange eneforsørgere behov for de ulike former for hjelp en mor/barn-institusjon kan gi. Her kan foreldre og barn få veiledning og hjelp i trygge omgivelser i kortere eller lengre tid, alt etter hvor stort hjelpebehovet er i hvert enkelt tilfelle. Dette er for øvrig også i tråd med hovedperspektivet i den nye stortingsmeldingen om barne- og ungdomsvernet.

Totalt har vi pr. i dag på landsbasis om lag 20 mor/barn-institusjoner. Fire av disse er i Oslo. Departementet har innhentet informasjon om at ingen mor/barn-institusjoner utenfor Oslo har registrert noen nedgang i beleggsprosenten, men at mange har registrert en økning i etterspørselen. Beleggsprosenten er høy i disse institusjonene. Bildet synes derfor mer nyansert enn det representanten Hansen skisserer i sitt spørsmål.

Når det gjelder mor/barn-institusjoner i Oslo, har jeg fått opplyst at beleggsprosenten ligger på ca. 60 pst. i dag. Det kan være ulike grunner til at belegget ikke er høyere. Det er heller ikke sikkert at et relativt lavt belegg betyr at det er for få som får et godt tilbud. Oslo kommune opplyser bl.a. at de har en rekke alternative tiltak for denne gruppen. En annen grunn kan være at Oslo kommune i en periode la om betalingsordningen, slik at bydelene selv måtte betale for hele oppholdet ved institusjonene. Denne ordningen gikk man bort fra så sent som i mars i år. Pr. i dag har de fire institusjonene rammefinansiering som tidligere, dvs. at de får midler til driften fra kommunen sentralt, og at bydelene bare betaler egenandel. En av institusjonene registerer allerede nå en økning i etterspørselen etter plasser.

Til slutt vil jeg kommentere det representanten Hansen sier om variasjon i antall barnevernstiltak i fylkene. Antall barn i barnevernet som får tiltak i eller utenfor hjemmet, øker for hvert år, og det er riktig at det er variasjoner mellom fylkene når det gjelder andel meldinger som fører til tiltak. Men man får ikke et riktig bilde av kvaliteten i barnevernet bare ved å telle antall tiltak. Det er mange ulike forhold som spiller inn, og hjelp kan gis – og gis – på forskjellige måter. Antall henlagte meldinger behøver faktisk ikke bety at disse barna ikke får hjelp. I mange saker blir det gitt råd og veiledning etter bestemmelsene i barnevernsloven. Andre ganger blir det gjort koblinger til andre hjelpeinstanser, uten at barnevernstjenesten behøver å fatte vedtak om dette.

May Hansen (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg har besøkt mor/barn-institusjoner – vi kan komme tilbake til hvilke det er – som klart har merket en nedgang både i innvilget behandlingstid og i antall henvendelser. Det er begrunnet med økonomi.

Det har kommet en rapport fra Riksrevisjonen i dag, hvor det kommer fram at undersøkelser viser at det er store variasjoner i hvor mye penger de ulike kommuner og fylkeskommuner bruker på barnevernet, og at det er problemer i samarbeidet mellom kommuner og fylkeskommuner, spesielt når det gjelder spørsmål knyttet til ansvarsfordeling mellom nivåene.

Det er helt riktig at det er flere barn som får tiltak gjennom barnevernet. Det er en tragisk utvikling. Vi får mange flere meldinger enn før. Men den barne- og ungdomsvernsmeldinga som vi nettopp har behandlet i dette stortinget, viser at prosentvis går antall innvilgede tiltak ned i elleve fylkeskommuner. Det er ganske snodig når meldingene bare blir flere og flere. Hva vil statsråden gjør for å kartlegge dette?

Statsråd Laila Dåvøy: Det er ingen problemer med å gå ut og undersøke dette hvis det skulle være slik at noen mor/barn-institusjoner, slik representanten hevder, har merket nedgang på grunn av økonomien. Vi har ikke fått inn den typen alarmerende meldinger til departementet. Men hvis representanten kan dokumentere at det finnes noen institusjoner vi bør se nærmere på, gjør vi selvfølgelig det. Vi har ingen problemer med det.

Men jeg vil nok en gang hevde at man ikke bare kan telle antall meldinger og tiltak, som om det skulle være synonymt med antall utredninger og undersøkelser. Det er faktisk foretatt svært mange undersøkelser i barnevernet i dag, som ikke nødvendigvis fører til tiltak fra barnevernets side. Vi kan også lese i Dagsavisen i dag at antall barn som har mottatt tiltak i regi av barnevernet de senere årene, har eksplodert. Det settes altså i verk flere og flere tiltak i regi av barnevernet. Jeg er enig med representanten i at det selvfølgelig er tragisk. Men antall tiltak som settes i verk, er altså ikke nødvendigvis synonymt med antall utredninger og undersøkelser. Alle har rett til hjelp og tiltak i regi av barnevernet dersom de trenger det.

May Hansen (SV): Takk for svaret.

Jeg må igjen presisere at vi får inn henvendelser fra kommuner og fylker – noe SV også tok opp i debatten om barne- og ungdomsvernet – om at man faktisk ikke innvilger tiltak, fordi det er slutt på pengene. Det er økonomien som styrer tiltakene i barnevernet. Denne rapporten fra Riksrevisjonen sier det helt klart, på mange ulike måter.

Det jeg spør statsråden om, er: Hvordan vil statsråden følge opp dette? Og: Hvordan vil hun kartlegge at det ikke er økonomien som styrer tiltakene, men faktisk det behovet disse barna har, som er de svakeste barna vi har i vårt samfunn?

Statsråd Laila Dåvøy: Nok en gang: Det er klart at som statsråd er det ikke noe problem å undersøke, men det hadde vært viktig for meg å få akkurat den dokumentasjonen som representanten tydeligvis sitter inne med når det gjelder alarmerende henvendelser fra institusjoner i ulike kommuner og fylker, informasjon som ikke jeg sitter på. Det hadde vært veldig flott å få direkte henvendelser eller dokumentasjon på at det gjelder de og de kommunene og de og de fylkene.

I forbindelse med barnevernsmeldingen, som vi nylig behandlet i Stortinget, og i forbindelse med oversikt over de midlene som brukes i barnevernet i dag, er det et betydelig antall økte stillinger i barnevernet i kommunene. Det er veldig gledelig. Svært mange kommuner har økt innsatsen i barnevernet, altså via antall stillinger. Men hele det grepet vi tar, nettopp for å unngå at det er for store forskjeller i barnevernet – for det er riktig at det er store forskjeller i de ulike fylkene – er det grepet vi tok i stortingsmeldingen, som vi nå er i ferd med å følge opp, nemlig en ny organisering av barnevernet, der staten tar et større ansvar.