Knut Storberget (A): Jeg har et spørsmål til kommunal- og regionalministeren:

«Ved familiegjenforeningssaker ser det ut til at myndighetene avslår søknad om familiegjenforening overfor fosterbarn, bl.a. UDI sak 02003761 og parallell sak vedrørende somalisk familie på Lillehammer. Selv om barnet har vært i familien siden toårsalderen og nå er i tenårene, innrømmes ikke familiegjenforening.

Mener statsråden dette samsvarer med barns rettigheter etter Barnekonvensjonen, og vil hun i så fall ta initiativ til å endre praksis?»

Statsråd Erna Solberg: La meg først få understreke, som jeg alltid gjør i disse sakene, at jeg ikke har anledning til å gå inn og vurdere enkeltsaker etter utlendingslovgivningen. Det er Utlendingsdirektoratet som fatter vedtak i familiegjenforeningssaker, med Utlendingsnemnda som klageinstans.

Etter gjeldene rett kan fosterbarn bli gjenforent med sine fosterforeldre i Norge dersom det godtgjøres at barnet er etablert medlem av husstanden, og at de som utøver foreldreansvaret over barnet, rettmessig gjør dette i henhold til hjemlandets lovgivning. Det må fremlegges dokumentasjon som bekrefter at foreldreansvaret er overført. Endelig krav til godkjenning av fosterhjemmet gjøres av norske barnevernsmyndigheter.

Etter innføringen av tilbud om DNA-testing for å dokumentere biologisk slektskap, har vi sett en økning i antall søknader om familiegjenforening fra fosterbarn. Dette kan tyde på at de oppgitte familierelasjonene ikke alltid er reelle. Jeg er kjent med at familiestrukturen i mange land er svært forskjellig fra den norske, og at det i enkelte land er vanlig at foreldre tar til seg andres barn og oppdrar dem som en del av familien. En slik familiestruktur er f.eks. utbredt i Somalia. Det er ofte vanskelig å dokumentere en slik familietilknytning. Norske utlendingsmyndigheter gjennomfører en streng praksis når det gjelder innvilgelse av oppholdstillatelse i slike saker. Dersom «særlig sterke menneskelige hensyn» tilsier det, kan likevel et fosterbarn få rett til opphold på grunnlag av familiegjenforening selv om en ikke oppfyller vilkårene som nevnt ovenfor. Denne unntaksbestemmelsen praktiseres imidlertid strengt.

Regjeringen erkjenner sitt ansvar overfor internasjonale menneskerettighetsforpliktelser og vurderer løpende forholdet til FNs barnekonvensjon og, som en følge av denne, hensynet til barnets beste. Når et barn søker familiegjenforening med en person i Norge, har utlendingsmyndighetene et ansvar for å påse at herboende faktisk utøver foreldreansvaret overfor barnet. Dersom dette ikke er tilfellet, kan jeg ikke se at opphold i Norge uten videre er til barnets beste. Det er dessverre også slik at vi i dag står overfor et økende problem med utnyttelse av barn. Det er derfor svært viktig at vi har krav til dokumentasjon når det gjelder barn som søker familiegjenforening i Norge. Det er nettopp hensynet til barnets beste som tilsier at vi har slike krav til dokumentasjon.

På bakgrunn av den informasjonen vi i dag har, ser jeg ikke behov for endringer i reglene.

Knut Storberget (A): Takk for svaret!

Jeg beklager at man ikke fra Regjeringens side ser behov for å gjøre noe med regelverket. I de sakene som det er referert til – det gjelder også flere andre saker – har vi nettopp sett at Utlendingsdirektoratet ikke tar stilling til spørsmålet om det faktisk er et fosterbarn man står overfor, dvs. at man nærmest legger til grunn at det er et fosterbarn. Men til tross for det – og man har situasjoner hvor 12–13-åringer har vært i familien i ti år – står det i vedtaket at det ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som tilsier at en slik tillatelse kan gis, og at det heller ikke foreligger sterke menneskelige hensyn som taler for å gjøre unntak fra de alminnelige vilkårene osv., nærmest som en standard.

