Kari Lise Holmberg (H): Jeg vil få stille statsråden følgende spørsmål:

«En norsk bedrift har etablert datterbedrift i Estland, og ønsker å lære opp en gruppe på 6-8 personer på bedriften i Norge. De utenlandske arbeiderne mangler spesifikke kunnskaper om prosedyrer og prosesser. Opplæringen på den norske bedriften er ment å strekke seg over en periode på to måneder. Ifølge UDI finnes det ikke noen hjemmel for å imøtekomme en søknad om arbeidstillatelse i et slikt tilfelle.

Vil statsråden sørge for å iverksette tiltak som kan løse dette problemet?»

Statsråd Erna Solberg: Utlendingsloven åpner for at personer kan gis arbeidstillatelse i det tilfellet representanten viser til. Det er flere bestemmelser i utlendingslovgivningen som kan tenkes å være oppfylt i et tilfelle som dette. Det gjelder utlendingsforskriftens § 4a første ledd bokstav c, som omhandler nødvendige medarbeidere for utviklingen av norsk næringsliv. En annen bestemmelse som muligens omfatter dette tilfellet, er også utlendingsforskriftens § 4a annet ledd bokstav a, som omhandler praktikanter. En praktikant er ikke bare det som vi vanligvis forbinder med ordet, det er en person som ønsker opplæring i et yrke. Til slutt kan også nevnes utlendingsforskriftens § 4a første ledd bokstav d, som omhandler personer som er ansatt i multinasjonale selskaper i riket og er fagutdannet eller har spesielle kvalifikasjoner, når kompetansen anses som nødvendig for virksomheten.

I utgangspunktet synes utlendingsforskriftens § 4a første ledd bokstav c å være den bestemmelsen som mest sannsynlig kommer til anvendelse i det tilfellet representanten viser til. Jeg har lyst til å understreke at UDI også selv har opplyst dette, etter å ha blitt forelagt spørsmålet fra representanten.

Jeg er av den klare oppfatning at det er viktig at regelverket åpner for å kunne innvilge arbeidstillatelse i dette typetilfellet. Hensynet til internasjonalisering og utviklingen av norsk næringsliv taler sterkt for at dette må være tilfellet. Departementet foretar en kontinuerlig gjennomgang og vurdering av hvordan reglene om arbeidstillatelse kan utformes for å sikre behovene til norske bedrifter. Skulle det likevel vise seg at det er mangler ved det nåværende regelverket, vil jeg sørge for at regelverket endres slik at det kan gis tillatelse i et sånt tilfelle som representanten viser til. Men jeg har lyst til å understreke at behandlingen av enkeltsaken uansett vil være et spørsmål som utlendingsmyndighetene må ta stilling til.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg takker statsråden for et positivt svar.

Det ser jo da ut til at denne konkrete saken er i orden. Men jeg ønsker å følge opp det siste kommunal- og regionalministeren sa, for nevnte bedrift fikk ved henvendelse til Utlendingsdirektoratet beskjed om at det ikke finnes noen hjemmel for å imøtekomme en anmodning som denne. Vedkommende tjenestemann i UDI beklaget for sin del at dette ikke var mulig, men kunne intet gjøre.

Mener statsråden at det er god nok dialog mellom departementet og UDI, slik at saker i et grenseland mellom administrasjon og politikk blir løftet opp på politisk nivå? Og vil statsråden si at UDI er tilstrekkelig oppmerksom på at i et samfunn og i en verden som er i stadig endring, vil nye problemstillinger raskt kunne dukke opp, problemstillinger som vil kunne være av politisk karakter og dermed skal ha politisk behandling?

Statsråd Erna Solberg: Det er sånn etter den nye reformen av utlendingsloven at man ikke kan definere saker bare som at de skal legges frem for politisk behandling. Den eneste måten vi kan endre praksis på i utlendingssaker, i enkeltsaker, er gjennom forskriftsendringer. Det er blitt en betydelig mer tungvint prosess enn det var tidligere. På den andre siden er dette vurdert ut fra et rettssikkerhetsaspekt fra et flertall i det forrige storting.

Vi har forsøkt å få bedre rutiner slik at når man har saker hvor man enten opplever at lovverket er mangelfullt, eller hvor man vil fortolke regelverket slik at det kan ha politiske konsekvenser, så skal departementet orienteres om det.

Det er klart at denne typen saker i den prosessen vi har, først ville blitt en sak når det var søkt og vedtak faktisk var fattet, og at man da ville vurdert om det at man gav avslag, ville være en urimelighet, og at man burde se på regelverket. Jeg tror vi har behov for å se mye igjennom hvor tungvint systemet er blitt etter den nye reformen for å få enkeltvise endringer av lovverket.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg takker for oppklarende svar!