Asmund Kristoffersen (A): Spørsmålet lyder som følger:

«Svært mange har gjennom trafikkulykker eller andre ulykker fått nakkeskader. Mange henvendelser fra nakkeskadde personer tyder på at utrednings- og behandlingstilbudet på langt nær er godt nok i vårt helsevesen, og det synes også å mangle kunnskap om både skadebilde og god rehabilitering.

Hva kan statsråden gjøre for å sikre pasienter med nakkeskader et godt behandlingstilbud?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Pasienter med nakkeskader rapporterer at de opplever at de er kasteballer mellom forskjellige spesialister som nevrologer, fysikalske medisinere, ortopeder, psykiatere, fysioterapeuter osv. De sier ofte at de ikke har opplevd at noen har hatt et helhetlig ansvar for utredning og behandling av denne typen skader. Dette er signaler som det er all grunn til å ta alvorlig. Pasientene skal oppleve en helsetjeneste som imøtekommer deres behov. Sosial- og helsedirektoratet har derfor foreslått at nakkepasienter tas hånd om ved ryggpoliklinikker der slike finnes. På den måten vil en spesialist ha et helhetsansvar for pasientene.

Det er imidlertid et beklagelig faktum at vi ikke vet hva som er den faktiske årsaken til langtidsproblemer som følge av nakkeskader etter trafikkulykker eller andre ulykker, verken i Norge eller internasjonalt. Det gjør at det heller ikke er mulig å fastslå hva som er en optimal behandling i alle tilfeller. Ifølge Sosial- og helsedirektoratet finnes det pr. i dag ingen sikker metode for å påvise skader hos disse pasientene. Det finnes lite vitenskapelig dokumentasjon på om det ligger en organisk skade bak pasientenes plager, og det er derfor vanskelig å tilby pasientene en behandling som fjerner plagene. Noen spesialister mener å kunne påvise båndskader i nakken ved MR-undersøkelser, men da det ikke finnes undersøkelser på normalbefolkningen, er det usikkert hva de påviste funnene betyr for pasientenes plager.

Hele den internasjonale medisin synes å ha det samme problemet. Enkelte sentre i utlandet mener å ha gode behandlingstilbud, men etter norske fagmiljøers vurderinger er dette snakk om metoder og tilnærminger som er lite faglig dokumentert. Ettersom enkelte av disse sentrene benytter risikofylte, store operasjoner i nakkeregionen, er det grunn for norske spesialister til å være tilbakeholdne med å anbefale slik behandling, inntil en dokumentert nytteverdi er påvist.

Det er søkt om forskningsmidler fra universitetssykehusene i Trondheim, Bergen og Oslo til nærmere avklaring av årsaksforholdene når det gjelder plagene hos pasienter med nakkeslengskader.

Prosjektet i Bergen har som mål å undersøke nærmere den behandlingsmetode som benyttes ved enkelte sentre i Tyskland, slik at nytteeffekten av denne behandlingen kan få en avklaring. Pr. i dag er denne behandlingen å betrakte som eksperimentell, uten vitenskapelig forankring. Min klare ambisjon er at vi ved innføring av nye metoder skal benytte metoder som enten er godt dokumentert, eller også benytte en forskningstilnærming, slik at vi selv blir i stand til å gi en vitenskapelig dokumentasjon, med en adekvat oppfølging og evaluering. Derfor er de initiativene som er kommet til norske forskningsprosjekter, interessante. Flere av de forskningsprosjektene som er foreslått i Norge, har for øvrig også til hensikt å vurdere nytten av MR-undersøkelser av eventuelle båndskader i nakken nærmere.

Videre har Sosial- og helsedirektoratet anbefalt at St. Olavs Hospital i Trondheim, som i dag er et nasjonalt kompetansesenter for ryggpasienter, også får nasjonale kompetanseoppgaver i forhold til nakkeskader. Jeg vil sørge for at disse anbefalingene blir fulgt opp. Jeg ser også at sentrale helsemyndigheter må gjøre noe for å bedre kunnskapen om nakkeskader, både når det gjelder diagnostisering og behandling. Jeg vil derfor også vurdere hvordan vi kan få stimulert noen av våre universitetssykehus til å prioritere klinisk forskning på nakkeskader.

