Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Torstein Rudihagen til landbruksministeren, vil bli besvart av justisministeren på vegne av landbruksministeren.

Torstein Rudihagen (A): «Den 26. februar d.å. ble en småbruker kastet ut fra barndomshjemmet, husmannsplassen Hakkloa. Han og hans foreldre har vært leilendinger siden 1919. Vilkåra for statlig ekspropriasjon til brukeren etter § 14 i jordlova synes her å være oppfylt. Han har fremmet sak om ekspropriasjon. Landbruksdepartementet har ikke imøtekommet dette. I Dagbladet 27. februar d.å. uttaler jusprofessor Carl August Fleischer at han helt klart har rett til å overta eiendommen.

Hva vil statsråden gjøre for å rette opp denne uretten?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Jo Arne Ødegård søkte i februar 1998 om ekspropriasjon av husmannsplassen Hakkloa Vestre under gnr. 67 bnr. 1 i Oslo, der Carl Otto Løvenskiold er eier. Etter en grundig saksforberedelse med flere befaringer og møter hvor partene og Landbruksdepartementet var til stede, vedtok Landbruksdepartementet ved daværende landbruksminister Bjarne Håkon Hanssen 18. juli 2001 ikke å ekspropriere eiendommen til fordel for Ødegård. Søkeren klaget til Kongen, men klagen ble ved kgl. resolusjon av 5. februar 2002 ikke tatt til følge.

I alle ekspropriasjonssaker skal en forsøke å finne fram til en minnelig ordning som ivaretar partenes interesser og formålet med ekspropriasjonsbestemmelsen. Det ble derfor av avgjørende betydning for utfallet av ekspropriasjonssaken at Carl Otto Løvenskiold under sakens gang hadde tilbudt seg å selge eiendommen til Ødegård. Landbruksdepartementet fant at dette var et tilfredsstillende tilbud sett i lys av lovens formål, og at merfordelen ved å ekspropriere ikke oppfylte lovens ufravikelige krav om at ekspropriasjonsinngrepet utvilsomt måtte være mer til gagn enn skade. Merfordelen var, slik departementet så det, at Ødegård eventuelt ville stå fritt til å selge plassen også til andre enn egne livsarvinger, adoptivbarn, ektefelle eller registrert partner.

Vedtaket om ikke å ekspropriere var betinget av at Løvenskiold stod ved sitt tilbud, og Ødegård ble derfor gitt en nærmere angitt frist for å melde fra til Landbruksdepartementet om han ønsket å overta plassen, slik Løvenskiold tilbød.

Landbruksdepartementet mottok ingen slik melding innen fristen. Ødegård har etter at fristen løp ut, kommet tilbake og bedt om at den måtte forlenges. Departementet kunne ikke forlenge fristen uten Løvenskiolds samtykke. En slik fristforlengelse ville i så fall være i strid med de regler som gjelder for omgjøring av vedtak til skade for én part. Løvenskiold aksepterte ikke noen fristforlengelse, og departementet gav derfor beskjed om at saken var å anse som ferdigbehandlet.

Jo Arne Ødegård har etter dette gått til sak mot staten med påstand om at klagevedtaket er ugyldig. Oslo tingrett har ennå ikke tatt stilling til spørsmålet. Jo Arne Ødegård har videre søkt om ekspropriasjon på nytt. Søknaden er forelagt Løvenskiold, som mener det ikke er grunnlag for å behandle noen ny søknad.

Det er pr. i dag ikke tatt standpunkt til om den nye søknaden til Ødegård skal realitetsbehandles nå, eller om en skal avvente behandlingen og avgjørelsen av den til Oslo tingrett har tatt stilling til om foreliggende vedtak er gyldig. Landbruksdepartementet tar sikte på å avklare dette spørsmålet med det første.

Torstein Rudihagen (A): Slik eg oppfattar det, er jussen her veldig klar når det gjeld jordlova frå 1995, som seier at departementet kan ekspropriere «til føremon for leigaren, barna eller barnebarna hans». Dette er uttrykkeleg Stortingets vilje. Ifølgje Dagbladet den 27. februar seier Carl August Fleischer at dette faktisk har vore gjeldande rett heilt attende til 1928.

Spørsmålet her blir rett og slett om det er Regjeringas vilje at den siste husmannen i Nordmarka ikkje skal få overta husmannseigedommen som har vore driven av hans familie i generasjonar, med eit nødvendig driftsgrunnlag. Kva er det rimelege i dette?

Eg er kjend med det tilbodet frå Løvenskiold som statsråden refererer til. Rettare sagt: Det var eit utkast til ein avtale, som seinare er trekt attende, eit utkast som inneheldt ein god del klausular. Ein skulle ikkje få drive med sau, og ikkje med geit, og ein skulle ikkje få overdra eigedommen til andre enn barna sine – ikkje eingong til eventuelle adopsjonsbarn. Spørsmålet mitt blir: Kvifor skulle dei godta dette, når det har vore Stortingets vilje å gi rett til å overta eigedommen, med driftsgrunnlag?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg har gjort rede for en saksbehandling på et område som ikke er mitt, men spørreren valgte meg, som ikke er fagstatsråd, for å få et svar. Da må svaret selvfølgelig bli knapt og ikke så velvillig som spørreren antakelig hadde ønsket seg.

Det forelå en saksbehandling under den tidligere regjeringen i 2001. Den saksbehandlingen falt ikke ut til fordel for ekspropriasjon. Deretter har det vært en runde som har ført til et resultat som er vel kjent. Det Landbruksdepartementet nå gjør, er å vurdere om de skal gå inn på det nye initiativet om ekspropriasjon, eller om de skal avvente Oslo tingretts behandling.

Jeg kan ikke si mer om det, fordi det er den status saken nå har. Jeg er overbevist om at landbruksministeren, når han er tilbake fra sin reise, vil gå inn i dette spørsmålet.

Torstein Rudihagen (A): Takk for det, for det ser eg på som litt lovande.

Saka ligg, som statsråden refererer til, til ny behandling fordi tilbodet frå Løvenskiold er trekt attende, føresetnadene har endra seg og det er fremma ny søknad om ekspropriasjon. Som òg Fleischer seier i ei juridisk fråsegn, er det ikkje grunnlag for å behandle søkjaren og Vestre Hakkloa på nokon annan måte enn det som generelt gjeld for avvikling av husmanns- og leiglendingsforhold og liknande.

Sist saka var til behandling, gjekk både lokale og regionale landbruksmyndigheiter inn for søknaden. Og det er rett som statsråden seier, at det er teke ut stemning, det ligg an til rettssak. Det beste hadde jo vore å unngå det. Eg prata med advokaten til vedkommande så seint som i går kveld. Han seier at han har bedt om at rettssaka blir liggjande til ein har fått behandla den nye søknaden. Eg håpar inderleg at den nye søknaden som no ligg i departementet, blir behandla på ordinær måte. Det finst rettspraksis for det. Det er mange liknande saker, uavhengig av eit eventuelt tilbod frå Løvenskiold i denne saka.

Statsråd Odd Einar Dørum: Enhver som har vært litt i nærheten av problemstillingen i Nordmarka, har ulike følelser rundt det og vet også at det er ulike juridiske forhold som skal avveies. Jeg er helt overbevist om at landbruksministeren vil gå inn i det, og at han vil avveie alle fakta som foreligger – også nye fakta i saken. Jeg ser det selvfølgelig som min plikt å bringe de argumenter som er framført overfor meg, videre. Det vil følgelig skje.