John I. Alvheim (FrP): Jeg har følgende spørsmål til den ærede helseminister:

«Jusprofessor Anders Bratholm har tatt til orde for at legene skal kunne bruke organer til avdøde hvis den døde selv ikke har sagt nei til donasjon.

Hvordan stiller statsråden seg til et slikt forslag, særlig sett på bakgrunn av at flere titalls pasienter årlig dør i transplantasjonskø i Norge pga. mangel på organer?»

Statsråd Dagfinn Høybråten: På bakgrunn av utviklingen i transplantasjonskirurgien og den store mangelen på organer for transplantasjon, må vi helt klart arbeide aktivt for å bedre tilgangen på organer, slik at pasienters liv kan reddes. Spørsmålet er imidlertid hvordan dette skal gjøres. Organdonasjon er et følsomt tema, som må håndteres med nennsomhet. Det er svært viktig at pasienter og pårørende har tillit til helsetjenestens håndtering i denne sammenheng.

Utgangspunktet i transplantasjonsloven er at organer eller annet biologisk materiale kan tas ut til transplantasjon fra avdød som på forhånd har gitt skriftlig eller muntlig samtykke til det. I slike tilfeller mener jeg at avdødes uttrykte vilje skal respekteres, også der hvor de pårørende motsetter seg inngrepet. Dette følger også av lovens forarbeider, hvor det bl.a. er uttrykt at dersom de etterlatte motsetter seg transplantasjonsuttak til tross for avdødes positive viljeserklæring, bør man kunne bygge på avdødes ønske. Jeg vil imidlertid vurdere hvordan dette kan bli presisert på en egnet måte.

Som regel vil det ikke foreligge noen uttrykkelig viljeserklæring fra avdøde. I slike situasjoner skal man ifølge loven vurdere om avdøde eller hans nærmeste har uttalt seg mot organdonasjon, eller om det er grunn til å anta at inngrepet vil være i strid med avdødes eller hans nærmestes livssyn. Endelig kan «andre særlige grunner» tale for at inngrep ikke utføres. Loven legger her opp til en skjønnsmessig vurdering. Det heter i forarbeidene at det i hvert enkelt tilfelle må foretas de undersøkelser situasjonen tillater når det gjelder avdødes og hans nærmestes holdning til transplantasjon. I dag er praksis ved sykehusene at pårørende alltid blir spurt om samtykke til organdonasjon. Det skjer både av respekt for de pårørendes vanskelige situasjon, og for å sikre tillit.

Det er mange pårørende som motsetter seg inngrepet. Et spørsmål om organdonasjon er naturlig nok vondt og vanskelig å ta stilling til i en situasjon hvor man har mistet en av sine nærmeste, og det kan lett oppleves som en tilleggsbelastning. De fleste pårørende som sier nei, har trolig ikke tenkt over saken på forhånd, og da kan det være vanskelig å ta innover seg hvilken betydning organdonasjon faktisk kan ha for et annet og helt fremmed menneske.

Hovedregelen må som nevnt være at avdødes vilje respekteres. Jeg mener imidlertid at man ikke kan se bort fra de pårørendes oppfatninger når det gjelder spørsmålet om uttak av organer selv om avdøde selv ikke har tatt stilling. Så langt det er mulig, bør de pårørende bli hørt dersom man ikke kjenner til at avdøde har uttrykt noen bestemt vilje vedrørende donasjon av organer etter sin død. Stiftelsen organdonasjon, som arbeider for å bedre tilgangen på organer for transplantasjon, er også av den oppfatning at de pårørende skal delta i avgjørelsen. Stiftelsen ønsker ikke å gå så langt som professor Bratholm foreslår, fordi dette kan virke negativt på befolkningen. Det er avgjørende for transplantasjonsvirksomheten at vi både har pasienters og pårørendes tillit og forståelse når det gjelder uttak av organer fra døde.

For å kunne øke tilgangen på organer til transplantasjon er det derfor viktig å nå ut med informasjon og bedre kommunikasjonen omkring denne virksomheten. I samarbeid med Stiftelsen organdonasjon har helsedepartementet brukt mye ressurser på en omfattende kampanje for donorkort. På donorkortene, som ligger ute på alle legekontor og apotek, kan hver enkelt erklære at de ønsker å gi bort sine organer etter sin død.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker helseministeren for svaret, som jeg oppfatter som negativt i forhold til forslaget fra professor Anders Bratholm.

I Aftenposten 30. desember 2002 refereres det til en uttalelse fra helseministeren:

«Sykehusene har en praksis hvor de spør de pårørende, men helseministeren mener det er rom i loven for å gå lenger enn dette.»

Ligger det i denne uttalelsen at sykehusene kan gjennomføre organuttak når den avdøde ikke har gitt uttrykk for det motsatte – uten å kontakte de pårørende, og hvis ikke de pårørende selv tar initiativ til å si nei?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Loven bygger på et såkalt presumert samtykke. Det er ikke et direkte krav i loven om å spørre de pårørende, men hovedregelen er at dersom det er uttrykt en vilje fra avdøde, skal den respekteres. I praksis spør man de pårørende og respekterer deres syn, selv om avdøde ikke har uttrykt noe syn.

Slik jeg oppfatter professor Bratholms forslag, vil det gå ut på å koble ut de pårørende i forhold til spørsmålet om donasjon. I og med at vi har en situasjon i Norge hvor såpass mange av de pårørende faktisk reserverer seg, tror jeg ikke det vil være klokt å gå inn for en slik løsning, fordi det kan skape en større motstand og svekke tilliten til sykehusenes virksomhet på dette området.

Jeg tror det er en mye bedre strategi det vi gjør sammen med Stiftelsen organdonasjon, å rette søkelyset inn mot kommunikasjon rundt dette – få flest mulig mennesker til å ta stilling til dette spørsmålet på forhånd sammen med sine pårørende, og sørge for å organisere virksomheten mye bedre i sykehusene.

John I. Alvheim (FrP): Jeg takker igjen for svaret. Jeg oppfatter det slik at sykehusene ikke gjør noe ulovlig hvis de ikke forespør de pårørende.

Mangelen på organer er som kjent ganske stor i Norge, som i flere andre europeiske land, og det dør som sagt flere titalls pasienter i året. Vi har i dag 27 donorsykehus i landet. Mener helseministeren det kunne være en tanke å vurdere å utvide antall donorsykehus til også å omfatte flere sentralsykehus og større lokalsykehus med akuttberedskap i kirurgi?

Statsråd Dagfinn Høybråten: Ifølge de opplysningene jeg sitter med, har vi 27 godkjente donorsykehus.

Gjennomføringen av en ordning med donoransvarlig lege på disse sykehusene ser jeg på som ganske viktig for å få en god koordinering av tilførselen av organer. Jeg er ikke fornøyd med tempoet i gjennomføringen av denne ordningen med donoransvarlig lege. Jeg har derfor i styringsdokumentet til de regionale helseforetakene for dette året krevd at en ordning med donoransvarlig lege skal være etablert ved samtlige donorsykehus innen 1. mars 2003.

Jeg har også forutsatt at det øremerkes ressurser for å ivareta denne oppgaven i det enkelte donorsykehus, med særlig vekt på opplæring og holdningsarbeid blant aktuelle medarbeidere i alle godkjente donorsykehus i regionen. Ved hvert av donorsykehusene skal en koordinator sørge for at potensielle donorer identifiseres, og det skal være en beredskap som kan følge opp i forhold til situasjoner hvor det kan være aktuelt med organdonasjon. Det kan som kjent være aktuelt til alle døgnets tider.