Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Bjørgulv Froyn til samferdselsministeren, vil bli besvart av næringsministeren som rette vedkommende.

Bjørgulv Froyn (A): Jeg vil da stille spørsmålet til næringsministeren:

«Hele Norge trenger et godt utbygd bredbåndsnett. Det planlegges utbygging av flere parallelle nett, på skattebetalernes regning, som kan ivareta behovet for bredbåndskapasitet, f.eks. digitalt bakkenett, GSM-R-nett, og MMR-nett. I tillegg kommer den nettkapasiteten som selskapene i bransjen enten har eller vil kunne bygge ut. Samordningsgevinsten kan være stor.

Hvilke initiativ vil statsråden ta for en samordning av utbygging av bredbåndsnett til hele landet?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Først og fremst vil jeg si at jeg er helt enig i at landet trenger bredbåndsnett. Både bredbåndsnett og -tjenester er viktig for å oppnå produktivitetsgevinster av IKT og for å kunne realisere viktige politiske mål. Skal Norge lykkes med å utnytte mulighetene som bredbånd gir, må vi derfor få på plass infrastruktur med bredbåndskapasitet og kompetanse til å bruke denne. Det er i dag stor avstand mellom hvor mange som har mulighet til å benytte bredbånd, og hvor mange som faktisk gjør det.

Hva som er bredbånd, må ses i forhold til hvilken kapasitet ulike typer av digitale tjenester vil kreve. Utviklingen går i retning av at kravet til båndbredden i overføringsnettene øker.

Norge har i dag en infrastruktur som omfatter flere former for nett, og som egner seg for overføring av digitale tjenester. Som følge av den regulatoriske omlegging som skjedde 1.januar 1998, da telemarkedet ble liberalisert, er utbygging og finansiering av infrastruktur for digital kommunikasjon for tilbud i markedet i utgangspunktet ikke lenger et offentlig ansvar. Nett og tjenester tilbys av mange konkurrerende aktører med utgangspunkt i ulike teknologier. Siden liberaliseringen har tilbyderne i markedet for elektronisk kommunikasjon investert store beløp i nett som muliggjør bredbåndstjenester. En ny lov om elektronisk kommunikasjon planlegges fremmet for Stortinget våren 2003.

I spørsmålet heter det at det i tillegg til utbygging som aktørene i markedet foretar, planlegges utbygging av parallelle nett. Blant annet nevnes GSM-R-nett og digitalt bakkenett som eksempler. Her er det behov for en del presiseringer. For det første er det slik at GSM-R er en variant av den kommersielle GSM-standarden, men vil bli en lukket kommunikasjonsløsning for jernbanefremføring. GSM-R vil heller ikke ivareta behovet for bredbåndskapasitet.

For det andre, når det gjelder digitalt bakkenett, har Stortinget bestemt at konsesjonærene selv skal finansiere utbygging og drift av nettet. Det digitale bakkenettet vil først og fremst være et nett for formidling av fjernsynskanaler, men nettet vil også kunne formidle digitale tjenester.

For å skape grunnlag for langsiktig og reell konkurranse mellom likeverdige parter i markedet for elektronisk kommunikasjon vil størst mulig grad av infrastrukturkonkurranse være et viktig virkemiddel. Dette må imidlertid balanseres mot kostnadshensyn. Utbygging av parallelle nett i størsteparten av landet kan være kostnadsdrivende for aktørene på en måte som ikke samsvarer med inntektene.

For å sikre effektiv bruk av de ressursene som settes inn på telesektoren, er det i telereguleringen lagt opp til at nye tilbydere skal kunne benytte seg av eksisterende nettressurser.

Utviklingen av det norske bredbåndsmarkedet har gått senere enn hva de fleste trodde for et par år siden. Det er flere grunner til at tempoet nå er lavere. Regjeringen følger utviklingen nøye og kartlegger denne høsten hvilken utbygging som har skjedd, og hvilken utbygging aktørene ser for seg fremover. Regjeringen vil legge frem en bredbåndsmelding i løpet av 2003. I forbindelse med arbeidet med stortingsmeldingen legger jeg opp til at operatører, eksperter, bransjene og andre berørte parter blir trukket inn i arbeidet.

Bjørgulv Froyn (A): Jeg takker for svaret. Jeg vil ikke påstå at jeg etter det svaret fikk mer klarhet når det gjelder Regjeringens satsing.

