Trine Skei Grande (V): «Verden er inne i en spent situasjon, og av erfaring vet vi at det i slike situasjoner er viktigere enn noen gang at folkerettslige og juridiske problemstillinger er avklart. Venstre ønsker derfor en klargjøring av retningslinjene for norsk deltakelse i flernasjonale militæroperasjoner, en problemstilling som Amnesty Norge bl.a. har vært opptatt av.

Hvordan kan statsråden sikre at norske styrker følger norske internasjonale forpliktelser hvis de opererer under andre lands kommando?»

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg deler fullt ut representanten Skei Grandes syn på viktigheten av å klargjøre folkerettslige problemstillinger når norske styrker deltar i flernasjonale operasjoner. Deltakelse i flernasjonale operasjoner vil nesten alltid innebære at ulike land har ulike folkerettslige forpliktelser eller ulik tolkning av de samme forpliktelsene. Innenfor NATO er dette meget velkjent.

Rettslig «interoperabilitet» ved deltakelse i utenlandsoperasjoner er derfor et saksfelt som Forsvarsdepartementet og Forsvaret har hatt fokus på i lang tid. Å sikre at krig eller væpnet konflikt føres innenfor rammene av internasjonal humanitær rett og internasjonale menneskerettigheter er en overordnet målsetting. Og det skal ikke herske noen tvil om at norske styrker forholder seg til norsk lov og norske folkerettslige forpliktelser, selv om de er stilt under en internasjonal organisasjons eller annen nasjons operative kommando. Fire forhold gjør meg trygg på dette.

For det første: Når Norge deltar i koalisjonsoperasjoner under annet lands ledelse og kommando, slik som i Afghanistan, settes det som et ufravikelig vilkår for deltakelsen – normalt i forbindelse med avgivelse av kommando – at de norske soldatene er under norsk jurisdiksjon og ikke kan settes til oppdrag som innebærer brudd på norsk lov eller norske folkerettslige forpliktelser. Ytterligere vilkår og begrensninger vil også etter omstendighetene kunne oppstilles.

For det annet: Det vil alltid være slik at reglene for militær maktbruk, såkalte «Rules of Engagement», gjennomgås og fastsettes av norske myndigheter for å forsikre oss om at maktanvendelsesreglene er i samsvar med norsk rett og norske internasjonale forpliktelser.

For det tredje: Ofte vil vi ha norsk personell i kommandokjeden, med særlig ansvar for å sikre at norske styrker ikke gis eller gjennomfører oppdrag som innebærer brudd på norske forpliktelser. De norske offiserene som tjenestegjør i luftoperasjonssenteret på Agram i Afghanistan, representerer et godt eksempel på dette, som kalles en «red card»-mulighet, eller rødt kort-mulighet for operasjonen.

For det fjerde: Norske styrker er godt trent i å opptre i samsvar med norske internasjonale forpliktelser. Styrkene blir orientert om Norges internasjonale forpliktelser og eventuelle restriksjoner før utreise.

I tillegg vil jeg understreke at norske soldater får generell opplæring i internasjonal humanitær rett, herunder norske internasjonale forpliktelser som kan skille seg fra andre lands forpliktelser.

Utdanningen skjer både separat og ved at folkerettsfaget inngår som elementer i andre militære fag. I sin praktiske og teoretiske utdanning samarbeider også Forsvaret med eksterne aktører, som f.eks. Røde Kors.

Jeg er derfor trygg på at de problemstillinger som spørreren tar opp, er grundig og betryggende ivaretatt.

Trine Skei Grande (V): Tusen takk for et godt svar.

Vi vet at i de internasjonale operasjonene som skjer, er det større og større grad av integrerte kommandoer. Vi ser også at land har ulike tolkinger. Derfor er jeg veldig glad for at statsråden har det klare svaret som hun har. Men det er et spørsmål som jeg ønsker å ta opp.

Hvis det skjer overgrep, er det de soldatene som opplever dette, som også skal varsle. Det kan av og til være en tung jobb å varsle overgrep fra andre nasjoners soldater som man egentlig er på samme parti som. Spørsmålet mitt er om ministeren kan forsikre meg om at våre norske soldater har bakking for også å melde overgrep på en god måte.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det formelle utgangspunktet er selvsagt at hvert land har ansvar for eget personell, og vi har ikke et formelt ansvar for hvordan andre land gjennomfører sine operasjoner. Men også dette formelle utgangspunktet må modifiseres når man snakker om rapportering av eventuelle overgrep som andre lands styrker begår. I en felles artikkel 1 i Genèvekonvensjonene heter det at de «kontraherende parter forplikter seg til å respektere og sikre respekt» for konvensjonene. Å sikre respekt for konvensjonene kan etter omstendighetene gi en handleplikt for både å forhindre og i ettertid rapportere om overgrep begått av andre lands personell.

Norske styrker er undergitt instruks om å rapportere mulige brudd på Genèvekonvensjonene og andre folkerettslige forpliktelser. Og det skjer som et ledd i den generelle tilbakerapporteringen fra den norske kontingenten til norske myndigheter. Det er også innarbeidet rutiner for debrifing av militært personell ved hjemkomst.

Trine Skei Grande (V): Jeg takker for svaret, som jeg er glad for.