Magne Aarøen (KrF): «I VG den 27. februar i år kan vi lese om ei doktoravhandling av Tromsø-forskaren Amy Holtan som påviser at berre 15 av 100 born som barnevernet tek over omsorga for, vert plasserte i fosterheimar hjå eigne slektningar. Ut frå denne avhandlinga synest det frå barnevernet si side å liggje til grunn ein bevisst strategi til ikkje å plassere fosterheimsborn i familiar til eigne slektningar.

Er statsråden nøgd med ein praksis som fører til eit slikt resultat, og kva vil ho eventuelt gjere med det?»

Statsråd Laila Dåvøy: I den offentlige utredningen om barnevernet, NOU 2000:12, foreslo utvalget å lov- eller forskriftsfeste at barnevernet ved rektruttering av fosterhjem først må søke etter mulige fosterhjem i familien eller nettverket rundt barnet. Forslaget blir drøftet i et avsnitt i St. meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet. Departementet skriver der at barnevernet i større grad enn nå burde vurdert slike plasseringer som alternativ til fosterhjem utenfor familien. Samtidig må en ved valg av fosterhjem vurdere konkret hva som er best for det enkelte barnet. Når barnevernet ikke velger biologisk familie som fosterhjem, kan det ha flere rimelige årsaker. For eksempel finner en ikke alltid personer i familien eller nettverket som oppfyller minimumskravene som barnevernet må stille til fosterforeldre. Heller ikke alle vil takle dobbeltrollene og den mulige lojalitetskonflikten som ligger i å være både slektning og fosterhjem.

Kriteriene for valg av fosterforeldre er faglig kompliserte. Lover og forskrifters generelle form passer dårlig når det gjelder dette spørsmålet. I meldingen konkluderer jeg derfor med at det er mest hensiktsmessig at spørsmålet om bruk av biologisk familie og nettverk blir tatt opp i retningslinjer. Slik er det mulig å gi gode styringssignaler og samtidig omtale denne problemstillingen grundig nok.

Under behandlingen av denne stortingsmeldingen i år sluttet flertallet i komiteen seg til Regjeringens konklusjoner og begrunnelser med hensyn til plasseringer i fosterhjem hos slektninger. Flertallet i komiteen mente at ønsket om flere familieplasseringer ikke må gå ut over hovedmålet om å sikre barnets beste.

Departementet skriver i den nevnte stortingsmeldingen at det ikke finnes forskningsbasert kunnskap om hvorvidt slike plasseringer burde skjedd oftere eller ikke. Jeg vil ikke trekke noen endelige konklusjoner om hvordan vi bør tolke funnene i Amy Holtans doktoravhandling. Jeg mener det fortsatt er usikkert om en mye høyere andel av fosterbarna bør bo hos egen slekt, men avhandlingen indikerer at slike plasseringer til nå har fungert godt. Jeg vil da påpeke at disse fosterhjemmene er utvalgt av norske barnevernstjenester. Blant annet Befring-utvalget og forsker Amy Holtan gir uttrykk for at norske barnevernstjenester er mer skeptiske til slektsplasseringer enn barnevernstjenestene i flere andre land. Det kan være god grunn til å hevde at skepsisen her i landet har vært for stor. På den annen side kan de kritiske vurderingene ved rekruttering av fosterhjem ha medvirket til at de utvalgte fosterhjemmene er særlig godt tilpasset fosterbarnas behov. Mitt hovedpoeng er at vi ikke automatisk kan overføre positive funn fra gjeldende praksis til en tenkt situasjon der langt flere fosterbarn blir plassert hos egen slekt.

Jeg finner ikke grunnlag for å svare entydig ja eller nei på spørsmålet om jeg er fornøyd med gjeldende praksis. Jeg ser behovet for å fokusere på ressursene som finnes hos familien. Vi ser nå tydelige indikasjoner på at slektsplasseringer burde vært brukt oftere, og dette vil jeg formidle til barnevernet. Samtidig må valg av fosterhjem alltid skje etter individuelle vurderinger. De konkrete omstendighetene som taler for og imot plassering hos slekt eller nettverk, kan være kompliserte, og disse må veies mot hverandre. I likhet med Stortingets flertall mener jeg at styringssignal fra statlige myndigheter om dette spørsmålet bør komme i form av retningslinjer, og de vil komme.

Magne Aarøen (KrF): Eg takkar statsråden for svaret.

Eg er samd i at punkt ein må vere å sikre barnet sitt beste og kvaliteten der. Men dette er likevel ein type saker som vi gong og annan les om og gong og annan får kontakt med, som det er knytt veldig mykje kjensler til, med brotne band til eigen biologisk familie, og der det er såre kjensler. Det er ganske opprivande situasjonar, og fosterheimssaker er noko av det mest djuptgripande og vanskelege ein kjem borti. Difor er det viktig å vise stor aktsemd her.

Men det er likevel noko påfallande når Noreg tydelegvis internasjonalt skil seg ut ved at ein så liten del vert plassert hos eigen familie. Eg er uroa over at det kan vere ei profesjonsretning og ei utdanningsretning som gjev dette kompetansepersonellet signal om at dei skal gå i denne leia. Eg vil be statsråden svare på om ho ynskjer å gå inn i dette med sikte på også å få sjekka opp om dette er ei spesiell utdanningsretning/fagretning, og også gjerne spørje om når desse retningslinjene – som eg er samd i bør kome – kan kome.

Statsråd Laila Dåvøy: Når vi nå går inn og vurderer retningslinjene med tanke på at vi faktisk skal endre disse, og dette også må formidles ut til hele barnevernstjenesten på en god måte, vil det være naturlig å se på alle forhold knyttet til den praksisen som til nå har utviklet seg i Norge.

I mitt svar til representanten gav jeg også uttrykk for at det kanskje er litt rart at vi her i Norge har så mye lavere andel av plasseringer hos slekt enn det andre land har. Det er også naturlig å se om vi kan finne årsakene til dette, og om det er spesielle forhold som tilsier det.

Retningslinjene kommer. Jeg regner iallfall med å ha de nye retningslinjene klare i løpet av våren.

Magne Aarøen (KrF): Eg takkar igjen statsråden for svaret.

Eg er glad for at ho vil sjå både på fagplanar, utdanning og retningslinjer, sånn at ein då kanskje kan få retta opp den openberre skeivheita i desse fordelingssakene.

Statsråd Laila Dåvøy: Ja, vi skal komme tilbake. Jeg har likevel lyst til å presisere at uansett må fosterhjemmet i hvert enkelt tilfelle ut fra hensynet til det enkelte barns situasjon og behov være det viktigste. Og jeg har også lyst til å presisere at det er ingen formelle hindringer i dag i lovverket eller regelverket for å benytte biologisk familie som fosterforeldre. Det er det også viktig at vi vet, så slik sett er også debatten som representanten reiser om dette, ganske viktig.