Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

«Jeg vil på bakgrunn av en rekke saker som jeg har blitt gjort kjent med, spørre om rettssikkerheten og klageadgang i saker behandlet i fylkesnemndene for sosiale saker. Når fylkesnemndene unngår å gjøre realitetsvedtak om at man skal vurdere omsorgsevne, blir saken avvist i rettsapparatet med begrunnelse i at saken er av skjønnsmessig karakter.

Hvordan tenker statsråden seg at man kan trygge rettssikkerheten slik at man ved anke av fylkesnemndenes vedtak får reell klageadgang?»

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg går ut fra at representanten Woldseths spørsmål har bakgrunn i en konkret sak som har blitt omtalt i media i den senere tiden. Denne saken dreier seg om uenighet mellom barnevernstjenesten og biologisk familie om valg av fosterhjem for et søskenpar. Barnevernstjenesten fulgte ikke opp familiens ønske om å benytte nær familie som fosterforeldre.

Det er i dag fylkesnemnda som fatter vedtak om omsorgsovertakelse. Hvis det er uenighet mellom barnevernstjenesten og biologiske foreldre om valg av fosterhjem, kan fylkesnemnda også ta stilling til dette spørsmålet. I mange tilfeller overlater imidlertid fylkesnemnda til barnevernstjenesten i kommunen å avgjøre valg av fosterhjem. Dette er fordi det er barnevernstjenesten i kommunene som har kontakt med de aktuelle fosterforeldrene, og som foretar de nødvendige undersøkelser av dere egnethet. På samme måte vil det også for domstolene være vanskelig å ta stilling til så detaljerte spørsmål som valg av fosterhjem for et barn. Domstolene tar derfor stilling til spørsmålet om det skal treffes vedtak om omsorgsovertakelse for et barn, mens det skjønnsmessige spørsmålet om valg av konkret fosterhjem eller institusjon overlates til barnevernstjenesten i kommunen.

Etter barnevernsloven skal valg av fosterhjem vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle ut fra hensynet til det enkelte barns situasjon og behov. Det er selvsagt ingenting i veien for å benytte biologisk familie som fosterforeldre. I mange tilfeller vil dette tvert imot kunne være den beste løsningen for barn som av ulike grunner ikke kan bo sammen med foreldrene sine. I noen tilfeller kan det imidlertid være forhold som taler mot en slik løsning, som f.eks. at det ikke finnes personer i familien som oppfyller de minstekrav som bør stilles til fosterforeldre, eller fare for at disse vil komme i en dobbeltrolle eller i en lojalitetskonflikt som kan gå ut over barnet.

Det er mulig at barnevernstjenesten i større grad enn det som er tilfellet i dag, bør vurdere biologisk slekt når barn skal plasseres i fosterhjem. Barne- og familiedepartementet vil derfor sørge for at dette presiseres i reviderte retningslinjer om fosterhjem. Flertallet i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen sluttet seg til å omtale dette i retningslinjer i forbindelse med behandlingen av St. meld. nr. 40 for 2001-2002 i februar i år. Generelt sett mener jeg det er viktig at de biologiske foreldrene blir hørt forut for valg av fosterhjem. De fleste barn som plasseres i fosterhjem, skal ha samvær og annen kontakt med foreldrene sine. Det er derfor viktig at forholdene legges til rette for et best mulig samarbeid mellom de biologiske foreldrene og fosterforeldrene. Valg av fosterforeldre som de biologiske foreldrene klart motsetter seg, bør derfor unngås dersom dette er mulig. Jeg vil i forbindelse med den kommende revisjonen av fosterhjemsrundskrivet presisere dette ytterligere.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret. Jeg vet ikke om jeg ble veldig beroliget i forhold til rettssikkerheten, som jeg gjerne skulle sett var noe sterkere.

