May Hansen (SV): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til arbeids- og administrasjonsministeren:

«Daghøyskolen i Sarpsborg fungerer meget bra for mange arbeidsledige. Mange får tilbake troen på seg selv og kommer tilbake til et aktivt arbeidsliv. Daghøyskolen er ikke godkjent som kompetansebyggende, og godkjennes derfor ikke av Aetat som yrkesrettet attføring. Jeg har fått henvendelse fra flere som går på Daghøyskolen, men som må slutte. Dette er uheldig og utelukker mange som har mulighet til å få økt livskvalitet og komme tilbake i jobb.

Hva kan gjøres for at denne type tiltak blir godkjent?»

Statsråd Victor D. Norman: Spørsmålet fra representanten May Hansen gjelder altså det angivelige forhold at yrkeshemmede ikke får godkjent utdanning ved Daghøyskolen i Sarpsborg som attføringsløp. Grunnen sies å være at skolen ikke skal være godkjent som såkalt kompetansebyggende. Dette må bero på en misforståelse.

Tidligere hadde folketrygdloven en bestemmelse om godkjent attføringsinstitusjon. Bestemmelsen har ikke hatt praktisk betydning etter at Aetat overtok samlet ansvar for yrkesrettet attføring i 1994. Bestemmelsen ble derfor tatt ut av lovbestemmelsen i 2001. Det finnes siden 1994 ingen godkjenningsordning av utdanningsinstitusjon i tilknytning til godkjenning av utdanning som attføringsløp. Derimot var det inntil annet halvår i 2001 et krav om at utdanningen skulle være offentlig godkjent. Det betydde i praksis at utdanningen måtte kvalifisere til lån i Statens lånekasse for utdanning for at den skulle bli godkjent som attføringsløp. Dette kravet ble fjernet i juni 2001, bl.a. fordi det ble vurdert å kunne ha uheldige og utilsiktede effekter å diskvalifisere utdanningsløp som etter en helhetlig attføringsfaglig vurdering fremstod som mest hensiktsmessig.

I utgangspunktet setter altså gjeldende lovverk ingen begrensninger, verken med hensyn til hvilken type utdanning som kan bli godkjent som attføringsløp, varighet på utdanning eller utdanningssted. Forutsetningen for å få godkjent utdanning eller skolegang som attføringstiltak og således få dekket utgifter til livsopphold, skolepenger og skolemateriell er imidlertid at utdanningen eller skolegangen for den yrkeshemmede vurderes som et nødvendig og hensiktsmessig tiltak for å komme i arbeid. Den skjønnsmessige vurderingen av hva som er nødvendig og hensiktsmessig, skal Aetat lokal foreta i lys av en arbeidsmarkedsfaglig vurdering av den enkelte arbeidssøkers mulighet til å beholde og skaffe arbeid. Det legges stor vekt på at den yrkeshemmede selv skal styre sitt eget attføringsløp, herunder utdannings- og yrkesvalg. Men i enkelte tilfeller vil det være ulike oppfatninger mellom brukernes egne ønsker og hva Aetat vurderer som realistisk og nødvendig med hensyn til å komme i arbeid.

Ut fra denne generelle bakgrunnen, når det gjelder Aetats forhold til Daghøyskolen i Sarpsborg, har jeg i forbindelse med spørsmålet innhentet opplysninger fra etaten. Jeg har fått opplyst at Aetat lokal ikke har avslått opplæringstilbud ved Daghøyskolen på generelt grunnlag. Aetat lokal har i et par saker vurdert datakurs ved skolen som nyttig avklaring før en eventuell videre utdanning innen IKT. Det er imidlertid riktig at Aetat lokal i flere saker ikke har godkjent opplæring ved Daghøyskolen som nødvendig og hensiktsmessig. Dette er i så fall en konkret vurdering i den enkelte sak. Det er da særlig lagt vekt på innholdet i opplæringen, herunder at kursene ikke gir formell yrkeskompetanse eller anses å være tilstrekkelige for at vedkommende kommer i arbeid.

Dette er typiske saker hvor det lokale skjønn er meget viktig, og hvor vår intensjon om delegering av ansvar må få gjennomslag. Vi mener at det gir de beste løsningene for dem som skal gjennom attføring. Jeg har full tillit til at Aetat lokal utøver det skjønnet som er nødvendig i disse sakene.

May Hansen (SV): Hva man vurderer som hensiktsmessig, og hva man legger i det som gir formell yrkeskompetanse, er kanskje ulikt fra et Aetat-kontor til et annet.

Det som skjer på Daghøyskolen i Sarpsborg, er at elever, unge mennesker, som ikke har greid å fullføre et skoleløp, som ikke har greid å gå på skolen, hver dag greier å møte opp, få økt sin livskvalitet. Det i seg selv mener jeg er kompetanse – det å kunne greie å gå på jobb hver dag, gå til skole hver dag, få kompetanse. Dette vurderes ulikt, som også statsråden var inne på, fra det ene kontoret til det andre. Det virker ganske vilkårlig hvem som får godkjent denne ordningen og ikke. Hva vil statsråden gjøre for at praksisen blir mer lik? Og hva mener statsråden er realkompetanse?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har ikke som mål at man skal få en lik praksis i behandlingen av ulike mennesker. Som jeg sa i mitt første svar, er det ikke slik at Aetat lokal ikke kan godkjenne kurs ved Daghøyskolen i Sarpsborg. Tvert imot, det har de gjort i konkrete tilfeller. Men det som er vår politikk, er for det første at vi skal delegere skjønnsmessig ansvar til Aetat lokal, og for det andre at det som skal skje i de lokale Aetat-enhetene, er at man skal få en vurdering av enkeltbrukernes behov på enkeltbrukernes premisser og vurdere ulike typer opplærings- og skoleringsløp i forhold til den enkeltes behov og de tilbud som finnes. Da vil det måtte foretas en individuell vurdering i hvert enkelt tilfelle, og da er ikke målet at alle skal få tilgang til den samme skolen, men at alle skal ha krav på å få et tilbud som er tilpasset deres individuelle behov. Det er nettopp det Aetat lokal i Sarpsborg har forsøkt å gjøre.

May Hansen (SV): Jeg er veldig enig med statsråden når han sier «enkeltbrukernes behov» og «individuell vurdering». Det er også klart at utgangspunktet må være hva man selv ønsker, og hva man selv evner.

Jeg skal ta et helt konkret eksempel: Det datakortet som statsråden selv var inne på, får man på Daghøyskolen i Sarpsborg. Det koster ingenting. Aetat henviser brukere til IT-Akademiet isteden, hvor det samme datakortet koster over 70 000 kr, til tross for at brukerne selv ønsker å gå på Daghøyskolen. Mener statsråden at dette er god samfunnsøkonomi? Mener ikke statsråden at individets rett også skal gjelde her?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg kan ikke gjøre stort annet enn å gjenta det jeg sa: Aetat lokal har benyttet Daghøyskolen i enkelte tilfeller og har funnet det lite hensiktsmessig i andre tilfeller. Da har de lagt vekt på både å prøve å imøtekomme enkeltbrukernes behov, og også hva som anses av dem som riktig i de individuelle tilfellene. Der har de bl.a. også lagt vekt på både formalkompetanse og det reelle innhold som tilbys i utdanningen. Her er altså utøvd et lokalt individuelt skjønn, som i noen tilfeller har hatt som konsekvens at man har benyttet seg av Daghøyskolens tilbud, og i andre tilfeller har hatt som konsekvens at man ikke har gjort det. Og jeg ser ikke at det foreligger noen omstendigheter som taler for at man her skulle overprøve det skjønn.