Bjørn Jacobsen (SV): Eg tillèt meg å stille følgjande spørsmål til utviklingsministeren:

«Nasjonal Agenda 21 er den konkrete norske oppfølginga av Johannesburg-møtet. Statsministeren sa òg i si utgreiing til Stortinget at dei internasjonale finansinstitusjonane òg må trekkjast sterkare inn i oppfølginga av internasjonale miljøtoppmøte.

Korleis ser statsråden for seg at dette skal gå føre seg, og kva initiativ vil det bli tatt frå norsk side slik at denne prosessen kjem i gang?»

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Norge legger stor vekt på at de multilaterale finansinstitusjonene trekkes med i internasjonale prosesser, slik som oppfølgingen av Johannesburg-møtet. Det er fordi disse institusjonene har betydelige finansielle ressurser og stor politisk betydning. Vi arbeider aktivt for at institusjonenes virksomhet i større grad blir sett i et bærekraftig perspektiv, ikke minst for at forholdet mellom miljø, sosial utvikling og fattigdom skal bli vektlagt.

Budskapet fra Johannesburg var nettopp å se miljø, fattigdom og økonomisk utvikling i sammenheng. Norge har stilt midler til et fond i Verdensbanken for bærekraftig utvikling og fattigdom som ble opprettet i 1999, og det har nettopp denne målsettingen. Det har bidratt til at man har tatt grep om utfordringene innen disse områdene i Verdensbanken, noe som har ført til en vesentlig bedre integrering av disse spørsmålene i bankens arbeid. Fondet har bl.a. finansiert Verdensbankens arbeid med «World Development Report 2003: Sustainable Development in a Dynamic World». Denne rapporten, som ble meget godt mottatt – også fra mange NGO-ers side i Johannesburg – understreker ulike nasjonale og subnasjonale institusjoners betydning for bærekraftig utvikling, noe som er veldig positivt.

Etter Johannesburg-møtet har Verdensbanken nedsatt en egen arbeidsgruppe som nå vurderer hvordan institusjonen skal følge opp møtet. Norge har tett kontakt og dialog med banken om denne prosessen og følger opp med finansiering gjennom dette fondet for bærekraftig utvikling og fattigdom.

For Norge er det viktig å få alle relevante aktører med i sentrale multilaterale prosesser. De internasjonale finansieringsinstitusjonene er blant de tyngste, og vi vil derfor fortsatt arbeide aktivt for å trekke dem sterkere med i oppfølgingen. I forbindelse med forberedelsene til Konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey i mars 2002 arbeidet vi fra norsk side med å trekke med G-24-gruppen, som omfatter representantene for mellom- og lavinntektslandene i Bretton Wood-institusjonene, dvs. utviklingsgruppen. Dette ble gjort ikke minst fordi det er viktig å etablere en bedre dialog mellom denne u-landsgruppen og G-77-u-landsgruppen i FN. En styrket dialog mellom disse vil også kunne bidra til bedre integrering av Bretton Wood-institusjonene i FN-prosesser generelt, og i oppfølgingen av Johannesburg-konferansen spesielt. Konferansen om finansiering for utvikling i Monterrey viste hvor viktig det er å få i stand et aktivt og konstruktivt samarbeid mellom FN og finansinstitusjonene, et samarbeid som også når ut på landnivå.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for svaret.

Ser vi litt tilbake til Lokal Agenda 21, som foregår enno, er Nasjonal Agenda 21 oppfølginga av han. Det som prega Lokal Agenda 21, var at alle var for han og mange dreiv med det, men få visste kva det eigentleg dreidde seg om, kva det var. Lokal Agenda 21 var først og fremst ei utfordring til alle verdas lokalsamfunn om å gå i dialog med lokalbefolkninga, anten det var kommunar, fylkesting eller eitt eller anna politisk organ. Den dialogen med lokalbefolkninga var viktig.

Eg har lyst til å spørje utviklingsministeren om ho kan tenkje seg at IMF og Verdsbanken kan gå inn i ein slik dialog. Korleis tenkjer utviklingsministeren seg at det eventuelt skal kunne skje?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Til dette med en lokal dialog med befolkningen: I sammenheng med det som har skjedd i forbindelse med de såkalte PRSP-ene, Poverty Reduction Strategy Papers, som representanten Jacobsen kjenner godt til, har det vært viktig for banken og IMF virkelig å utfordre landene til å være i en dialog med folkelige organisasjoner, bevegelser og representanter for de sivile samfunn, lokalt og nasjonalt.

I noen land har det foregått konsultative prosesser rundt omkring i landet med organisasjonene. I andre land har en slik dialog skjedd mer på sentralt plan. Det er ikke unaturlig når vi nå også skal arbeide for at disse såkalte PRSP-ene skal inneholde også et bærekraftsperspektiv, altså ta inn i seg det som heter «sustainable development» eller bærekraftig utvikling, i nye utforminger av PRSP-ene, at også bærekraftig utvikling kan bli diskutert med det sivile samfunn og befolkningen i tråd med disse prosedyrene.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar for svaret.

No veit statsråden at eg ikkje er så glad i desse forkortingane – desse bokstavane – og alle desse fine orda. Det vi er ute etter, er først og fremst vilje og sjølvsagt resultat. Og handlingsplanen frå Johannesburg oppmodar medlemslanda til å etablere og setje ut i livet dei nødvendige avtalar og instrument for å sikre bedrifter sitt samfunnsansvar i dei landa dei opererer.

Kva vil Regjeringa gjere for å etablere eit slikt rammeverk og vidare sikre nødvendig overvaking av norske og multinasjonale bedrifter sitt samfunnsansvar som ei forlenging av det statlege ansvaret?

Statsråd Hilde Frafjord Johnson: Bare veldig kort: I tillegg til det jeg nå var inne på, som er mer et rammeverk hvor landene selv styrer konsultasjonene, vil jeg nevne at banken særlig arbeider med oppfølgingen av Johannesburg-møtet på områder som vann, energi og landbruk. Styret har nettopp godkjent «Reaching the real poor», altså en strategi for hvordan vi skal nå de fattigste, som er landbruksstrategien til banken. Så det vil skje noe mer enn bare nye forkortelser og begreper. Det vil skje noe ute der folk lever.

Så til spørsmålet om bedriftene. Dette er særlig et spørsmål som gjelder bedriftene selv, hvor ikke banken er sterkt involvert. Men jeg vil nevne at banken har nå, gjennom samtaler med en rekke land, en prosess gående hvor en ønsker å bidra til offentliggjøring av de inntekter som kommer fra utvinningsindustrien, fra private bedrifter, slik at vi kan få kjennskap til hva slags reelle inntekter landene har i forhold til slik industri. Det gjelder olje og gass og mineraler, og her har banken en veldig aktiv rolle. Etter min vurdering faller det godt inn i dette som går på sosialt ansvar.