Per Sandberg (FrP): Jeg vil gjerne stille følgende spørsmål til barne- og familieministeren:

«Mange fedre er urettmessig dømt til farskap. Mange er imidlertid ikke dømt til farskap, men kun til bidragsplikt. Disse faller i stor grad mellom to stoler siden barneloven § 62 kun omhandler feildømte fedre.

Finner ikke statsråden det rimelig at også de som måtte være dømt til kun bidragsplikt, skal behandles under samme lovhjemmel, altså barneloven § 62, vedrørende tilbakebetaling av barnebidrag?»

Statsråd Laila Dåvøy: Det avgjørende argumentet for å innføre muligheten til å få gjenopptatt farskapssaker som ble avgjort før DNA-analysen kunne gi et sikkert svar på farskapsspørsmålet, var barnas behov for kjennskap til sitt biologiske opphav og fedrenes behov for å få vite om barna er deres biologiske avkom. Før 1956 gav lovgivningen adgang til å pålegge en mann som kunne være far til et barn, bidragsplikt. Det var altså noen menn som ble idømt bidragsplikt selv om det ikke forelå tilstrekkelig bevis for at de var far. Disse sakene er alle svært gamle – de yngste barna er nå i slutten av 40-årene. Forholdet mellom gjeldende rett og gammelt regelverk er uklart på enkelte punkter. Departementet vil trenge noe mer tid til å se nærmere på de problemstillingene som representanten Sandberg reiser. I forbindelse med behandlingen av Ot.prp. nr. 93 for 2001-2002 i desember i fjor bad familie-, kultur- og administrasjonskomiteen Regjeringen om å vurdere konsekvensene av å innføre indeksregulering eller renteberegning på tilbakebetaling av barnebidrag fra folketrygden. Jeg finner det naturlig å se disse to problemstillingene i sammenheng. Jeg vil vurdere om det er behov for å utvide rekkevidden av barneloven § 62, og vil komme tilbake til Stortinget med eventuelle lovendringsforslag.

Per Sandberg (FrP): Jeg er veldig glad for at det svaret jeg her får fra statsråden, er så positivt.

Som statsråden peker på, har mange tidligere vært idømt bidrag til et barn, men ikke idømt farskap. Dette var nesten vanlig på 1920-, 1930-, 1940- og 1950-tallet. For å bli idømt bidragsplikt måtte det da kun være stor sannsynlighet for at man var far til barnet. For ikke å belaste det offentlige var det også svært viktig å få noen som kunne betale bidrag til barnet. Som statsråden sier, ivaretar ikke ordlyden i § 62 disse ofrene, og loven må her forandres.

Statsråden er jo selv godt kjent med mange eksempler fra den siste tiden i presse og media, og da særlig saken rundt Einar Monan, en mann på 91 år som faktisk har kjempet i ti år for å bli på en måte frikjent i forhold til det at han har betalt bidrag til et barn som han ikke er far til. Ikke bare rundt den enkelte person, men også rundt familien generelt, blir det psykiske en belastning som jeg håper statsråden vil ta hensyn til når Regjeringen nå vurderer lovendring.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg må bare presisere at selve saken om farskap i utgangspunktet egentlig ikke gjaldt økonomi, men å få vite hvem som var far til barnet, eventuelt at far skulle få vite om han var far til barnet.

Denne saken som reises nå, gjelder på en måte tilbakebetaling av bidrag, og det var ikke med i den lovendringen som er vedtatt i Stortinget. Det som er interessant her, er spørsmålet om det er mulig å få gjenopptatt en bidragssak fra før 1956. Svaret er antakeligvis at en slik sak vil være foreldet. Og det gjør jo spørsmålet som representanten stiller her i dag, relevant.

Nok en gang vil jeg bare si at jeg kommer til å gå inn i denne saken og vurdere om vi faktisk skal komme tilbake med et forslag til lovendring. Jeg vil ikke forskuttere resultatet, men jeg kommer tilbake til Stortinget med dette.

Per Sandberg (FrP): Nå blir jeg litt i tvil igjen. Etter det positive første svaret var det svaret jeg fikk nå, litt tvilende.

Det som er viktig i forhold til de gamle sakene, er den endringen som skjedde i 1956. Og vi må ikke komme i den situasjonen at staten fritar seg selv når det gjelder å ha ansvar for sakene fra før 1956. Én ting er å bli idømt et farskap urettmessig. En annen ting er at de barna som er i en slik situasjon, kanskje vil oppleve å miste sin far. Så det er mange sider av denne saken som staten er ansvarlig for. Jeg viser til både § 5 og § 6 i barneloven, der det presiseres at staten er ansvarlig for å finne riktige biologiske foreldre til barna.

Nå opplever vi at barn i 30-, 40- og 50-årsalderen får opplyst at de har mistet sin far, fordi vi har innført DNA-testing. Det blir mer og mer bildet av det som kommer til å skje i framtiden. Mange, mange flere slike saker vil vi få etter hvert, og da er det viktig at staten er seg sitt ansvar bevisst både når det gjelder erstatningsspørsmålet og i forhold til de barna som mister sin biologiske far.

Statsråd Laila Dåvøy: Jeg tror vi er enige om realitetene i saken. Som jeg sa i mitt første innlegg, skal vi komme tilbake til saken. Vi kommer til å gå positivt inn i den og se hvordan dette eventuelt kan gjøres fra statens side. Som jeg var inne på, er det en del uklarheter i lovverket. Det vil ta litt tid før jeg kommer tilbake, men det er naturlig å se dette i sammenheng med det andre spørsmålet som Stortinget reiste, for det har også med økonomi å gjøre.

Hvis det er ønskelig, kan jeg underveis i denne prosessen gjerne informere representanten om hvor saken står.