Lena Jensen (SV): «Viser til oppslag i VG 28. januar d.å. hvor det fremkommer at departementet har gitt dispensasjon til Bergen kommune om å kunne fravike den faglig anbefalte grenseverdien for luftkvaliteten på 1 000 ppm i arbeidsrom for elever. I tillegg håndterer departementet den faglig anbefalte normen på 1 000 ppm kun som en veiledende norm. Stortinget har i 2002 vedtatt lov om arbeidsmiljø for elever, som ikke er samstemmig med dette.

Hva vil statsråden gjøre for å følge opp Stortingets vedtak?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det er ikke riktig at Helsedepartementet har gitt dispensasjon til Bergen kommune om å kunne fravike den anbefalte grenseverdien for luftkvalitet i arbeidsrom for elever, slik det går fram av spørsmålet på bakgrunn av et oppslag i VG i forrige uke. Departementet har derimot i sitt brev til Bergen kommune av 4. november 2002 uttalt følgende:

«Departementet har vurdert det slik at de anbefalte normer for CO2 i inneluft bør bli stående uendret.»

Spørsmålet fra representanten Jensen gir meg anledning til å orientere nærmere om sakens bakgrunn og om gjeldende regelverk på området.

Bergen kommune v/Bergen Bygg- og Eiendom KF bad i brev av 1. oktober 2002 Helsedepartementet om å vurdere hvorvidt de veiledende normene for øvre grense for CO2-innhold i inneluft kunne heves fra 1 000 ppm til 2 000 ppm. Nasjonalt folkehelseinstitutt utredet saken i samråd med Arbeidstilsynet og kom fram til at den veiledende normen på 1 000 ppm ikke skulle endres. Det går, som referert, klart fram av departementets svarbrev til Bergen kommune at det ikke er aktuelt å endre den veiledende normen på 1 000 ppm.

Forskrift om miljørettet helsevern i barnehager og skoler av 1. desember 1995 har i § 19 en bestemmelse om inneklima og luftkvalitet som lyder:

«Virksomheten skal ha tilfredsstillende inneklima, herunder luftkvalitet. Temperaturregulering og ventilasjon skal være tilpasset bruksområdet og årstidsvariasjoner.»

Kravet til tilfredsstillende inneklima, herunder luftkvalitet i forskriftens § 19, er et såkalt funksjonskrav. Det innebærer at luftkvaliteten må være tilfredsstillende etter en helhetsvurdering av alle relevante faktorer, og at mer spesielle normer, som f.eks. norm for CO2, utdypes i veiledning til regelverket. De virksomhetene som avviker fra veilederens anbefalinger, må kunne dokumentere at funksjonskravet i forskriften likevel er oppfylt. I dette tilfellet betyr det at de skoler eller barnehager som har høyere CO2-innhold i inneluften enn normen, må kunne dokumentere at inneklimaet likevel er tilfredsstillende.

Kjernen i Folkehelseinstituttets brev, som departementet har støttet seg til, er at skoleelevenes innemiljø må vurderes som summen av flere faktorer, hvor luftutskiftningen er én. Vi vet at der skolene sliter med dårlig inneklima, er nettopp manglende vedlikehold gjennom mange år og utilstrekkelig renhold noe av problemets kjerne. Det er derfor spesielt viktig å sikre god luftutskiftning i slike tilfeller. Som Helsedepartementet fastslo i sitt svarbrev til Bergen kommune, er derfor CO2-normen uendret.

Dette er i tråd med de endringene som før jul ble vedtatt i opplæringsloven § 9a-2 om elevers fysiske arbeidsmiljø, som lyder:

«Det fysiske miljøet i skolen skal vere i samsvar med dei faglege normene som fagmyndigheitene til kvar tid anbefaler. Dersom enkelte miljøtilhøve avvik frå desse normene, må skolen kunne dokumentere at miljøet likevel har tilfredsstillande verknad for helsa, trivselen og læringa til elevane.»

