Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille kultur- og kirkeministeren følgende spørsmål:

«Bingofolket i Solør, og sikkert mange andre steder i landet, sliter med et stort byråkrati og et regelverk som er vanskelig å forholde seg til. Blant annet har hvert lag/hver organisasjon ikke lov til å spille i mer enn tre måneder eller 30 ganger. Deretter skal andre slippe til.

Ser statsråden at dette skaper frustrasjon og vanskeliggjør lagenes økonomi i forhold til det positive arbeidet disse gjør ute i distriktene, samt tilbudet til de som ønsker å spille bingo?»

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Bingo er eit lotteri som skal gi inntekt til lokale lag og organisasjonar, og som berre kan haldast etter løyve frå politiet. Dei fleste som har slik inntekt, er små og driv ikkje anna lotteriverksemd enn bingoen. Ofte er bingoinntekta heilt naudsynt for å halda liv i laget sitt arbeid og virke.

Det er mange som ynskjer å få inntekt frå bingo. Det er difor fastsett i forskriftene for bingoverksemd at eit lag eller ein organisasjon berre får halda 30 arrangement i eit år, og at arrangementa må haldast innafor ein periode på tre månader. Målet med denne regelen er å sikra at fleire får høve til å halda bingo, og at marknaden ikkje blir dominert av nokre få.

Politiet kan gi dispensasjon frå denne regelen for å unngå særleg urimelege høve. Lag og organisasjonar kan òg spela saman i ein felles pott, noko som kan sikra at inntekta for bingo kjem meir jamt over heile året.

I samband med at Kultur- og kyrkjedepartementet for tida går gjennom reglane for lotteri og pengespel, vil det bli utarbeidd framlegg til endringar i reglane for bingo. Arbeidet med slike reglar vil også bli nemnt i den komande odelstingsproposisjonen om endringar i pengespel- og lotterilovgivinga, som er venta oversend Stortinget før utgangen av mars 2003.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som var et kort svar, og som sa forholdsvis lite om framtida. Den loven som gjelder nå, kom i 2001, så det er ingen gammel lov. Og svaret viser vel at statsråden ikke er den ivrigste bingospilleren, kanskje har ikke statsråden en gang vært på bingo – jeg vet ikke!

Min ringe påstand er at det er større interesse for bingospill – i hvert fall ute i distriktene – enn for opera. Man må også ta med alle de positive virkninger som inntektene av bingospillet har bl.a. for barn og ungdom, men ikke minst for dem som er med og spiller bingo. Det er ofte litt eldre folk, som har bingospill som sitt kulturelle tilbud i en bygd. Dermed må ikke statsråden ødelegge for det gode arbeidet som bingoen gjør. Ofte er dette ute i distriktene med små forhold, hvor det ikke er mer enn én gruppe som har bingospill. Da er det litt frustrerende – ja meget frustrerende – når man ikke får tillatelse til å spille mer enn tre måneder om gangen. Det burde i hvert fall vært ett år, og hvis det året går bra, skulle det vært gitt tillatelse til videre spill.

Presidenten: Presidenten imøteser med spenning statsrådens redegjørelse for sitt forhold til bingo!

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg må innrømma at eg er ikkje den største bingospelaren. Men eg ser at det kan vera eit miljø som kan vera hyggeleg for dei som ynskjer å gå og spela bingo.

Poenget med forskrifta her er sjølvsagt at dei midlane som kjem inn ved bingospela, ikkje berre må gå til ein enkelt aktør i eit nærmiljø. Dei må kunna gå til fleire aktørar. Difor må vi ha eit sett med reglar som passar inn både der det er mange aktørar som konkurrerer om å få lov til å spela, og der det er færre aktørar.

Som eg sa, er det anledning til å gi dispensasjon frå denne regelen, og vi skal sjå på totaliteten når vi legg fram saka for Stortinget igjen i løpet av våren.

Per Roar Bredvold (FrP): Selvfølgelig er det forskjell på store og små forhold, men jeg snakker om de små forhold hvor det som regel bare er én aktør som spiller bingo. For dem er dette veldig frustrerende. Det tar mye tid, som denne aktøren heller kunne brukt på positivt arbeid i stedet for på søknader.

I Glåmdalen av 15. januar 2003 kan vi lese om et lite idrettslag som pr. dags dato ennå ikke har fått tillatelsen. Det er ikke flere aktører der. Det er et lite idrettslag som gjør en kjempeinnsats for sitt nærdistrikt, både sosialt, ved bingospill, og ikke minst ved den inntekten det gir. Da skal man ikke legge kjelker i hjula for noen som driver med positive ting, som man føler at denne loven gjør.

I lotteriloven § 5 står det «humanitært eller samfunnsnyttig formål». Det er nettopp det bingoinntektene til disse små lagene og organisasjonene går til. Da må statsråden være snill og se positivt på dette, og mitt konkrete spørsmål er: Hva vil statsråden gjøre for at det skal bli lettere, slik at en tillatelse ikke bare gjelder for tre måneder eller 30 spill når det ikke er flere aktører ute i distriktet?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har ikkje tenkt å «legge kjelker i hjula», heller ikkje kjeppar i hjula og heller ikkje kjelkar i vegen, eller korleis vi no skal ordleggja oss.

Poenget er at vi er nøydde til å ha eit regelverk som passar inn, ikkje berre på små stader, men òg på store stader. Så får vi heller sjå når vi kjem til Stortinget med saka, om det går an å ha større dispensasjonsadgang på slike stader som spørjaren illustrerer. No har ikkje eg lese artikkelen i Glåmdalen, men representanten kan gjerne sende han over til meg, og så skal vi ta med oss òg den problemstillinga i det vidare arbeidet.