Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg tillater meg å stille finansministeren følgende spørsmål:

«Om lag 40 pst. av oljefondets plasseringer er i aksjer, og dette har ført til store tap de seneste årene. For 2002 synes tapet å bli drøyt 120 milliarder kr.

Vil statsråden bidra til at midlene kan sikres på en bedre måte og f.eks. bli brukt i langsiktige innenlandske investeringer når det gjelder infrastruktur og nødvendige utbygginger, som f.eks. innen sykehussektoren?»

Statsråd Per-Kristian Foss: Det har vært bred enighet i Stortinget om fondets investeringsstrategi. Petroleumsfondet skal forvaltes på en forsvarlig måte hvor siktemålet er høy avkastning innenfor moderat risiko, for på den måten å bidra til å sikre grunnlaget for fremtidig velferd, herunder ikke minst pensjoner.

Petroleumsfondet bestod fra starten av bare av obligasjoner. Fra 1998 ble det tydelig at fondet ville få en lang investeringshorisont, og aksjer ble også inkludert i fondet med en andel på mellom 30 og 50 pst. Det er bred enighet om blant markedsaktører, og det er også god erfaring for, at aksjer forventes å gi høyere avkastning enn obligasjoner over tid. Ved innføringen av aksjer ble det også understreket at man med aksjer måtte påregne større variasjoner i avkastningen på kort sikt. Petroleumsfondets aksjeandel er ikke høy sammenliknet med andre sammenliknbare fond.

Fallet i internasjonale aksjemarkeder den siste tiden har vært markert. I et historisk perspektiv må en tilbake til 1929 for å finne en så svak utvikling som vi erfarte i 2002. Petroleumsfondet har en lang investeringshorisont. På lang sikt er det grunn til å tro at aksjer vil gi en høyere avkastning enn obligasjoner.

Plassering av fondet i utlandet er et sentralt element i Petroleumsfondets retningslinjer. Et hovedmål er å skjerme den innenlandske økonomien fra de uheldige virkningene det ville ha dersom en i stedet kanaliserte de løpende inntektene fra petroleumsvirksomheten inn i økonomien. Resultatet av å bruke en stor del av inntektene innenlands ville gitt sterkt press i økonomien og en nedbygging av konkurranseutsatt sektor.

Avsetningene i fondet er det som gjenstår av oljeinntektene etter at de politiske myndighetene har besluttet hvor mye av oljeinntektene som skal brukes innenlands, altså over statsbudsjettet. Dersom man skulle plassere deler av Petroleumsfondet innenlands, ville det kunne bli i prosjekter som ikke nådde opp i de ordinære budsjettprioriteringene. Investeringer i f.eks. infrastruktur og sykehus bør i tråd med dette gjøres på ordinær måte over statsbudsjettet.

Investeringsnivået i Norge bør ikke gjøres avhengig av størrelsen på Petroleumsfondet. Det er i dag høy grad av kapitalmobilitet mellom Norge og utlandet. Prosjekter som forventes å være lønnsomme, bør som hovedregel skaffe seg finansiering i det ordinære kapitalmarkedet. Oljevirksomheten i Norge er utviklet og finansiert ved hjelp av låneopptak i utlandet. Norsk oljehistorie er således et godt eksempel på at kapitalmarkedet fungerer, i hvert fall for en industri som er av en viss størrelse, og som er internasjonalisert.

Det kan finnes markedsimperfeksjoner – som det kalles – som gjør at kapitalen ikke uten videre finner veien til lønnsomme prosjekter. Staten kanaliserer derfor statlig kapital til å finansiere innenlandske investeringer, f.eks. gjennom SND og andre statsbanker. Det kan også pekes på at staten allerede plasserer betydelige beløp i det norske obligasjons- og aksjemarkedet, bl.a. gjennom Folketrygdfondet. Over 40 pst. av verdien av selskapene på Oslo Børs er eid av staten. Det er langt mer enn det som er vanlig i andre vestlige land.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg takker finansministeren for svaret.

