Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til utenriksministeren:

«Onsdag 5. mars d.å. opplyste Sør-Afrikas utdanningsminister i en orientering i parlamentet at Sør-Afrika har mottatt anmodninger om uhindret adgang for utenlandske selskap i landets utdanningssektor. Dette skal være ønsket av fire land i forbindelse med WTOs tjenesteforhandlinger. Ett av disse landene skal være Norge. I et intervju med avisa BusinessDay samme uke sa ministeren at en slik åpning vil bli «ødeleggende» for høyere utdanning i Sør-Afrika.

Er det riktig at Norge har fremmet en slik anmodning?»

Utenriksminister Jan Petersen: Tjenesteavtalen i WTO, GATS, ble opprettet for å gi en multilateral ramme av prinsipper og regler for handelen med tjenester. Målsettingen er å utvide handelen med tjenester under forhold med åpenhet, likebehandling og gradvis liberalisering, som et middel til å fremme økonomisk vekst for samtlige handelspartnere og utviklingen av utviklingsland.

De pågående tjenesteforhandlingene startet 1. januar 2000, på basis av et mandat fastsatt i tjenesteavtalen med målsetting om å videreføre den liberaliseringsprosess som ble påbegynt under Uruguay-runden. Forhandlingene er nå inne i en fase der landene fremmer anmodninger til hverandre. Norge har mottatt anmodning fra 23 land og har sendt anmodning til 51 land. Landene skal på grunnlag av anmodningene og de bilaterale drøftelsene av disse fremlegge åpningstilbud innen 31. mars i år. Norge har sendt anmodninger til 17 land, herunder åtte utviklingsland, om å påta seg forpliktelser for høyere utdanning og voksenopplæring. Handel med høyere utdanningstjenester er en voksende sektor internasjonalt. Norge er i dag en forholdsvis beskjeden eksportør av utviklingstjenester, men potensialet for norsk eksport innen enkelte områder, bl.a. for fjernundervisning, vurderes som betydelig også i land under utvikling.

I samtlige anmodninger til utviklingsland viser vi til de målsettinger for forhandlingene som ble gitt i mandatet fra WTOs ministerkonferanse i Doha 2001, og til tjenesteavtalens egne bestemmelser om hvordan utviklingslandenes interesser skal ivaretas. Vi viser bl.a. til GATS’ artikkel IV, der det heter at «utviklingsmedlemslandenes økende deltakelse i verdenshandelens skal lettes» bl.a. ved «styrking av kapasiteten i deres innenlandske tjenestesektor og dens effektivitet og konkurranseevne».

Dette er en integrert del av Norges anmodning til utviklingsland, som derfor inneholder et viktig samarbeidselement. Vi legger altså til grunn en annen tilnærming enn overfor industrilandene. Norges anmodning til Sør-Afrika dekker åtte sektorer. Vi er inne i en prosess med bilaterale drøftelser for å klargjøre hvilke områder partene kan ha interesse av å gå videre med. Dersom Sør-Afrika i denne prosessen signaliserer at de ikke vil inkludere høyere utdanning i forhandlingene, vil Norge ikke forfølge anmodningen ytterligere. Det er i denne sammenheng viktig å understreke at det er helt opp til utviklingslandene selv hvorvidt de vil påta seg forpliktelser i tjenesteforhandlingene eller ikke.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker for svaret.

Jeg oppfatter utenriksministerens svar som et ja på mitt spørsmål, at Norge har levert en slik anmodning, og ber ham om å korrigere det hvis det er feil oppfattet. I så fall er det veldig interessant, for det er første gang Stortinget har blitt kjent med en av de konkrete anmodningene som Norge har levert til et annet land. Det ble altså kjent, ikke gjennom opplysninger fra Regjeringen til det norske storting, men gjennom opplysninger i et annet lands parlament. Den aktuelle opplysningen ble lagt fram av den sørafrikanske statsråden både i parlamentet og i media. Både opposisjonen i Stortinget og en rekke WTO-kritiske grupper har ved flere anledninger som kjent bedt om å få innsyn i hvilke land som har stilt hvilke krav om liberalisering til Norge i GATS-forhandlingene, og på samme vis hvilke krav Norge har stilt til hvilke land. Dette har Regjeringen vært uvillig til, med den begrunnelse at det kunne skade forholdet til andre land. Mener utenriksministeren at Sør-Afrika skader forholdet til Norge ved å offentliggjøre at Norge har kommet med en slik anmodning?

