Bjørn Jacobsen (SV): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til utviklingsministeren:

«I Etiopia og i andre land i Afrika og Asia er hungersnød eit faktum eller står for døra.

Kva blir gjort frå norsk side for å avhjelpe situasjonen på kort sikt?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Matvaresituasjonen på Afrikas Horn og i det sørlige Afrika ser ut til å utvikle seg til en av de verste kriser på svært mange år. Ifølge Verdens Matvareprogram er nå opp mot 40 millioner mennesker i faresonen. Krisene er resultat av tørke og ustabile værforhold. Men også dypere strukturelle forhold og politiske valg som gjøres, er i varierende grad en del av bakgrunnen. Befolkningen på Afrikas Horn opplever i tillegg de negative effektene av krig og konflikt. Det sørlige Afrika er særlig utsatt for virkninger av aidskatastrofen både på matvareproduksjonen totalt og for den enkelte smittede, som rammes dobbelt. Vi vet at nødhjelp må følges av tiltak som tar tak også i de underliggende årsakene.

Stortinget bevilget for 2002 i utgangspunktet 190 mill. kr til bruk ved naturkatastrofer. Ved omfordelingsproposisjonen høsten 2002 ble dette økt til 220 mill. kr, og for 2003 er det allerede i utgangspunktet satt av 220 mill. kr til naturkatastrofehjelp. Det er FN, Røde Kors og norske frivillige organisasjoner som er og fortsatt vil være de viktigste kanalene for bistanden.

Regjeringen var tidlig ute i forbindelse med den negative utviklingen i matvaresituasjonen på Afrikas Horn og bevilget 27 mill. kr i naturkatastrofehjelp høsten 2002.

Jeg besøkte Etiopia i forrige uke. Alvoret i situasjonen på Afrikas Horn har gjort at Regjeringen allerede nå har disponert ytterligere 28 mill. kr til matvarehjelp til Etiopia og Eritrea.

Utenriksdepartementet arbeider nå videre med å fordele midlene som er satt av til bistand i forbindelse med naturkatastrofer. Norge bidrog med ca. 75 mill. kr til tørkerelaterte innsatser i det sørlige Afrika i 2002. Vi tar sikte på å bidra med betydelige midler både til det sørlige Afrika og til Afrikas Horn også i år.

I Asia er det særlig matvaresituasjonen i Nord-Korea som gir grunn til bekymring. Norge gav humanitær bistand til Nord-Korea for 27 mill. kr i 2002. En stor del av dette var relatert til matvaresikkerhet. Vi tar sikte på et tilsvarende beløp for inneværende år, fordi situasjonen fortsatt er kritisk for sårbare grupper i Nord-Korea.

Jeg kan love representanten Jacobsen at Norge følger utviklingen på Afrikas Horn, i det sørlige Afrika og i andre land hvor humanitære kriser rammer, og vurderer fortløpende norsk støtte i den forbindelse.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for svaret.

Vi veit at det vi gjer i dag, får konsekvensar på lang sikt. Problemet er at vi i dag kanskje gjer for lite i forhold til nøda. Eg vil spørje utviklingsministeren om korleis ho vurderer det vi trass alt gjer på kort sikt, i forhold til det å løyse nøda på lang sikt. Kan det vere eit motsetnadsforhold her?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Jeg ser ikke dette egentlig som et motsetningsforhold. På kort sikt bruker Norge nå betydelige ressurser på å avhjelpe sultkatastrofen i begge disse områdene, Afrika og Nord-Korea, og det gjøres samtidig en innsats for å adressere de strukturelle årsakene. La meg ta et eksempel.

I Etiopia hadde jeg inngående samtaler med etiopiske myndigheter, også med statsminister Meles Zenawi og katastrofeteamet som har ansvaret for koordineringen av den humanitære innsatsen, om betydningen av både å ta inn mellomlangsiktige GAP-midler til å forbedre matvaresikkerheten og at vi må adressere de strukturelle, tunge spørsmålene som dreier seg om landbrukspolitikk og matvaresikkerhet på Afrikas Horn og i Etiopia. Det vil nå bli gjort, og Norge har sagt at vi er villig til å gå med i et samarbeid med Etiopia om dette. Faktisk kan det være slik at krisen fører til at man adresserer tøffere disse langsiktige problemstillingene enn om det hadde vært en mer varig og håndterbar nødssituasjon.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar igjen for svaret.

Statsråden nemnde sjølv både Etiopia og Nord-Korea. Eg har lyst til å føye til Afghanistan. Det er litt spesielt, for der driv vi både med nødhjelp og har ein militær innsats. Statsråden nemnde også sjølv kor viktig det er å få bygd opp politiske strukturar for på sikt å bidra til at nøda blir redusert.

Eg har lyst til å spørje statsråden: Kva for spor ser ho på som det viktigaste? Er det det multilaterale FN-sporet i forhold til nødhjelp, eller er det den militære innsatsen som Noreg gjer?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Grunnen til at jeg ikke nevnte Afghanistan med en gang i forhold til en nødssituasjon eller naturkatastrofe, er at rapportene fra FN foreløpig tyder på en noe bedre forsyningssituasjon når det gjelder mat i Afghanistan, dette året enn tilfellet var i fjor. Men representanten har helt rett i at vi skal bidra med betydelige midler også på denne siden i forhold til Afghanistan og hjelpe et nødstilt folk der.

Jeg tror ikke det er riktig og mulig å sette de aksjonene som pågår for å bekjempe terrorisme og sikre sikkerhet i Afghanistan, opp mot kortsiktig og langsiktig hjelp til et nødstedt folk. Det er ingen tvil om at de ikke får hjelpen ut med mindre sikkerheten blir bedre, og med mindre kontrollen fra afghanske myndigheter blir skikkelig over hele Afghanistan. Det er dette vi arbeider med, og sånn sett henger dette sammen.

Det vi også er opptatt av, er at vi skal bidra med betydelige midler på den mellomlangsiktige og langsiktige siden. Det gjør vi. Vi bidrar faktisk med mer midler dette året enn i fjor nettopp på bistandssiden for å sikre at folk blir hjulpet, og at styresettet kan fungere på en skikkelig måte.