Knut Storberget (A): «Forbruker-rapporten rapporterer om at de nye rettighetene vedtatt i loven om forbrukerkjøp er helt ukjente for mange. Særlig ansatte i butikker er ukjente med de nye reglene om reklamasjon, erstatningsgjenstand og krav til reparasjon.

Hva vil statsråden foreta seg for at loven blir effektiv og ikke bare forblir en samling ukjente bestemmelser?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Et viktig formål med den nye forbrukerkjøpsloven er å styrke forbrukernes stilling særlig med hensyn til de reglene som gjelder ved selgerens kontraktsbrudd. Undersøkelsen fra Forbruker-rapporten viser at selgere som her blir kontaktet i forbindelse med undersøkelsen, har mangelfull kunnskap om den nye forbrukerkjøpsloven. I den grad dette er representativt for selgersiden og fører til at forbrukerne blir feilinformert, er det svært beklagelig.

For å bidra til god kunnskap om forbrukerkjøpsloven, har Justisdepartementet på sine Internettsider lagt ut informasjon om lovens mest sentrale bestemmelser. Representanter fra Justisdepartementet har også holdt foredrag om den nye loven. Fyldig informasjon om loven finnes også på Forbrukerrådets internettsider. I tillegg har Forbrukerrådet informert om loven gjennom Forbruker-rapporten.

Selv om både Justisdepartementet og Forbrukerrådet har gått aktivt ut med informasjon, kan det synes som at den generelle kunnskapen om loven ennå ikke er god nok. Dette henger nok til dels sammen med at loven bare har vært i kraft noen få måneder. Når det særskilt gjelder selgernes kunnskap om loven, vil jeg understreke at enhver som driver næringsvirksomhet, har et selvstendig ansvar for å sette seg inn i de reglene som regulerer vedkommende type virksomhet. For næringsdrivende som driver med salgsvirksomhet rettet mot forbrukere, står forbrukerkjøpsloven helt sentralt. Det er derfor grunn til å forvente at selgerne gjennomgående har bedre kunnskap om loven enn det Forbruker-rapporten har avdekket. Jeg er imidlertid kjent med at Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon har informert om den nye loven gjennom kurs, nyhetsbrev, medlemsmøter og sine internettsider.

Jeg er videre kjent med at Forbrukerrådet bruker sine lokalkontor for å spre kunnskap om den nye forbrukerkjøpsloven, også med sikte på å være en medspiller til lokale forretningsdrivende. Jeg nevner i den forbindelse at Sunnmørsposten i et oppslag 1. november brakte informasjon om at Forbrukerrådet i Møre og Romsdal skulle arrangere et dagsseminar om forbrukerkjøpsloven i samarbeid med Ålesund Sentrumsforening, hvor alle ansatte i varehandelen var invitert for å skaffe seg nyttig kunnskap om den nye loven. Jeg syns det er positivt at slike tiltak blir iverksatt.

Dersom mangelfull kunnskap om loven skulle vise seg å bli et vedvarende problem, og ikke bare et problem knyttet til at loven er ny, vil jeg vurdere å ta saken opp med Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon.

Knut Storberget (A): Jeg tror det er veldig viktig og avgjørende at man nettopp tar det initiativet som signaliseres mot slutten av statsrådens svar. Jeg takker for øvrig for svaret.

Denne loven må ikke få satt seg, slik som den gamle forbrukerkjøpsloven fikk. Gjennom en årrekke var det en stor avstand mellom det både selger og kjøper visste om de rettighetene man hadde, og de rettighetene som faktisk lå i den gamle lovgivningen. Nå har vi fylt på med nye, gode rettigheter for forbrukerne både i forhold til erstatningsgjenstand, i forhold til rett til å heve kjøpet, i forhold til spørsmål om bytterett ved mangel, og ikke å forglemme i forhold til reklamasjonsfristene. Her tror jeg faktisk den politiske ledelse i Justisdepartementet må ta initiativ også utover det som nå sies om foredrag og internettsider. Man trenger en kampanje i forhold til de nye rettighetene som forbrukere har fått, som når mye bredere enn det handelsstandsforeningen i Ålesund og en del andre mer begrensede fora gjør.

Mitt spørsmål er: Vil justisministeren ta initiativ til slike brede informasjonstiltak vedrørende den nye loven?

Statsråd Odd Einar Dørum: I denne saken er det på grunn av at det er en ny lov, slik at det offentlige, dvs. Justisdepartementet og Forbrukerrådet, allerede har informert om denne loven i større utstrekning enn det som er vanlig når det vedtas nye lover. Dessuten har selgeren et eget ansvar, som jeg har vist til, og jeg har gitt eksempler på det. Det er også slik at loven f.eks. er gratis tilgjengelig på Lovdatas internettsider.

Det generelle spørsmålet er: Hva kan man gjøre for å forsterke det? Jeg har sagt i mitt svar at jeg vil følge utviklingen. Jeg tror at spesielt Handels- og Servicenæringens Hovedorganisasjon, gjennom de tiltak de allerede har gjort, vil være en viktig medspiller. Jeg vil holde tett følge med saken og vil selvfølgelig gå inn med det jeg har sagt i mitt første svar, dersom jeg opplever at det er nødvendig.

Jeg deler representantens oppfatning at denne loven bør bli kjent, men det krever et samarbeid mellom alle parter som har et ansvar for og en interesse av at den blir kjent.

Knut Storberget (A): Når det gjelder denne loven, skal den virke i et marked hvor vi stadig møtes med hardere markedsføring – store «boards» om alle de gode tilbudene og all fortreffelighet, men man informeres aldri om de rettighetene man har når det går galt. Det er derfor jeg mener Justisdepartementet, og for så vidt den politiske ledelse, bør ta initiativ til en mye bredere kampanje rundt dette. Og et tips: Ta initiativ til å vurdere om ikke bransjeorganisasjonene nå bør innføre en slags informasjonsseddel for de varene som selges – over en verdi på f.eks. 5 000 kr – hvor man informeres helt konkret om hvilke rettigheter man har, slik man er pålagt ved en del andre typer kjøp. For det er grunn til å ta det på alvor. Vi vet bl.a. at forbrukerkjøpsdirektivet som EU har vedtatt, som vi er forpliktet etter, og som er en del av bakgrunnen for denne loven, pålegger nasjonale myndigheter informasjonsplikt vedrørende denne type lovgivning.

Statsråd Odd Einar Dørum: Det siste er helt riktig. Det pålegger nasjonale myndigheter informasjonsplikt. Det er derfor nasjonale myndigheter har gått lenger ved denne loven enn det som er vanlig ved lover. Vi føler at dette ansvaret forplikter, slik det ligger i det direktivet det vises til.

Nå deler nok representanten og jeg den oppfatning at det kan være grenser for hvor mye det offentlige kan gjøre. Man har faktisk et ansvar også hos andre – hos selgere og bransjeorganisasjoner. Jeg tar gjerne med gode ideer på veien, men de får bli gode ideer. Det som det skulle vise seg å være behov for her, vil jeg på egnet måte drøfte med bransjeorganisasjonene dersom jeg når jeg følger saken videre, opplever at det som representanten tar opp, er situasjonen. Jeg deler hovedhensikten i hans anliggende, nemlig at loven bør bli kjent. Jeg deler også representantens anliggende at det krever et samarbeid og innsats av flere. Det var derfor jeg også gav den avslutningen som jeg gjorde i mitt hovedsvar til spørsmålsstillingen som ble reist til meg av representanten Storberget.