Utenriksminister Jan Petersen: Bare for at det ikke skal være noen misforståelser rundt selve saken, må jeg få lov til å understreke at de offentlige utdanningsinstitusjonene ikke berøres av anmodningene, fordi GATS-forhandlingene ikke angår offentlig tjenesteyting – bare så det er helt klart. Vi snakker her altså om dem som tilbyr tjenester. Det er klart at ethvert land – og jeg ser ikke noe galt i at Norge på dette området nettopp har tatt opp en slik problemstilling – vil ha godt av så gode tilbud som mulig når det gjelder utdanning. Og fjernundervisning er en viktig ting, som sikkert Lysbakken og jeg er enige om, hvor det kan ytes betydelige bidrag.

Når det så gjelder hans spørsmål, er svaret på det nei. Men det er også på siden av problemstillingen Norge må ta hensyn til. Når vi skal forhandle med andre land, er det slik at det er en ta-og-gi-situasjon. Det er ikke slik at Norge er det landet som først og fremst kan gi. Det er mange andre land som også krever ting. Hvis Norge alene går ut i front, må Norge ta hele byrden av den forhandlingen. Det vil avlaste andre i-land, og det går jeg ut fra at Lysbakken og jeg ikke er spesielt opptatt av, noen av oss.

Audun Bjørlo Lysbakken (SV): Jeg takker igjen for svaret.

Som utenriksministeren vet, har SV og andre partier ved gjentatte anledninger bedt om å få innsyn i hvilke krav Norge har mottatt fra andre land i GATS-forhandlingene. Men vi har stadig fått tilbakemeldinger om at dette ikke er ønskelig, eller til og med ikke mulig, som var versjonen fra Utenriksdepartementet på ett tidspunkt i høst. Senere er det blitt avklart at det er lovlig i forhold til WTO-reglementet å offentliggjøre den type opplysninger, men Regjeringen har holdt fast ved at det ikke er ønskelig. Da er jeg veldig interessert i å vite hvorfor Sør-Afrika kan fortelle om hvem som står bak de kravene Sør-Afrika har mottatt, når Norge ikke kan det. Den logiske konsekvens av den retorikk Regjeringen tidligere har hatt, burde være at Norge burde mene at Sør-Afrika burde latt være å offentliggjøre disse opplysningene. Mener vi det? Og hvis vi ikke mener det, hvorfor kan ikke Norge selv offentliggjøre de krav vi har mottatt fra andre land?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg må innrømme at jeg ikke er helt sikker på om jeg helt fikk tak i Lysbakkens resonnement akkurat nå. Poenget er altså at i enhver forhandling er det spørsmål om å ta og gi. Når bestevilkårsklausulen gjelder her, betyr det at hvis alle andre land som har krav å fremme mot et annet land, regner med at det er Norge som først og fremst går i front, og som følgelig også må gi noe for å oppnå noe, vil det bare være Norge som må gi noe, og da vil andre i og for seg være gratispassasjerer i den prosessen. Og det har jo ikke noe med forholdet til Sør-Afrika å gjøre. Så det er ikke noen motsetning her. Men for ikke å gjøre dette mer dramatisk enn høyst nødvendig vil jeg også minne om hva jeg sa i mitt svar, nemlig at hvis Sør-Afrika i denne prosessen signaliserer at de ikke vil inkludere høyere utdannelse i forhandlingene, vil jo ikke vi forfølge den anmodningen ytterligere. Så jeg må innrømme at jeg er ikke helt sikker på om jeg helt har fått tak i poenget med Lysbakkens spørsmålsrekke i dag.

Presidenten: Man får avklare det i en annen arena.