Heidi Sørensen (SV): Jeg vil stille følgende spørsmål til miljøvernministeren:

«Kravene til permanente lager for farlig avfall i Norge er strenge. Nordbruddet på Langøya ble valgt til et slikt lager etter en lang prosess, hvor det bl.a. ble vektlagt at bruddet er tett. Norsk Avfallshåndtering, NOAH, har nå søkt om å få bruke sørbruddet på Langøya til lagring av farlig avfall. Sørbruddet er ikke tett, og det er fremdeles god kapasitet til lagring av farlig avfall i nordbruddet.

Mener statsråden det nå er behov for å utvide kapasiteten for lagring og behandling av farlig avfall i Norge?»

Statsråd Børge Brende: Jeg er enig med representanten Sørensen i at kravene til sluttbehandling av farlig avfall er strenge. Det er min intensjon at de skal forbli strenge, og det er selvsagt ikke aktuelt å svekke kravene som sikrer miljømessig forsvarlig behandling av farlig avfall.

Statens forurensningstilsyn, SFT, er nå i ferd med å behandle en søknad fra NOAH Holding AS, NOAH, om endring og utvidelse av dagens tillatelse til behandling og deponering av farlig avfall på Langøya. Denne typen saker er underlagt en grundig saksbehandling. Blant annet utarbeides det omfattende miljøkonsekvensanalyser som alle berørte parter kan uttale seg om. Saksgangen skal sikre at alle vesentlige forhold er belyst og gi et best mulig beslutningsgrunnlag. Nødvendige miljøkrav vil fastsettes i utslippstillatelsen, herunder krav som hindrer utlekking av forurensninger fra deponiet. Miljøverndepartementet er klageinstans for de vedtak som SFT fatter. En endring av NOAHs tillatelse på Langøya vil derfor på et senere tidspunkt kunne bli gjenstand for klagebehandling i departementet. Jeg finner det derfor ikke riktig på nåværende tidspunkt å gi en nærmere vurdering av denne konkrete saken.

Det oppstår årlig ca. 630 000 tonn farlig avfall i Norge. Denne mengden kan variere noe fra år til år, bl.a. som følge av variasjoner i aktiviteter i næringslivet og i privat forbruk. Mengden vil dessuten kunne øke som følge av at flere avfallstyper defineres som farlig avfall. Jeg vedtok en endring av avfallsregelverket før årsskiftet som nettopp medfører en slik utvidelse av listen over farlige avfallstyper. Samtidig viser statistikken at over 50 000 tonn farlig avfall er på avveie. Det er en høyt prioritert oppgave å redusere dette, og jeg har bl.a. bedt SFT om å intensivere kontroll- og tilsynsarbeidet for å øke innsamlingsgraden. 5 000 bedrifter har fått brev om dette, og det gjennomføres da også flere hundretalls kontroller i disse dager. I tillegg vil det omfattende nasjonale arbeidet med å rydde opp i forurensede sedimenter og forurenset grunn kunne gi store mengder forurenset masse som må behandles på en forsvarlig måte. Alt dette krever selvsagt at det finnes gode behandlingsløsninger med tilstrekkelig kapasitet på kort og lang sikt. Mye av de forurensende massene behandles på stedet, og mye av avfallet kan gå til ulike former for gjenvinning, både material- og energigjenvinning. Det er allikevel slik at en del må gå til sluttbehandling i miljømessig egnede deponier. Det er et nasjonalt mål at det skal være tilstrekkelig kapasitet til slik sluttbehandling i Norge.

Anlegget på Langøya vil være helt sentralt for den fremtidige sluttbehandlingen av uorganisk farlig avfall og forurenset masse. Hvis mengden farlig avfall og forurenset masse som oppstår, øker, vil levetiden for deponiet bli mindre, mens den vil kunne øke hvis det utvikles nye behandlings- og gjenvinningsløsninger. Fremtidig eksport og import av farlig avfall vil også kunne påvirke utviklingen. En eventuell kapasitetsøkning på Langøya vil i utgangspunktet være med på å sikre en tilstrekkelig nasjonal behandlingskapasitet på lengre sikt. Jeg er i likhet med representanten Sørensen opptatt av at de nødvendige miljøkrav stilles til anlegget.

