Kenneth Svendsen (FrP): «Et søskenpar fra Beiarn kommune i Nordland arvet sitt barndomshjem i 1988. I arveavtalen var de to søsknene enige om at den ene skulle overta det gamle huset, mens den andre skulle overta eiendommen. Når hun nå ønsker å få fradelt huset fra resten av eiendommen, har hun fått avslag fra landbruksmyndighetene, samtidig som det er gitt tilsagn om å fradele tre hyttetomter i nærheten fra samme eiendom.

Vil statsråden legge til rette slik at den rettmessige arven kan fradeles på en verdig måte?»

Statsråd Lars Sponheim: Etter det jeg har fått opplyst, refererer spørsmålet seg til gnr. 38, bnr. 1 i Beiarn kommune.

Arnold Furumo og hans søster Unni Michalsen har søkt om fradeling av eiendommens ene av to bolighus. I forbindelse med skifte mellom deres foreldre ble det bestemt at Unni Michalsen og hennes mann skulle overta bolighuset som søkes fradelt. De har brukt bolighuset til fritidsformål siden 1994, samtidig som de har foretatt og bekostet betydelig restaureringsarbeid.

I henhold til jordloven § 12 kan eiendom som er nyttet eller kan nyttes til jordbruk eller skogbruk, ikke deles uten samtykke fra departementet. Departementet kan gi samtykke dersom samfunnsinteresser av stor vekt taler for det, eller deling er forsvarlig ut fra den avkastning eiendommen kan gi. Avgjørelsesmyndighet for den type saker som representanten her tar opp, er lagt til fylkeslandbruksstyret.

Som representanten påpeker, har landbruksmyndighetene nektet deling. Dette gjelder både kommunen, fylket og Statens landbruksforvaltning som klageinstans. Alle tre instanser har kommet til at det ikke foreligger samfunnsinteresser av stor vekt som taler for deling. De har videre kommet til at eiendommen, med sine 77 dekar fulldyrket jord, 45 dekar overflatedyrket jord/gjødslet beite og 330 dekar produktiv skogsmark, har behov for to bolighus. På den måten kan den yngre generasjonen flytte til gården og overta driften tidligere enn det som ellers ville være tilfellet. Kårboligen sikrer derved en kontinuerlig og forsvarlig drift av eiendommen ved generasjonsskifter. Jeg har også merket meg at de lokale instanser er av den oppfatning at eiendommens drift kan økes vesentlig, og at det er grunn til å anta at den vil bli drevet videre.

Delingsforbudet gjelder uavhengig av om delingen skjer ved arv eller på annen måte. Dette finner jeg rimelig, da delingsbestemmelsen ellers lett ville bli illusorisk. Av samme grunn mener jeg også at det ved avgjørelsen av den enkelte sak heller ikke bør legges avgjørende vekt på at delingen skjer i forbindelse med et arveoppgjør.

Jeg konstaterer at saken er behandlet etter gjeldende retningslinjer, og at delingsnektelsen er i tråd med praksis på dette området.

Kenneth Svendsen (FrP): Det var jo ikke et hyggelig svar. Det var dessverre det jeg regnet med.

Etter mitt syn er delingen forsvarlig. Jeg mener også at det her har vært en dårlig saksbehandling, bl.a. på grunn av at avgjørelsen i det lokale landbrukskontoret er basert på antakelser, som f.eks. det at barnebarnet skal overta og drive gården. Det er det ikke grunnlag for å hevde. Barnebarnet er flyttet fra området, og har ikke gitt inntrykk av å ønske å drive videre.

Man bør også i denne saken ta menneskelige hensyn. Det er jo en total brist i logikken når man fradeler tre hyttetomter like i nærheten. Det er også slik at eieren av dette huset kan rive huset når han måtte ønske å gjøre det. Det betyr at man da ikke har to kårboliger, og man bør også legge vekt på det. Mitt spørsmål blir da: Er det slik at ministeren ikke ønsker å ta de menneskelige hensyn som er i denne saken?