Som statsråden sikkert er kjent med, har jeg anmeldt Asker kommune for tjenesteforsømmelse og uforstand i tjenesten på bakgrunn av at det i den konkrete saken som statsråden henviste til, var et familiegodkjent fosterhjem. Asker kommune valgte imidlertid å plassere barna hos et homofilt par. I forskriftene som gjelder fosterhjemsplassering, står det at homofile fosterhjem ikke skal brukes der det er sannsynlig at det vil skje en adopsjon. Tidligere stod det i den samme forskriften at barn ikke skulle plasseres i homofile fosterhjem med mindre foreldrene samtykket.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Hvordan skal man unngå at barn blir plassert langsiktig hos homofile fosterforeldre som en omgåelse av adopsjonsparagrafen? Og: Kan statsråden tenke seg å gjeninnføre forskriften om at foreldre bør samtykke i at barn plasseres hos homofile par?

Statsråd Laila Dåvøy: Først har jeg lyst til å si at regelverket slik det er i dag, ikke skiller mellom kortvarig og langvarig plassering i fosterhjem. Det er i utgangspunktet samme krav til fosterforeldrene uavhengig av varigheten av plassering, fordi det ikke alltid er mulig å forutse hvor lang fosterhjemsplasseringen vil være.

I rundskrivet fremgår det at i de tilfeller der adopsjon er aktuelt på sikt og man vet om dette, bør ikke homofile og lesbiske familier benyttes som fosterhjem. Dette skyldes at homofile og lesbiske pr. i dag ikke har anledning til å adoptere.

Så til det andre spørsmålet. Forskriften ble faktisk endret av den forrige regjering i 2000, og setningen om at dersom man ville plassere barn i familier med homofile eller lesbiske, skulle biologiske foreldres holdning tillegges vekt ved en eventuell slik plassering, ble tatt ut. I forbindelse med retningslinjene som jeg nå skal lage, vil jeg vurdere å ta dette inn igjen. Generelt mener jeg at foreldre skal ha en viss innflytelse når det gjelder valg av fosterhjem, fordi man ikke i alle tilfeller har mistet foreldreansvaret.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg vil nevne en annen sak som også har versert i mediene nå i det siste, og som sikkert statsråden er kjent med, Kvænangen-saken. Der fikk barnevernet medhold i retten om omsorgsovertakelse. Jeg skal ikke gå inn i den konkrete saken, men uttalelsen fra barnevernet etter at saken var blitt avgjort i domstolene, er ganske oppsiktsvekkende. Som statsråden allerede har nevnt i flere sammenhenger her, vedtok Stortinget i februar at biologisk familie skal vurderes som egnet fosterhjem. Til tross for det sa kommunen i denne saken at de ikke engang ville vurdere besteforeldrene som fosterforeldre i denne konkrete saken. Argumentasjonen er at det er nærhet til biologiske foreldre, eller at biologisk familie kan være litt uenig med barnevernet, og at det derfor vil bli samarbeidsproblemer. Er det da slik at man tenker seg at det blir barnevernet som til syvende og sist bestemmer et barns skjebne hele tiden? Og jeg vil spørre: Hva vil statsråden gjøre for å forsikre seg om at barnevernet følger de vedtak som Stortinget har gjort?

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg kan heller ikke gå inn på enkeltsaker, og jeg har heller ikke fra denne talerstol et ønske om å kommentere verken det barnevernet, advokater, mor eller andre har sagt i denne saken. Det vil ikke være riktig av meg. Det er alvorlig ment når jeg sier at jeg ønsker å endre retningslinjene som gjelder dette med at man skal se etter fosterhjem i nærmeste familie. Men det betyr ikke at barnet i enhver sammenheng kommer til å bli plassert der. Det kan være situasjoner der nærmeste familie kanskje ikke vil egne seg, eller det kan være ulike årsaker til dette. Nærmere enn det kan jeg dessverre ikke komme å gi et svar i dag.

Når det gjelder siste del av spørsmålet, vil jeg selvfølgelig sørge for at når vi har endret retningslinjene, vil disse bli gjort kjent for barnevernet – også gjennom opplæring, hvis det skulle være nødvendig.