John I. Alvheim (FrP): Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

«Ifølge Aftenposten den 14. februar d.å. vil en rekke kommuner si opp driftsavtaler med fysioterapeuter. Dette vil ramme mange pasienter økonomisk og føre til høy egenbetaling. Pasientene er gjennom lov om kommunehelsetjenesten sikret rett til fysioterapitjenester ved behov.

Vil statsråden sørge for at tilbudet om fysioterapi opprettholdes i alle norske kommuner?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som representanten Alvheim nevner, er fysioterapi en av de tjenestene alle kommuner etter kommunehelsetjenesteloven har plikt til å sørge for. Etter at kommunene ble pålagt dette ansvaret i 1984, har det vært en jevn vekst i tjenesten på i alt mer enn 50 pst. Fysioterapitjenesten har vært relativt skjevt geografisk fordelt, men veksten har gitt en bedre behovsdekning over hele landet og ført til at de geografiske skjevhetene er blitt mindre.

Kommunene kan dekke befolkningens behov for fysioterapi ved å ansette fysioterapeuter i fastlønnsstillinger eller ved å inngå driftsavtaler med privatpraktiserende fysioterapeuter. Kommunens og fysioterapeutens rettigheter og plikter i et driftsavtaleforhold er regulert i rammeavtale inngått mellom Kommunenes Sentralforbund og Norsk Fysioterapiforbund. Staten er ikke part i denne avtalen.

Vanligvis er de individuelle driftsavtalene tidsubegrensede. Kommunenes Sentralforbund legger til grunn at dersom en kommune vil inndra en avtalehjemmel, skal dette som hovedregel skje ved ledighet i hjemmelen. Fysioterapeuter med driftsavtale skal grovt sett ha det samme vernet mot oppsigelse som en kommunalt ansatt – verken mer eller mindre. Det innebærer at det kreves saklig begrunnelse for å si opp en driftsavtale fra kommunens side. Ved en eventuell prøving av oppsigelser i nemnd eller domstol vil kommunen også måtte regne med å bli avkrevd dokumentasjon for at fysioterapidekningen til tross for oppsigelsen ikke vil bli vesentlig svakere enn i sammenlignbare kommuner.

Oppsigelser av driftsavtaler fra kommunenes side har siden ordningen ble innført i 1984, forekommet svært sjelden. I likhet med representanten Alvheim er jeg noe bekymret over meldingene de siste månedene om at flere kommuner nå synes å vurdere slike oppsigelser, selv om det også skal sies at det i de fleste tilfeller ser ut til at forslaget ikke blir realisert. Med muskel- og skjelettlidelser som den viktigste årsaken til sykefravær, og med økt innsats fra trygdeetaten og arbeidslivets parter i forbindelse med intensjonsavtalen om et inkluderende arbeidsliv, vil jeg tro at det er svært få, om noen, kommuner som kan hevde å ha overkapasitet i fysioterapitjenesten.

Jeg kan ikke instruere kommunene i dette spørsmålet. Det er kommunenes ansvar å dimensjonere helsetjenestene i forhold til befolkningens behov, men de skal ha en fysioterapitjeneste. Jeg vil følge utviklingen. Hvis det er fare for at tjenestetilbudet i en kommune blir uforsvarlig lavt, slik at loven ikke kan sies å være oppfylt, må tilsynsmyndighetene gripe inn overfor dette.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret, som jeg opplever som positivt.

Ifølge lov om helsetjenesten i kommunene § 1-3 er fysioterapitjeneste nevnt som en av kommunens pålagte oppgaver, og i praksis alene vært gjort ved at man har etablert driftsavtale med en eller flere terapeuter. Når enkelte kommuner nå tydeligvis kvitter seg med driftsavtalene med fysioterapeuter, rammer det pasientene ganske sterkt økonomisk, da de må betale hele honoraret selv, og det er ganske høyt.

Vil helseministeren skaffe seg oversikt over de kommunene som har sagt opp sine driftsavtaler med fysioterapeutene, og vil helseministeren i så tilfelle sørge for at driftsavtaler blir gjenopprettet i henhold til loven?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg sa i mitt hovedsvar, forutsetter jeg at fylkeslegene og Helsetilsynet følger med på om utviklingen av denne skal-tjenesten skjer i strid med loven og utvikler seg på en måte som ikke er forsvarlig. Jeg vil be Helsetilsynet om å ha et våkent øye på dette.

Det å sørge for at enhver endring i avtaleforhold om fysioterapi blir stoppet, kan jeg ikke love, for det har jeg ikke myndighet til. Dette ligger til kommunene å ha ansvar for. Men de skal altså oppfylle loven, og jeg vil understreke at det er en klar tilsynsoppgave å se etter at så skjer.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen statsråden for svaret.

Dårlig kommuneøkonomi eller ikke, lovpålagte oppgaver skal kommunene oppfylle.

Ordningen med tak II er vedtatt, og hvordan vil dette slå ut for denne kronikergruppen, som er i behov for fysioterapi i relativt stort omfang? Kommunene kan etter mitt skjønn ikke påberope seg tak II-ordningen for å si opp slike driftsavtaler for å spare penger, da det er et betydelig antall pasienter i kommunene som trenger kortere fysioterapibehandling, og som ikke skal avkreves mer enn vanlige egenandeler ved behandling.

Jeg finner det rimelig at helseministeren her griper inn og påser at kommunene oppfyller sine lovpålagte oppgaver, slik at en slipper å oppleve at Norsk Fysioterapiforbund driver rettssaker mot en rekke kommuner i fremtiden.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er enig med representanten Alvheim i at å bruke innføring av tak II som en begrunnelse for å redusere tilbudet av fysioterapi i kommunene, ikke vil være saklig. Tvert imot vil innføringen av tak II, som gir tilgang til fysioterapitjenester i større grad og blir rimeligere for pasientene, innebære at behovet ikke blir mindre, men snarere større.

Når det gjelder inngrep overfor kommunene, viser jeg til det jeg har sagt allerede, om at tilsynsmyndighetene har et ansvar for å følge med på hvorvidt tjenesten faller til et uforsvarlig nivå, og gripe inn hvis det skjer.