Statsråd Lars Sponheim: Jordlovens regler er veldig strenge på dette området. Jordloven er jo helt fra 1950-tallet, og den har lagt veldig strenge føringer på at landbrukseiendommene skal være hele. Man skal unngå oppstykking av landbrukseiendommene, og man skal bidra til at landbrukseiendommene kan vokse og dermed blir mer bærekraftige. Det har vært den bærende del av norsk landbrukspolitikk og dermed også den juridiske del av den i veldig mange år.

Den behandling som her har foregått, ikke bare lokalt, men på fylkesnivå og også gjennom anke helt til Statens landbruksforvaltning, har bygd på det som er dagens lovregler og praksis på området. Jeg har ikke gått nærmere inn i saken annet enn å ha lagt til grunn at den er behandlet på bakgrunn av de rettsregler vi har.

Så er det et spørsmål om disse reglene er for strenge, og om vi bør ha mykere regler i spørsmålet om deling og finne løsninger for den enkelte eiendom som er i samsvar bl.a. med slik en familie måtte ønske å ha det. Det er spørsmål som vi i Landbruksdepartementet vil vurdere framover gjennom en breiere gjennomgang av et lovarbeid som kan gå mot en samlet landbrukslov, hvor man ser på de ulike regler.

Kenneth Svendsen (FrP): Deling er selvfølgelig mulig, for det baseres på skjønn. Det sies også at i et skjønn kan man anse delingen som forsvarlig. Derfor har ministeren mulighet til å gjøre en skjønnsvurdering og vurdere dette som forsvarlig.

Det er også verdt å ta med seg at Nordland vel er det fylket i Norge som håndhever disse reglene med hensyn til deling strengest av alle sammen.

Også representanten Ivar Kristiansen fra Høyre og Nordland har uttalt seg i Avisa Nordland lørdag den 16. november om dette::

«Jeg håper da at noen vil våkne og ser galskapen i det som skjer. Det vi opplever er at Jordloven praktiseres ulikt rundt omkring i landet. Hva slags skade vil Unni Michalsen påføre landbruket i Beiarn og Norge om hun fikk overta barndomshjemmet, spør Ivar Kristiansen.»

Han sier videre:

«Vedtaket er et overtramp mot enkeltmennesket uten sidestykke.»

Er statsråden enig med representanten Ivar Kristiansen i dette?

Statsråd Lars Sponheim: Det finnes nesten ikke saker som går på det enkelte bruk, spørsmål om deling, spørsmål om overtakelse, spørsmål om odelsløsning, som ikke skaper litt vondt blod, og som er menneskelig vanskelig. Da er det av og til viktig å ha blikket festet på det vi ønsker å oppnå med dette. Delingsreglene, de restriktive delingsreglene gjennom 40–50 år, har vært basert nettopp på å sikre at landbrukseiendommene er hele, slik at de i framtiden også kan være landbrukseiendommer og bidra til bygdenes vekst og muligheter.

Det kan være vi er kommet til et punkt hvor vi har behov for å vurdere en oppmyking av disse reglene for å gjøre det lettere for f.eks. en familie som ønsker at barna skal kunne ha et ankerfeste på sin familieeiendom i framtiden, noe som til dels er vanskelig med dagens regler å kunne gi mulighet til ved deling. Det er ikke min oppfatning at statsråden har mulighet til å gripe inn i en sak som dette. Den er sisteinstansbehandlet i Statens landbruksforvaltning innenfor dagens regelverk. Min oppgave er i så fall å arbeide med hvordan reglene bør være for framtiden. Men vi trenger delingsregler. Vi har så små gardsbruk i Norge at vi kan ikke la det være fritt fram med å tegne dem, streke dem og klippe dem opp som man måtte ville. Vi må ha nasjonale regler som ivaretar noen nasjonale hensyn.