Jeg er først opptatt av å høre om finansministeren mener at det i øyeblikket er slik at intensjonen om at en skal plassere disse pengene til høy avkastning og innenfor lav risiko – som det var bred enighet om i Stortinget – fortsatt er til stede, når tapet på Petroleumsfondet for 2002 faktisk vil beløpe seg til om lag 120 milliarder kr.

Så har jeg et spørsmål til. Det gjelder dette med infrastruktur og f.eks. sykehusbygging. Minimum 50 milliarder kr trenger vi for å bygge, utvide eller rehabilitere våre sykehus. Ville det i den sammenheng være en idé at staten lånte av sitt eget petroleumsfond for å finansiere denne utbyggingen, istedenfor å utsette dette i tid, slik signalene nå tyder på? Det ville etter min menig være god investering å bruke (presidenten klubber) en del av disse midlene i offentlig sektor – og kanskje, når det gjelder den rent arbeidsmessige utførelsen, i noen grad bruke utenlandsk (presidenten klubber) arbeidskraft.

Presidenten: Presidenten minner om at tidsrammen for tilleggsspørsmål er 1 minutt.

Statsråd Per-Kristian Foss: Svaret på det første spørsmålet som representanten stilte, er ja.

Svaret på det andre spørsmål er: Jeg skjønner ikke sammenhengen mellom spørsmål 1 og spørsmål 2. I spørsmål 1 klager representanten over at investering i aksjer og obligasjoner gir for liten avkastning – for deretter å spørre om det ikke er mulig å investere i noe som gir enda mindre avkastning.

Sykehusinvesteringer i dag gir, med respekt å melde, ikke inntekter til et pensjonsfond. Det betyr ikke at det ikke er fornuftig å investere i sykehus. Det er meget fornuftig, og det vil gjøres gjennom ordinær budsjettprioritering, i konkurranse med andre gode formål.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg mener at det absolutt er en sammenheng her. En god finansiering av et nyttig tiltak – som å bygge ut og rehabilitere våre sykehus – vil gi både pengemessig og på annen måte stor fortjeneste til samfunnet. Jeg synes det er liten vilje hos finansministeren og Regjeringen til å tenke alternativt når det gjelder en sikrere bruk av oljepengene innenlands – til en viss grad. Jeg er klar over at det der ligger begrensninger, og at det er fare for å overopphete nasjonal økonomi. Men med en god forvaltning og langsiktig bruk, kanskje med delvis utenlandsk arbeidskraft til å utføre disse arbeidene – om det gjelder vei,, jernbane- eller sykehusbygging, det er det samme – og ved å tenke alternativer og ikke i form av å regne ut hvilken prosentsats man får ved å plassere midlene i kredittinstitusjoner, kan man vurdere hva som lønner seg på lang sikt.

Statsråd Per-Kristian Foss: For ordens skyld vil jeg gjøre oppmerksom på at det ikke investeres i kredittinstitusjoner, men i aksjemarkedet og i obligasjoner.

Det er klart at det er en begrensning på hvor mye penger man kan bruke innenlands, og den begrensningen er der enten pengene tas fra det ene eller det annet fond. Det er i realøkonomien at realvirkningen melder seg, og da nytter det ikke å kalle kontoen noe annet. Virkningen vil være den samme. Ønsker Senterpartiet å bruke mer penger innenlands, vil det føre til at presset i norsk økonomi øker, og at nedtrappingen av konkurranseutsatt sektor øker. Det betyr høyere ledighet.

Jeg er enig i at det er meget fornuftig å investere i et godt helsevesen, men det må gjøres over ordinære budsjetter. Hvis det er gode prosjekter som bør konkurrere med andre gode prosjekter, enten det er investeringer i veier, i eldreomsorg, i skolevesen eller i utdanningssystem, ja, så må det tas over ordinære budsjetter. Det nytter ikke å døpe om pengene. Det vil gi samme effekt innenlands – enten man tar dem herfra eller derfra.

Til slutt vil jeg bare gjøre oppmerksom på at fremtidige pensjonister ikke kan leve av gode formål. De vil leve av de pengene som faktisk står i et pensjonsfond. Et petroleumsfond vil nok i et fremtidig system fungere som et pensjonsfond.