Per Sandberg (FrP): «En mor fra Bergen har ikke sett sitt barn på snart tre år. Dette skyldes at barnefaren bortførte barnet til Mexico i 1999. Norske myndigheter har vært godt informert og engasjert i denne saken uten at det har gitt moren og hennes barn noen forhåpninger om gjenforening.

Hva gjør Regjeringen i denne aktuelle saken og andre sammenlignbare saker, og hva mener statsråden kan gjøres/endres for at norske barn kan bli gjenforent med sine foreldre i Norge, når bortføring av denne type skjer?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Justisdepartementet er sentralmyndighet etter Haag-konvensjonen om internasjonal barnebortføring. De aller fleste sakene etter denne konvensjonen løses raskt, ofte i løpet av noen uker. Fra 1995 og fram til 1. juli i fjor hadde Justisdepartementet behandlet ca. 275 barnebortføringssaker, hvor kun tre fremdeles er uløste.

Den omtalte barnebortføringen til Mexico er dessverre en slik sak som har vist seg vanskelig og tidkrevende. Det har i saken vært to hovedproblemer. Det ene er at barnefaren har holdt seg i skjul og derfor har unngått pågripelse, tross flere aksjoner fra politiet i Mexico. Det andre er at faren i strid med Haag-konvensjonen har fått dom for foreldreansvaret i en meksikansk domstol. Dette er en konvensjonsstridig avgjørelse, idet Barnekonvensjonens artikkel 16 uttrykkelig bestemmer at slike avgjørelser ikke skal treffes før selve barnebortføringssaken er avgjort. Justisdepartementet har som sentralmyndighet vært meget aktiv og pågående overfor meksikanske myndigheter. I tillegg til det ordinære arbeidet som gjøres i slike saker, har vi brukt den norske ambassaden i Mexico aktivt, og vi har engasjert en egen advokat i Mexico. Representanter for Justisdepartementet har reist til Mexico og hatt møter med myndighetene der. Interpol er naturligvis koblet inn. Vi har også sendt en offisiell klage til meksikansk UD over bruddene på konvensjonen. Denne klagen er nå til behandling i Mexico.

Saken er dessverre ikke løst, og jeg forstår den fortvilelse og frustrasjon som moren må føle. Jeg kan imidlertid forsikre at departementet vil fortsette å følge opp denne saken på en meget offensiv måte. Jeg vil også vurdere om jeg skal ta saken opp personlig med min meksikanske kollega.

Som jeg sa innledningsvis, løses de fleste saker etter Haag-konvensjonen raskt. Gjennom denne konvensjonen er det etablert et internasjonalt regelverk og samarbeid som har vist seg meget tjenlig til å løse denne typen saker. Ca. 60 land har hittil sluttet seg til konvensjonen, og nye kommer stadig til. Jevnlig avholdes det internasjonale konferanser om konvensjonen, og regelverket er i stadig utvikling for å gjøre konvensjonen enda mer effektiv. Justisdepartementet er og vil fortsette å være en aktiv pådriver i dette arbeidet.

Per Sandberg (FrP): Det er betryggende å høre at norske myndigheter legger så mye ressurser i denne typen saker. Bare i fjor var det vel 178 saker, og pr. januar i år var det nesten 60 uløste saker hos Kripos. Jeg skjønner at mange av disse sakene er problematiske. Når det gjelder den aktuelle saken fra Hordaland og Bergen som jeg viste til, vet jeg at norske myndigheter har vært inne i bildet hele veien og prøvd å få til en løsning. Det er ikke noe som tilsier at denne problematikken blir mindre i framtiden.

Mitt første oppfølgingsspørsmål blir: Hva gjør Regjeringen for å forebygge at slike bortføringer kan skje fra Norge?

Statsråd Odd Einar Dørum: Forebygging er helt avhengig av at man rettidig kan få vite om det og eventuelt gjøre noe med det. Jeg antar at den viktigste forklaringen på det antallet som representanten Sandberg tar opp, er at sakene gjelder land som ikke kommer inn under Haag-konvensjonen. Der har vi et betydelig problem. Det er ikke noen tvil om det. I de sakene er vi avhengige av enten å komme fram til en forhandlingsløsning med bortføreren eller å forfølge saken i rettssystemet i vedkommende land. I praksis er det slik at både utenriksstasjoner og UD yter meget stor innsats. Men hovedutfordringen i forhold til disse sakene som ligger utenfor Haag-konvensjonsområdet, er rett og slett å få flere land til å slutte seg til.

Den konkrete saken som representanten tok opp, ligger innenfor Haag-konvensjonsområdet. I de sakene lykkes vi ofte. Vi har ikke lyktes i denne saken. Vi kommer til å fortsette å engasjere oss. Vi har i saker innenfor Haag-konvensjonen f.eks. gitt støtte til privatetterforskere for å bistå. Vi er altså villige til å jobbe intenst for å finne løsninger. Vi har heller ikke flere maktmidler enn dem vi har, men dem vi har, har vi tenkt å bruke.

Per Sandberg (FrP): Nå er det jo slik at mange saker skjer i forhold til land som også har undertegnet Haag-konvensjonen. Det er siden 1995 faktisk 178 saker. I de sakene som gjelder land som ikke har undertegnet Haag-konvensjonen, er jeg helt på linje med justisministeren; formålet må være å få disse landene til å undertegne denne avtalen.

Justisministeren er selv inne på dette med kostnader, og det synes også jeg kanskje kan være noen av virkemidlene. Jeg kan i min oppfølging prøve å liste opp noen tiltak som Fremskrittspartiet kunne vært interessert i å diskutere med Regjeringen. Det første gjelder det at foreldre som kommer i en slik situasjon, får dekket alle sine kostnader, ikke bare det som går på fri rettshjelp, men også kostnader utover det. Kanskje Regjeringen kan få tak i egne spesialister – dette er vanskelige saker. Kan pass brukes i forhold til barna her? Kan det være at vi kan bruke bistandsmidler opp mot de land som eventuelt ikke har undertegnet Haag-konvensjonen, og kanskje også land som har undertegnet Haag-konvensjonen, som et brekkmiddel for å få løst slike saker?

Statsråd Odd Einar Dørum: Jeg oppfatter at representanten vil være konstruktiv og søker etter virkemidler. Jeg har ikke en generell fullmakt til å gå inn på det, men jeg vil ta med meg alle ideer som kan være til nytte for å komme videre.

Jeg har tidligere vist til at når det gjelder det som er utenfor Haag-konvensjonens område, er både Utenriksdepartementet og utenriksstasjonene meget aktive, og de gjør en utmerket jobb. Vi har også strukket oss langt når det gjelder definisjonen av rettshjelp – og Stortinget gav sin tilslutning til det – der man også kunne åpne for at rettshjelpsmidlene bl.a. kunne brukes til privatetterforskere, noe som er skjedd i noen tilfeller.

Jeg er personlig kjent med sakene, for jeg har møtt mennesker som har vært utsatt for det som engasjerer representanten i hans spørsmål. Derfor har jeg også det engasjementet som ligger i svaret. Vi skal se på de virkemidlene vi har, og er det noe vi kan vurdere å komme tilbake til, skal vi gjøre det. Men jeg deler ikke ut enkeltløfter før jeg har hatt tid til å tenke og vurdere. Men jeg oppfatter at representanten ber meg tenke og vurdere, og det skal jeg gjøre.

Presidenten: Vi går så til spørsmål 19.