Det er etter mitt syn ingen grunn til å akseptere dårligere inneluft for skoleelever eller barnehagebarn enn det vi aksepterer f.eks. i kontorer, møterom osv. for voksne. Helsedepartementet vil sende et brev til de fem organisasjonene som har tilskrevet departementet om denne saken, og til Bergen kommune for å klargjøre dette.

Lena Jensen (SV): Jeg vil takke for et klargjørende svar.

Stortinget har vedtatt at den nye arbeidsmiljøloven for elever skal tre i kraft den 1. april. Den sier at inneklimaet skal fremme både læring, helse og trivsel, og at det fysiske miljøet i skolen skal være i samsvar med de faglige normene som myndighetene til enhver tid anbefaler.

Nå vet man at om lag halvparten av landets skoler ikke tilfredsstiller de krav til et godt innemiljø som anbefales. Man vet også at det vil koste 40–50 milliarder kr å ruste opp dagens skoler, fordi skolebyggene er i så dårlig forfatning, og det er den kommunalt eide byggmassen som er i dårligst stand.

Mitt spørsmål til statsråden er da: Hvilke konkrete planer har statsråden, både når det gjelder økonomi og kompetanse, for at denne loven som trer i kraft 1. april, vil være godt forberedt?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Som jeg nevnte i mitt første svar, er det Helsedepartementets oppfatning at det fullt ut er samsvar mellom den forskriften, fra 1995, som gjelder på dette området, og de nye bestemmelsene i den loven som representanten Lena Jensen viser til.

Det er kommunene som eiere av skolene eller fylkeskommunene som eiere av de videregående skolene som er ansvarlige for at kravene i forskriften om miljørettet helsevern i barnehager og skoler følges. Det er samtidig kommunen som er godkjenningsmyndighet, og som fører tilsyn med at forskriftens krav blir fulgt. Derfor er adressaten for dette spørsmålet i første rekke kommunen.

Stortinget har tatt et direkte ansvar for fornyelsen av skolebygg gjennom den ordningen som i sin tid ble etablert. Fra Helsedepartementets side vil vi være opptatt av å vurdere oppfølgingen på basis av de tilbakerapporteringer som vi får fra tilsynsmyndighetene og de faglige rådgivere som departementet har på dette området, i første rekke Folkehelseinstituttet.

Lena Jensen (SV): Jeg vil takke for svaret, men det er slik at statsråden, som har ansvar for helse i Norge, ikke kan fraskrive seg ansvaret – han har et helhetlig overordnet ansvar for elevene som går i den norske skolen.

Når halvparten av elevene har et så dårlig innemiljø at det ikke fremmer verken helse, læring eller trivsel i klasserommet, er man nødt til å sette i verk tiltak. Man er fra statens side også nødt til å skape kompetanse og informere om disse kravene som vil bli iverksatt fra statens side, og samtidig gå inn og bidra økonomisk. Kommuneøkonomien, som statsråd Clemet var inne på i dag, er ikke god, og man er nødt til å gå inn med statlige midler og kompetanse til kommunene som skal gjennomføre dette.

Mitt spørsmål til statsråden er på nytt: Hvilke konkrete planer har statsråden for å øke kompetansen og bedre økonomien?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg ber om presidentens forståelse for at jeg ikke kan gå inn i verken utdanningsministerens eller kommunalministerens konstitusjonelle ansvarsområde i mitt svar på dette. Jeg holder meg til det som er mitt overordnede ansvar, og det forsøker jeg på ingen måte å skyve fra meg. Tvert imot har jeg grepet fatt i den konkrete saken, fordi et medieoppslag gav inntrykk av at Helsedepartementet og helsemyndighetene var ute etter å avsvekke den normen som fagmyndighetene har tilrådd på dette området. Det er vi ikke. Jeg vil sørge for at det budskapet blir kjent, både for dem som direkte har spurt, og for kommunesektoren for øvrig. Så vil vi på basis av de tilbakemeldinger som helsemyndighetene får, vurdere oppfølgingstiltak for å sikre at forskriften blir etterlevd i størst mulig grad.

Presidenten: Spørsmål 8 vil bli besvart senere.