Asmund Kristoffersen (A): Jeg takker for svaret. Jeg synes helseministeren gav et meget konstruktivt bidrag til det å komme videre. Det har jeg lyst til å si. Samtidig vil jeg for egen regning si at jeg mener at deler av helsevesenet har et problem, nemlig å akseptere at problemet med nakkeskade finnes.

Jeg har gjennom årene fått svært mange henvendelser som går ut på at pasientene blir direkte avvist – ja, jeg må kanskje også bruke ordet «trakassert» – ikke minst på grunn av forhold som jeg ikke skal ta opp her, men som knytter seg til forsikringsleger og forsikringsselskaper. Jeg skal la det ligge nå, men de beretninger jeg får om pasientopplevde situasjoner, tilsier at dette er alvorlig. Det synes også helseministeren å være inne på, i mer diplomatiske ordelag enn dem jeg nå brukte.

Kompetansen i spesialistmiljøene er tydeligvis noe spredt, og jeg har merket meg at samspillet er for dårlig. Mitt tilleggsspørsmål til ministeren vil da være: Ser en noen mulighet for å koordinere kunnskapsmiljøene noe bedre enn det som synes å være tilfellet i dag?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Den tilnærmingen som Sosial- og helsedirektoratet har hatt til dette problemet, nemlig forslaget om at nakkepasienter i større grad skal tas hånd om ved ryggpoliklinikker, er en tilnærming som vil gi et mer helhetlig behandlingsopplegg. Dette er jo i stor grad tverrfaglige tilbud, hvor de ulike faggruppene må samarbeide om pasienten. Det bør i alle kompliserte sammenhenger være en forutsetning, men er det dessverre ikke alltid.

Jeg tror vi skal ta på alvor at det her rett og slett er en kunnskapsmangel, ikke bare i Norge, men internasjonalt. Da er svaret i stor grad knyttet til det å utvikle og dokumentere kunnskapen. Jeg har derfor uttrykt interesse for disse forskningsinitiativene. (Presidenten klubber.) Og …

Presidenten: Asmund Kristoffersen – til tilleggsspørsmål.

Presidenten ber om unnskyldning dersom han forstyrret statsråden.

Asmund Kristoffersen (A): Da skal jeg gå videre fra der statsråden ble avbrutt av presidenten!

Det må være svært riktig og viktig å stimulere til metodeutvikling og dokumentasjon, ikke minst på det en faktisk gjør. Derfor synes jeg det var svært tillitvekkende å høre at ministeren ønsker å stimulere til forskning i de ulike miljøene. Det er jeg veldig enig i.

Det som da på en måte vil være spørsmålet, er: I hvor stor grad ser ministeren muligheter for nettopp å legge inn de midler som er nødvendige for å komme videre i forskningen, og stimulere til at helseforetakene faktisk bruker dem? Det er helt åpenbart at en nå står og stamper i en slags motsjø og ikke i tilstrekkelig grad kommer videre. Det tror jeg faktisk er en stor utfordring.

Så vil jeg bare kort si når det gjelder ryggpoliklinikkene: Det er ikke svaret, for der har en en kompetanse som kanskje ikke knytter seg til den øverste delen av ryggsøylen. Derfor ønsker jeg ikke at det vektlegges for sterkt at det er det eneste svaret. Det må være noe mer enn det.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det framgikk av mitt hovedsvar at det er mer enn det. Men det er en del av de anbefalingene jeg har fått fra Sosial- og helsedirektoratet, som jeg synes det er grunn til å følge opp.

For øvrig vil jeg se på hvordan man kan få stimulert noen av våre universitetssykehus til å prioritere slik klinisk forskning. Hvilke muligheter vi har for det, skal jeg komme tilbake til. Men medisinsk forskning er generelt prioritert. Fra Helsedepartementets side er vi opptatt av å påvirke innretningen av satsingen på medisinsk forskning, og dette er ett av de områdene hvor det vil være aktuelt å gjøre det.