Poenget er at det i løpet av kort tid har skjedd store og viktige ting, teknologiske forandringer og utviklinger. Ved siden av det har det finansielle grunnlaget for investering i nett endret seg vesentlig, og en viktig årsak til at utbygging av nett ikke lenger har gått i det tempoet man trodde, er at man innen bransjen er blitt mer opptatt av samordning i nett framfor konkurranse mellom nett. Det er det som er viktig, fordi ulike komiteer i Stortinget behandler ulike nettsystemer som man kanskje med fordel burde bringe inn i en samordning fordi det innenfor ett nett er kapasitetsmuligheter til slik samordning.

Vi har etter bransjens eget utsagn en betydelig mengde fiber allerede nedgravd. Vi har GSM-R-nett som har potensial til å være mer enn et lukket system; vi har kanskje så mye hva angår fiber, at vi muligens kunne dekke hele USA. Spørsmålet blir å ta et initiativ til å gjøre det mulig som ligger potent i dagens situasjon – og det krever altså en samordning. Det er mitt utgangspunkt. Mitt andre spørsmål er: Vil ikke Regjeringen ta dette på alvor?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Spørreren spør om vi vil ta noe initiativ knyttet til det som går på samordning av ulike nett, som, som riktig beskrevet, det er mange av.

Jeg skal prøve på de få minuttene jeg har til disposisjon, å redegjøre for noen av de initiativ vi har tatt. Det kan definitivt tenkes en samordningsgevinst ved parallell utbygging av GSM-R og andre kommunikasjonsløsninger. Vi har nedsatt en egen arbeidsgruppe som er gitt i oppgave spesielt å se nærmere på muligheten av samordningsgevinst ved parallell utbygging av GSM-R og TETRA:

• 1. En prosjektgruppe har foreslått dette lagt til grunn som standard for felles sambandsnett for nød- og beredskapsetaten.

• 2. En arbeidsgruppe er dessuten i ferd med å vurdere om nødetatens samband bør benytte eksisterende, kommersielle systemer – GSM-R eller UMTS – som plattform i stedet for TETRA.

• 3. Selv om utbygging av neste generasjons mobilnett UMTS skal skje på kommersiell basis, vil samordning også i forbindelse med denne nettutbyggingen kunne begrunnes ut fra samfunnsøkonomiske hensyn.

Det er for så vidt meddelt i St.meld. nr. 32 for 2001-2002. Hvis vi går inn på dette med nettdeling, må det tilføyes at dette av konkurransemessige hensyn ikke må bli for omfattende. Vi må tross alt også ha konkurranse i dette markedet.

Bjørgulv Froyn (A): Et av de land som kan krone seg med suksess når det gjelder utbygging av nettilgang for befolkningen, er Sør-Korea. En av de viktigste forutsetningene for denne suksessen er at staten har tatt ansvar for infrastrukturen og ikke bare overlatt det til markedet. Vi har historiske tradisjoner for at staten har tatt ansvar for infrastrukturen, og det skal vi òg gjøre i moderne tid. Tidligere tok vi ansvar for jernbane, for fasttelefoni, for elektrisitet. For å ta utfordringen på alvor: Vil ikke Regjeringen ta innover seg at nå har forutsetningene endret seg såpass mye i løpet av kort tid at det vil være ulønnsomt for staten bare å la markedet operere – og i Stortinget, politisk sett, la de ulike komiteene jobbe med saker som kunne la seg samordne?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Jeg deler egentlig det som er utgangspunktet for spørrerens antegnelse, ved at det har skjedd ting underveis. Jeg må minne om at den politikken som man har basert seg på de siste tre–fire år, er et resultat av det Jagland-regjeringen i sin tid la frem, og som Stortinget sluttet seg til i forhold til hvem som skulle være driveren i dette.

Jeg må også si når spørreren tar frem Sør-Korea, at det er en vesensforskjell i utgangspunktet. De hoppet over et teknologisk steg i Sør-Korea ved at de ikke hadde ordinært internett, men gikk rett på bredbåndsløsningen. Etter å ha flydd helikopter over store deler av Sør-Korea har jeg sett at det også er en vesentlig forskjell i geografi og topografi som muliggjør en litt annen utbygging i Sør-Korea enn det som er tilfellet i vårt kjære, langstrakte Norge. Men som sagt, vi skal komme med en stortingsmelding om bredbånd for å ta opp i oss disse teknologiske endringene som har skjedd, og for at vi skal kunne utmeisle en politikk for fremtiden, som innehar konkurranse, som innehar god dekning, og som tar hensyn til at vi ikke skal grave ned mer fiber enn det som trengs for å dekke det norske folks behov.