Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten John I. Alvheim til sosialministeren, vil bli besvart av helseministeren som rette vedkommende.

John I. Alvheim (FrP): Jeg stiller følgende spørsmål til den ærende helseminister:

«Narkomane som er under medikamentell rehabilitering med metadon, Subutex eller andre medikamenter, opplever et regelverk når det gjelder oppfølging, som firkantet og ofte ugjennomførlig. Det er store variasjoner i de reaksjonene som gis i forhold til den enkelte misbruker ved manglende oppfølging av kontrolltiltak.

Finnes det et standardisert regelverk for kontrollrutiner ved medikamentelt assistert behandling av narkomane, og hvis ikke, kan statsråden tenke seg å utarbeide et ens regelverk?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: Det finnes regelverk for legemiddelassistert rehabilitering i Norge i egne rundskriv fra departementet. Ved behandling av Innst. S. nr. 325 for 2000-2001 sluttet Stortinget seg til de nye retningslinjene slik de var presentert i revidert nasjonalbudsjett.

Rekvirering og utlevering av legemidler til bruk ved legemiddelassistert rehabilitering reguleres i forskrift 27. april 1998 nr. 455 om rekvirering og utlevering av legemidler fra apotek § 2-1 jf. § 8-4 andre ledd. Legemidler kan bare rekvireres til den enkelte pasient som ledd i legemiddelassistert rehabilitering når vedkommende er med i godkjente tiltak.

Behandlingsopplegget, organisering og ansvar reguleres i egne rundskriv fra departementet, de har referansene I-35/2000 og I-33/2001.

Når det gjelder spørsmålet om kontroll av de som er inne til LAR-tiltak, kan jeg vise til rundskriv I-35/2000, hvor det under pkt. 8 Utskrivningskriterier, står skrevet:

«Ved omsetting av illegal narkotika og/eller vanedannende legemidler eller begrunnet mistanke om dette, og ved bruk av vold og/eller trusler om vold, skal klienten skrives ut, med mindre det vil fremstå som en uforholdsmessig reaksjon.

Vedvarende alkohol- og/eller narkotikamisbruk ved siden av behandlingen, fusk med urinprøver eller legemiddelinntak, manglende oppmøte til avtaler/henting av legemiddel og samarbeidsvegring i forhold til avtaler, regelverk og/eller tiltaksplan kan gi utilstrekkelig behandlingseffekt. Slike forhold kan derfor gi grunnlag for utskriving.»

Utskrivningskriteriene åpner med andre ord for et visst skjønn, og praksisen når det gjelder reaksjoner på oppfølgingen av kontrolltiltak kan derfor variere både mellom de godkjente tiltakene, regionsentrene, og i forhold til de ulike pasienter.

Legemiddelassistert rehabilitering er et område departementet følger nøye. I dette ligger det også at tilpasning av regelverket må ses i lys av de erfaringer som er gjort med legemiddelassistert rehabilitering, både nasjonalt og internasjonalt. Som varslet i St.prp. nr. 1, for inneværende budsjettår, vil jeg iverksette en uavhengig evaluering av legemiddelassistert rehabilitering. En slik evaluering vil kunne gi viktig informasjon som grunnlag for eventuelle tilpasninger og endringer i det regelverket vi har på dette området i dag.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret.

Jeg mottar relativt ofte tilbakemeldinger fra narkomane under medikamentelt assistert rehabilitering som klager på tungvinte kontrollrutiner, som mange har problemer med å følge opp. Særlig gjelder det avlevering av urinprøver, som skal skje på spesielle steder, ofte svært langt fra den narkomanes bosted.

Et annet problem er den ulike praksis som føres når det gjelder reaksjoner fra behandlere mot brudd på kontrolltiltak. Noen får ett varsel, noen får to varsler, noen får tre varsler og noen får ikke varsel i det hele tatt før de kastes ut av behandlingsopplegget. Det er også stor forskjell på hvor lenge man antas å være ute av behandlingsopplegget før man gjeninntas til behandling.

Mitt spørsmål til helseministeren er: Bør ikke den medikamentelt assisterte rehabiliteringen nå overføres til pasientens fastlege, som på vanlig måte tar ansvar for sin pasient også i denne behandlingssammenheng?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg er av den allmenne oppfatning at helsetjenesten, både på spesialisert nivå og på primærnivå, bør ta et større og tydeligere ansvar for helsetjenester til rusmiddelmisbrukere.

Når det gjelder opplegget rundt legemiddelassistert rehabilitering, er det bygd opp gjennom regionsentrene i løpet av relativt kort tid. Det har vært en relativt rask oppbygging, og jeg har sett et klart behov for nå å få evaluert måten dette fungerer på, og jeg ønsker at det skal være en ekstern evaluering. I den forbindelse vil jeg ta med meg de tilbakemeldinger som også jeg har fått, om ulik praksis, om hvordan skjønnsutøvelsen fungerer i forhold til rusmiddelmisbrukerne når det gjelder spørsmål om utskriving, som representanten Alvheim her er inne på. Men jeg kan ikke trekke konklusjonen på den evalueringen her og nå.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen helseministeren for svaret.

Jeg er klar over at noe av denne problematikken vil en komme tilbake til når Stortinget får seg forelagt rusmelding 2, den praktiske oppfølgingen av rusreformen. Men inntil så skjer bør en så langt som mulig tilrettelegge kontrolltiltak som for de narkomane pasientene er mulig å overholde, slik at disse pasientene ikke påføres ekstra belastning i tillegg til den belastningen de allerede har som menneske og pasient, med eksempelvis for lang transport for å avlevere urinprøve. Og kastes de ut av opplegget, kan motivasjonen for å gå tilbake bli alvorlig svekket med en slik tilfeldig praksis av ordningen.

Jeg vil igjen henstille til helseministeren at man så langt det er praktisk mulig, ser på disse ordningene som gjelder i forhold til den enkelte pasient, i forhold til den behandlingen vedkommende følger, og oppfølgingen av behandlingen, slik at man blir imøtekommet på en noe mer menneskelig måte i behandlingsapparatet, også fra disse pasientenes ståsted.

Statsråd Dagfinn Høybråten: Jeg må minne om at hensikten med de kontrollrutiner som er etablert, er å sørge for at pasienten, i dette tilfellet rusmiddelmisbrukeren, har størst mulig effekt og nytte av rehabiliteringsopplegget. I den grad det gir seg utslag i løsninger som ensidig oppleves som sten til byrden for dem det gjelder, er det klart at man bør se nærmere på det. Det jeg er spesielt opptatt av, er at i den grad det kan påvises at det er en ulik håndtering av dette regelverket, bør det rettes på, og det vil vi ha en spesiell fokusering på i evalueringen.