Knut Storberget (A): Mitt spørsmål er til justisministeren:

«Ser statsråden mulighet for å innføre nye typer straffarter/soning utenfor fengslene slik at særlig yngre lovbrytere gis bedre muligheter for å komme bort fra en kriminell løpebane slik at belastningen på soningskøene kan reduseres?»

Statsråd Odd Einar Dørum: Som både representanten Storberget og jeg er kjent med, innførte vi en ny straffereaksjon utenfor fengsel da den nye straffgjennomføringsloven trådte i kraft 1. mars i år. Samfunnsstraffen er en ny hovedstraff som erstatter den tidligere samfunnstjenesten og betinget dom med tilsyn, og den er et godt alternativ til ubetinget fengsel for yngre lovbrytere.

Samfunnsstraffen slik den er utformet, forventes å bli et viktig redskap for å forebygge ny kriminalitet. Den er en restriktiv og krevende straff. Den skal være et troverdig alternativ til fengselsstraff, og det skal være en lav terskel for å reagere på brudd på vilkår for gjennomføring av samfunnsstraff, f.eks. ved gjeninnsettelse i fengsel.

Domstolen er gitt stor frihet til å finne anvendelsesområdet av samfunnsstraffen, og jeg tror at unge lovbrytere vil utgjøre en betydelig andel av dem som blir idømt samfunnsstraff. Samtidig er friomsorgen gitt stor frihet til å bestemme innholdet i den enkelte dom med utgangspunkt i vedkommendes kriminalitet og forankring i den enkeltes behov.

Når det gjelder representantens henvisning til soningskøene, er jeg svært tilfreds med at pr. 15. oktober har friomsorgen mottatt 321 rettskraftige samfunnsstraffdommer. Jeg er også meget tilfreds med å kunne bekrefte at av de 321 dommene er 226 på det samme tidspunkt iverksatt. Dette forteller noe om at det har vært foretatt en hurtig og effektiv saksbehandling i straffesakskjeden.

Samfunnsstraffen har jevnlig vært tema på strafferettskonferanser. Jeg har med tilfredshet registrert at påtalemyndigheten ved statsadvokatene har iverksatt en rekke tiltak for å sikre at ordningen blir tatt i bruk. Våre egne tilsatte i kriminalomsorgen deltar også aktivt over hele landet med informasjon i ulike fora hvor dommere og påtalemyndighet møtes for å rette søkelyset mot samfunnsstraffen.

Jeg har avtalt et møte med riksadvokaten for å kunne diskutere hvordan samfunnsstraffen enda bedre skal brukes som et godt og troverdig alternativ til ubetinget fengsel.

Tatt i betraktning at loven bare har vært gjeldende siden 1. mars i år, ser det ut som at samfunnsstraffen vil kunne være en medvirkende årsak til at soningskøene kan reduseres.

Vi skal følge utviklingen av samfunnsstraffen nøye, og jeg tror vi da vil se at dette er en hensiktsmessig straff for unge lovbrytere. Spesielt har jeg forventninger til bruk av konfliktråd i samfunnsstraffdommer som vedrører de yngste.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

Det hadde vært et godt svar hvis det hadde vært svar på det spørsmålet jeg har stilt. Svaret blir på mange måter et godt symptom på hvordan kriminalpolitikken utfordres, for jeg spør faktisk etter nye straffereaksjoner utenfor fengslene, utover dem vi har i dag. Jeg oppfatter at debatten rundt bekjempelse av kriminalitet i stor grad har blitt et økonomisk og tallmessig spørsmål, hvor vi teller antall soningsplasser og teller hvor mange som står i kø. Vi ser også hvor raskt det går å få særlig et ungt menneske gjennom strafferettsapparatet uten egentlig å stoppe opp og spørre: Hva er det som skjer med vedkommende? Har vi noen mulighet til å sikre en tilstrekkelig rehabilitering? Jeg kan bare nevne ett eksempel i forhold til en relevant soningsform utenfor anstalt som kunne vært et alternativ til betingede dommer særlig for yngre mennesker, nemlig hjemmesoning, der det ville vært interessant å høre om justisministeren deler oppfatningen til det flertallet som var på Stortinget rundt 1998, da man sa at det var verdt å utrede.

