Rolf Terje Klungland (A): Jeg tillater meg å stille et spørsmål til olje- og energiministeren:

«Statsråden uttalte i NRK Dagsrevyen den 18. desember 2002 at Stortinget hadde gitt industrien tillatelse til å stoppe produksjonen for å selge kraften på markedet.

Hvilke kontrakter, bedrifter og formuleringer fra Stortingets side er grunnlaget for statsrådens uttalelser?»

Statsråd Einar Steensnæs: Sist Stortinget behandlet dette spørsmålet var i forbindelse med St.prp. nr. 52 for 1998-99, Om Statkrafts industrikontrakter og leieavtaler. Stortinget samtykket da i at «Anvendelsesbegrensninger på industriens krafttilgang justeres som beskrevet i St.prp. nr. 52 (1998-99)», jf. IV i Innst. S. nr. 233 for 1998-99. I proposisjonen var det foreslått «at industrien gis tillatelse til å foreta midlertidige omdisponeringer i inntil tre år uten godkjennelse fra myndighetene». Det ble også gjort klart at dette skulle gjelde for alle Statkrafts industrikontakter.

Det het bl.a. i den forbindelse:

«Industrien har også behov for å kunne foreta tilpasninger av aktivitetsnivået som kan gi midlertidige reduksjoner i kraftbehovet. Det kan for eksempel skyldes midlertidig svikt i priser og avsetning, eller reparasjoner/ombygging av industrianleggene. Det er derfor behov for visse muligheter til å omdisponere kraft, enten innen konsernet eller gjennom salg ut av konsernet.»

Det heter for øvrig i denne proposisjonen:

«Dersom bedriften nedlegges eller varig innskrenker driften, slik at anvendelsesbegrensningene brytes, er utgangspunktet at krafttilgangen faller bort eller innskrenkes umiddelbart.»

Det heter dessuten:

«Det legges opp til en streng praksis når det gjelder midlertidige brudd på anvendelsesbegrensningene av lengre varighet enn tre år, og ved varige nedleggelser eller innskrenkninger.»

Det har således lenge vært klart at industrien kan omdisponere kraft midlertidig i inntil tre år. Bedriftenes mulighet til å selge kraft midlertidig i markedet var for øvrig ikke noe nytt som ble innført ved St.prp. nr. 52 for 1998-99. Det kan bl.a. vises til at det i St.prp. nr. 104 for 1990-91 ble gitt anledning til midlertidige salg i inntil to år for store deler av krafttilgangen. Den gang het det bl.a.:

«Industriens aktivitet kan imidlertid variere med konjunkturene. Industrien kan også i anleggs- og ombyggingsperioder ha et redusert kraftbehov. Det er derfor behov for en åpning for tidsbegrensede tilpasninger. Men departementet forutsetter at kraftsalg fra industrien i mer enn to år normalt ikke skal finne sted.»

Det het også:

«Vilkåret må likevel ikke være til hinder for at industrien tilpasser produksjonen midlertidig i tørrår, situasjoner med spesielt høy etterspørsel fra alminnelig forsyning, for eksempel kalde vintre, situasjoner med spesielt stor belastning på nettet etc.»

Blant annet av de stortingsdokumentene jeg her har sitert fra, går det klart fram at det i lang tid har vært forutsatt at industrien midlertidig kan redusere eller stoppe produksjonen og selge kraft i markedet. Som bakgrunn for disse reglene er det vist til konjunkturendringer, bedriftsinterne forhold og forhold knyttet til kraftsystemet, f.eks tørrår. Det forutsetter imidlertid fleksibilitet i forhold til det generelle vilkåret om at kontraktskvantumet skal brukes til industriproduksjon.

Rolf Terje Klungland (A): Vi i Arbeiderpartiet har gått igjennom de samme avtalene og kan ikke finne det grunnlaget som statsråden nå bruker, i forhold til å bruke arbeidsfolk som en innsatsfaktor i elektrisitetsspørsmålet. Blant annet står det i St.prp. nr. 52 for 1998-99 at grunnen til salg av strøm kan skyldes midlertidig svikt i priser og avsetning eller reparasjon og ombygging av industrianleggene. Vi kan ikke se at det gir grunnlag for eieren til å bruke dette som et spekulasjonssystem for å tjene mer penger.

Statssekretær Ryssdal i Arbeids- og administrasjonsdepartementet har sagt at det å selge kraft ikke gir grunnlag for permitteringer, og da står altså arbeidstakeren igjen med å måtte gå på sosialen. Er oppfordringen fra statsråden at det er det de skal gjøre, samtidig som de skal betale strømregningene sine?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg har selvfølgelig forståelse for at Arbeiderpartiet har måttet gå gjennom dokumentene for å finne grunnlag for det som jeg også hevdet i Dagsrevyen den 18. desember, og som representanten Klungland refererer til. Jeg vil imidlertid vise til at St.prp. nr. 104 for 1990-91, som jeg siterte fra, gir den muligheten med de formuleringene som Stortinget den gangen sluttet seg til.

Jeg vil for øvrig tilføye at jeg ser åpenbart de ulempene dette har for en del bedrifter. Det er ikke etter mitt syn ønskelig å ty til den type kraftproduksjon uten at dette også kan avtales med de ansatte. Jeg vil anta at mange bedrifter kan kombinere en økt leveranse av kraft til alminnelig forsyning med vedlikehold i bedriftene. Det er flere bedrifter som har kunnet kombinere dette på en utmerket måte.

Rolf Terje Klungland (A): Så er det jo noen bedrifter som har tjent formidable summer på å stoppe å selge kraften sin. Hovedårsaken til dette spørsmålet er altså det som går på energitilgangen for det norske samfunn. Blir det ikke energiministerens ansvar til syvende og sist å sørge for at det faktisk er nok energi i markedet?

Det har aldri vært Arbeiderpartiets intensjon at arbeidsfolk skal brukes i denne spekulasjonen i forhold til energiprisene som nå skjer. Det hadde jeg håpet at statsråden og Regjeringen òg stod bak, og at de dermed gjorde noe, kom med tiltak som kunne hjelpe på den energisituasjonen vi er oppe i.

Det er helt klart at industriutviklingen i Norge er avhengig av å få tilført ny energi. Har statsråden noen tanker om industriutviklingen framover? Skal det være sånn at industrien skal stoppe for at man skal kunne selge strøm, eller skal man sørge for at det er tilgang på kraft til industrien?

Statsråd Einar Steensnæs: Jeg vil gjøre oppmerksom på at representanten Klungland nå stilte spørsmål om helt andre ting enn det som spørsmålet gjaldt. Det skal jeg gjerne komme tilbake til.

Jeg vil benytte denne anledning til å tilbakevise Klunglands påstand også til innslaget i Dagsrevyen og hans indignasjon over at statsråden kunne tillate at noen i kraftkrevende industri skulle selge ut kraften til alminnelig forsyning. Jeg har påvist at dette er i full overensstemmelse med Stortingets vedtak, at det har fått full tilslutning fra Arbeiderpartiet, og at jeg har hatt den nødvendige ryggdekning i Stortingets vedtak for å kunne ta imot den kraften til alminnelig forsyning i en vanskelig tid. Samtidig understreker jeg at det ikke er ønskelig at en slik anledning skal gå ut over sysselsetting i denne viktige industrien. Jeg håper derfor at bedriftene kan kombinere den type viktig leveranse med nødvendig vedlikeholdsarbeid. Det er to hensyn som jeg mener kan kombineres på en utmerket måte.