Heidi Sørensen (SV): Jeg takker for svaret og for gjenomgangen. Men jeg synes statsråden hopper bukk over hovedspørsmålet: Har vi behov for økning i denne kapasiteten nå?

Det er også slik at det diskuteres om man eventuelt skal selge selskapet NOAH. Og er det ikke da slik at når man skal sette verdien til et selskap hvis formål bl.a. er å lagre farlig avfall, så vil den gjenværende kapasiteten lagerplass til farlig avfall være en vesentlig del av verdisettingen til det selskapet?

Er det hensynet til verdien til NOAH, eller er det hensynet til at vi trenger mer lagerplass for farlig avfall som er beveggrunnen for at man ønsker å bruke det mindre egnede sørbruddet også til lagring av det farligste avfallet?

Statsråd Børge Brende: Som jeg redegjorde for i mitt svar, er det slik at vi ønsker å minimalisere det som kommer til sluttbehandling, dvs. farlig avfall som må deponeres. Men noe farlig avfall må faktisk deponeres, og da er jeg veldig opptatt av at det deponeres på en skikkelig måte.

Jeg understreket også i mitt svar at intensjonen er at det skal forbli strenge miljøkrav, og at det selvsagt ikke er aktuelt å svekke kravene som sikrer en miljømessig forsvarlig behandling av avfall. Derigjennom besvarte jeg også spørsmålet knyttet til hvilke krav som vil stilles til deponier som skal ta imot farlig avfall, i forhold til faren for utsiging. Det er punkt 1.

Punkt 2: I forbindelse med de oppryddingene vi nå gjør i sedimentene, vil det bli en del miljøgifter som må deponeres, eventuelt på f.eks. Langøya. Dette er en nødvendig opprydding. Jeg har merket meg at også mange av dem som er mest miljøengasjerte, ønsker at noe av dette skal deponeres og ikke bare tildekkes.

Heidi Sørensen (SV): Til det siste: Jeg er helt enig. Det er også en av beveggrunnene til mitt spørsmål. Sørbruddet på Langøya har kun vært en mulig deponeringsplass for forurensede sedimenter som ikke krever like strenge restriksjoner som det aller farligste avfallet. Det må vi støpe i gips før vi deponerer det. Det selskapet nå søker om for Langøya, er å få deponere det aller farligste avfallet. Og da vil det være bedre økonomi for dette selskapet å konsentrere seg i første omgang om farlig avfall. Jeg synes det er grunn til å spørre statsråden om det ikke kunne være riktig at vi heller satser på forurensende masse der, enn at vi satser på det farligste avfallet.

Så vil jeg få stille et tilleggsspørsmål. I avisene i Vestfold har det den siste uken vært skrevet at Statoil har ønske om å deponere lavradioaktivt avfall i Nordbruddet på Langøya. Det ville være et tilbakeskritt hvis så skulle skje, for da hadde man fått en blanding av kjemisk avfall og radioaktivt avfall. Det er en måte å lagre på som nesten ingen andre land gjør. Kan statsråden forsikre om at så ikke vil skje?

Statsråd Børge Brende: Det ble mange spørsmål som skal besvares i løpet av 1 minutt.

Men for å ta det siste spørsmålet, om det lavradioaktive avfallet, som også kan kalles scale: Når det gjelder Langøya, har man der ikke tillatelse til å motta og behandle radioaktivt avfall. Og ut fra de opplysningene jeg sitter inne med, foreligger det ingen konkrete planer om å bruke Langøya til dette formålet.

Så til spørsmålet om lagring av farlig avfall. Hovedproblemet er at det er 50 000 tonn farlig avfall som ikke behandles forskriftsmessig. En del av det går rett og slett ut i sluk og det deponeres på steder hvor det ikke skal deponeres. Hovedutfordringen nå er å minimalisere bruken av farlig avfall. Og så trenger man å behandle det på en skikkelig måte. Hvis dette farlige avfallet skal sluttbehandles, er Langøya et veldig bra sted å lagre det på. Hvis man skal utvide lagringskapasiteten på dette stedet, må stedet også tilfredsstille de krav som allerede er stilt i forbindelse med deponering av farlig avfall.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 13.