Statsråd Odd Einar Dørum: Hjemmesoning kjenner vi fra Sverige. Der erstatter hjemmesoningen stort sett det vi i Norge har i åpne institusjoner, og det har samme kostnadsnivå som det å ha de åpne fengselsinstitusjoner i Norge. Det kan se ut som at det man har tatt i bruk som hjemmesoning i Sverige, nærmest har ført til en barskere situasjon for dem som sitter inne. Men jeg skal ta representantens utfordring direkte, for jeg oppfatter at han er på jakt etter en reaksjon som er noe annet enn å sette noen inn i fengsel. Det er klart at jeg vil gjerne søke etter en mulighet for at vi f.eks. kan utvide den hjemmelen vi har, ved å la noen gjøre nytte for seg, f.eks. arbeidsmessig i en eller annen forstand, slik at man faktisk opplever at man får en atferdskorreksjon, man opplever at noen reagerer, og man opplever at man får en meningsfylt ballast med seg videre i livet. Men da må vi ha lovendringer. Da vil jeg strekke tanken, nettopp fordi representanten utfordrer meg til å tenke i nye baner, og fordi jeg tar hans engasjement på alvor. Han vil at folk ikke skal bli opplært til å bli kriminelle, men få en sjanse til å rette seg opp i tide.

Knut Storberget (A): Jeg takker for svaret.

Det er nettopp denne debatten jeg mener vi i større grad bør ha når vi diskuterer kriminalpolitiske utfordringer. I altfor stor grad har vi begitt oss inn på en debatt hvor stadig strengere straffer og mer politi er løsningen i forhold til de kriminalpolitiske utfordringene som foreligger, samtidig som vi løser opp på det forebyggende feltet ved å nedlegge det som er aktivt forebyggende tiltak ute i kommunene bl.a. Det som vel også er et annet tankekors her, er jo at vi er i ferd med å få en fangebefolkning av særlig yngre gutter som i stor grad er preget av rusproblemer, tung psykiatri og også ADHD-diagnosen. Jeg er glad for at man i årets budsjett styrker nettopp § 12-soning, muligheten for behandling. Men ser justisministeren noen strukturelle muligheter og endringer i forhold til strukturen, slik at det blir lettere for dem som kommer inn i strafferettsapparatet, å komme direkte over i relevant behandling, i stedet for å måtte sone nesten hele straffen inne og bare ha noen måneder igjen før man havner på et eller annet relevant behandlingskollektiv?

Statsråd Odd Einar Dørum: Representanten tok opp mange spørsmål. Jeg ønsker å være ordentlig mot den som spør ordentlig.

La meg ta det siste. Det er klart at når vi satser så mye på psykiatri som vi gjør, gjelder det hele den norske befolkningen. Det gjelder også dem som sitter inne. Det er ingen tvil om at vi i de situasjonene som representanten her sikter til, er nødt til å skape et forvaltningssamarbeid som er mye bedre enn i dag. Det er heller ingen tvil om at når det gjelder mennesker som trenger f.eks. legemiddelassistert behandling, og som er narkomane, trenger vi et helt annet forvaltningsregime for å være sikre på at de ikke møter stengte dører. Noe av det som ligger i Regjeringens rusplan, er at vi, for å si det slik, skal senke terskelen for å komme inn og gjøre terskelen høy for å komme ut, slik at man drar sammen, både på den legemiddelassisterte siden og den legemiddelfrie siden.

Når det gjelder andre deler av representantens spørsmål til meg, går de i praksis på: Kan man tenke seg andre strukturer? Det forsøkte jeg å gjøre i sted. Jeg satser veldig mye på at man skal fange opp folk tidlig. Når jeg nevnte samfunnsstraffen, er det fordi jeg føler at den ikke er tatt ut på en skikkelig måte, og jeg må agitere for den. Selv om representanten har spurt om det før, må jeg gjenta det og faktisk komme med en gledelig nyhet i forhold til tidligere svar. Så åpnet jeg for en tenkning hvor jeg sier: Skal vi kanskje utvide hjemmelsgrunnlaget for å la folk gjøre opp for seg på andre måter? Der er jeg gjerne med på en diskusjon, men jeg rekker ikke å svare mer nå innenfor den tiden jeg har til rådighet.