Mitt spørsmål er: Er dette i strid med Barnekonvensjonen? Er det i samsvar med Barnekonvensjonen når vi faktisk har en situasjon hvor det er konstatert at det er et fosterbarn – men til tross for det skal ikke 12-, 13-, 14-åringen kunne få være med resten av familien til Norge, all den tid dette barnet kanskje er av de barn som har mest behov for å opprettholde kontakten med omsorgsforeldrene?

Statsråd Erna Solberg: Jeg har nevnt at jeg ikke kan gå inn i enkeltsaker. Jeg vil heller ikke kommentere enkeltsaker som spørreren tar opp, med henvisning til vedtak som ligger utenfor et område hvor jeg har mulighet til å gå inn og påvirke, annet enn på generelt grunnlag.

På generelt grunnlag kan jeg si at hvis det er dokumenterbart at det er en fosterbarnssituasjon, og man kan dokumentere at man har fått overført foreldreansvaret, er det altså åpent for i dagens regelverk å kunne få familiegjenforening. Er det særlig sterke menneskelige hensyn som i de enkelte sakene er en individuell vurdering av den situasjonen som er, kan det også brukes i de tilfeller man ikke klarer å fremlegge den typen dokumentasjon.

Jeg har lyst til å understreke at vi vet at i enkelte land med denne typen familiestrukturer er det også en veldig stor attraktivitet i å få sine barn sendt til land i Vesten. Vi har hatt en streng praksis på dette området, fordi vi vet at det er mange barn som lever meget mismodig, og som faktisk ikke har vist at de har vært en del av den familien etter at de har kommet tilbake til Norge.

Knut Storberget (A): Jeg vil formode at statsråden ser at når det er konstatert at man står overfor et fosterbarn som har levd i en familie i lang tid, har dette fosterbarnet faktisk behov for beskyttelse utover hva andre barn i familien måtte ha, og at det – all den tid man f.eks. har mistet foreldre i krig og fått opprivende familieproblematikk ut av den tilstanden som er i landet, og det står i Barnekonvensjonen om behov for beskyttelse, om barnets beste, om behov for å ivareta familieforhold, og også i artikkel 27, om at det er behov for å ivareta levestandard også i de situasjoner hvor man har fosterforeldre – vil slå inn i slike saker for fullt, og at det faktisk er grunn til å fjerne det kriteriet som statsråden henviser til, at det må særlige grunner til for å familiegjenforene.

Ser ikke statsråden at hvis man nå aktivt skal kunne inkorporere Barnekonvensjonen i norsk rett, noe Regjeringen vil, må man faktisk endre denne praksisen slik at Barnekonvensjonen blir noe mer enn en hvilken som helst knapphullsblomst?

Statsråd Erna Solberg: Kravene er altså dokumentasjon, at man har fått overført foreldreansvaret, dokumentasjon på at man faktisk har vært en del av familien over lang tid. Da har man rett til familiegjenforening. Hvis man ikke kan dokumentere det, kommer spørsmålet om det ligger særlige, sterke menneskelige hensyn til grunn som gjør at man skal kunne få familiegjenforening på dette grunnlag.

Vi kommer til å se fortløpende på om regelverket vårt er i tråd med eller ikke i tråd med Barnekonvensjonen. Hvis det skulle vise seg at vi ikke praktiserer i tråd med Barnekonvensjonen, vil vi selvfølgelig endre på de reglene vi har. Men jeg har samtidig lyst til å understreke at det ikke er en vurdering. Den vurdering vi har i dag, er at vi ikke er i strid med Barnekonvensjonen i forhold til disse sakene. Vi har også et generelt behov for å beskytte barn mot foreldre som sender sine barn i lav alder til en mismodig tilværelse i vårt land, fordi det er familiens rikdom. Det er ikke til barnets beste. Vi må også være klar over at det ikke er det å imøtekomme alle ønskene om at de skal komme til Norge, som er det riktigste å gjøre hvis vi skal ivareta barnets beste.