Per Roar Bredvold (FrP): Jeg ønsker å stille landbruksministeren følgende spørsmål:

«I Hedmark, som i resten av landet, står mange landbrukseiendommer uten fast bosetting, til sammen ca. 46 000. Dette skyldes et regelverk som er for firkantet og gammelmodig.

Vil statsråden, slik FrP ønsker det, bidra til at disse kan komme på det åpne markedet og dermed bidra til vekst, både økonomisk og bosettingsmessig, ute i landets kommuner?»

Statsråd Lars Sponheim: For å stimulere til økt omsetning av bl.a. ubebodde eiendommer ble konsesjonsloven endret 4. mai 2001. Konsesjonsfriheten for bebygd eiendom ble hevet fra 5 dekar til 20 dekar. Endringen bygde på et ønske om hyppigere omsetning av landbrukseiendommer i distriktene for bl.a. å sikre bosettingen i et langsiktig perspektiv.

I Sem-erklæringen foreslo Regjeringen at arealgrensen ved erverv av konsesjonspliktig eiendom bør være 20 dekar fulldyrket mark og 80 dekar annet areal. Landbruksdepartementet sendte i mai–juni ut et forslag til ny konsesjonslov på høring og har i tråd med Sem-erklæringen foreslått en arealgrense på 100 dekar. Forslaget bygger på de samme synspunktene og forutsetningene som lå til grunn for endring av arealgrensen i 2001.

Jeg deler representanten Bredvolds bekymringer over at det står altfor mange ubebodde landbrukseiendommer både i Hedmark og i andre deler av landet. Om dette skyldes at regelverket er for firkantet og gammelmodig, vil jeg ikke uttale meg skråsikkert om. Det er etter mitt syn en rekke ulike faktorer som har ført til at vi i dag har den situasjonen representanten Bredvold beskriver i sitt spørsmål. Ikke minst har den generelle samfunnsutviklingen vi har sett over mange år, med en flyttestrøm av mennesker og arbeidskraft fra bygd til by, vært en avgjørende faktor.

Dersom vi skal endre denne utviklingen, er det avgjørende at flere får muligheten til å leve sitt gode liv også utenfor de sentrale byområdene. Politikernes oppgave må være å tilrettelegge slik at flest mulig får denne adgangen. De fleste av dagens små bruk har hatt en synkende betydning som arbeidsplass i landbruket. Etter hvert er det funksjonen som boplass som er mest interessant både for den enkelte og for samfunnet. En slik lovendring som Regjeringen foreslår gjennom endring i konsesjonsloven, vil stimulere til et større marked og en hyppigere omsetning av de mindre eiendommene. Dette vil gi langt bedre muligheter for de som ønsker en slik boform, og det vil gi en mer aktiv bruk og forvaltning av eiendommer som i dag i mange tilfeller ligger mer eller mindre brakk. Bruken av alle de mindre eiendommene vil være en avgjørende faktor for framtidig bosetting og aktivitet i mange bygdesamfunn.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som jeg tolker positivt, i og med at landbruksministerens syn samsvarer mye med mine tanker om å få distriktene til å få nye eiere på eiendommer som har mistet mye av sin betydning som tradisjonell arbeidsplass innenfor landbruket, og som dermed har fått større betydning som bosted enn som arbeidssted.

En økning til 100 mål, hvorav maks 20 mål må være dyrket, er jo et spørsmål, men det er i hvert fall et viktig skritt i riktig retning for å vitalisere bygdene. Dagens makspris på eiendommer, altså gårdens avkastning, bestemmer pris, og selgeren synes ofte at hans/hennes livsverk ikke kan selges til gi bort-pris. Da beholder man heller bruket, og forfallet fortsetter kanskje, og forgubbingen fortsetter, ikke minst. Ser statsråden denne utviklingen som en fare – altså at maksprisen også må gjelde bruk over de 100 dekar vi snakker om her?

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er veldig opptatt av disse spørsmålene, for jeg syns det er en dypt ulykkelig situasjon med et økende antall veldig små bruk som ikke er landbrukseiendommer i økonomisk forstand som vil gi noen inntekt av betydning fra landbruk, og som er ubebodde. Litt av årsaken til dette, tror jeg – og det er bakgrunnen for at Regjeringen arbeider med dette spørsmålet, som jeg har sagt – er at det ikke er mulig å selge dette og få en pris som er rimelig. Vi kan se eksempler på eiendommer som etter dagens regler vil være helt nede i 40 000–50 000 kr ved salg, og svært ofte er blod tjukkere enn 40 000–50 000 kr, og så blir det liggende der. Derfor er det vi ønsker å få en friere prisdannelse på de helt minste eiendommene, slik at unge mennesker som vil bosette seg i bygdene og ikke vil tvinges inn i et lite trangt kommunalt boligfelt, får så mye leverom at det er mulig å leve den type liv på bygdene som bygdene har tradisjon for.

Så er det selvsagt en bekymring i forhold til prisdannelsen på litt større landbrukseiendommer. Det er et paradoks at på den ene side får ikke de som eier større landbrukseiendommer, fram verdiene sine, og på den annen side at det skal være mulig for noen å overta de eiendommene og kunne betjene den kapitalen. Derfor er det viktig, og det har vært en utvikling hvor man legger noe mer vekt på boligverdi også på den type eiendommer.

Per Roar Bredvold (FrP): Jeg nikket flere ganger til landbruksministerens svar, og vi er mer enige på dette området enn i andre saker. Så jeg ser positivt på dette.

Jeg har vært i kontakt med en del eiendomsmeklere i forbindelse med dette spørsmålet, og det står folk i kø for å kjøpe denne type eiendommer. Så fort vi får ordnet dette, tror jeg dette blir en stor vitalisering for distriktene.

Statsråd Lars Sponheim: Det er jeg veldig enig i. Vi har sett en utvikling i andre land hvor stadig flere unge mennesker ønsker å skape seg en ramme for sitt liv utenfor byene og flytte ut og kanskje ha noe mer tomteareal enn de aller minste vanlige kommunale tomtene. Det har vi bl.a. sett gode eksempler på i England. Jeg er helt overbevist om at et forslag om å løfte de minste eiendommene – vi snakker kanskje om et 20-talls tusen eiendommer i Norge – ut av prisreguleringen, vil aktivere mange bygder og ikke virke slik som bondeorganisasjonenes kampanje i dag går ut på, at dette er vondt og vanskelig og uheldig for bygdene.