Carsten Dybevig (H): Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til nærings- og handelsministeren:

«Sem-erklæringen legger vekt på en bedre målretting av de offentlige virkemiddeltiltakene, bl.a. gjennom kommersialisering og internasjonalisering. EU har programmer som strekker seg over flere år. Forutsigbarheten i EU-programmene blir bedre for deltakerne når rammene avgjøres før programstart. I Norge gis årlige rammer i statsbudsjettet med ev. endringer i revidert nasjonalbudsjett.

Hvordan vil statsråden gjøre de norske programmene mer langsiktige og forutsigbare for deltakerne?»

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Næringspolitiske tiltak er langsiktige i sin natur. Dette er en konsekvens av at det krever langsiktighet å drive en bedrift. Tiltak som det offentlige setter inn, skal svare på næringslivets behov. Dagens virkemidler legger mer vekt på å bidra til utvikling av gode næringsmiljøer enn tidligere. Slike miljøer, klynger kan være et eksempel, er viktige for verdiskapingen, fordi bedriftene der er mer lønnsomme enn de ellers ville vært. Gode næringsmiljøer består ikke bare av bedrifter, men også av FoU-institusjoner, banker, investorer, entreprenører og offentlige etater. Velfungerende næringsmiljøer utvikles imidlertid ikke over natten, og de offentlige virkemidlene bør derfor preges av forutsigbarhet kombinert med nødvendig fleksibilitet.

Stabile generelle rammebetingelser er imidlertid det viktigste staten kan bidra med for å øke mulighetene for langsiktig planlegging i næringslivet. Regjeringen legger stor vekt på dette i næringspolitikken.

Regjeringen vil til våren legge frem en sak for Stortinget om det næringsrettede virkemiddelapparatet som varslet i statsbudsjettet for 2003. Det er min ambisjon at virkemiddelapparatet skal fokusere mer på innovasjon og internasjonalisering, og at de målsettingene vi legger på institusjonene, skal stå over tid. Samtidig er det klart at vi lever i en omskiftelig verden, og det kreves høy omstillingsevne av institusjoner som skal arbeide med nyskaping i næringslivet.

Jeg er enig med representanten Dybevig i at forutsigbarheten blir bedre for deltakerne når de økonomiske rammene for et flerårig program kan fastlegges før programstart. Det norske systemet med ettårige statsbudsjetter gir ikke anledning til det. Det gjelder jo ikke bare innenfor næringspolitikken, men på de fleste områder av statens drift. Systemet gir imidlertid også visse fordeler ved at utgiftene kan tilpasses den løpende økonomiske situasjonen.

I moderniseringen av offentlig sektor skal vi være åpne for å se til andre land og lære av våre nærmeste naboer og samarbeidspartnere når det er hensiktsmessig. Vi har noe erfaring med hvordan langsiktig budsjettering praktiseres og de fordeler det gir fra vår deltakelse i en rekke EU-programmer.

Det er viktig at vi også for norske programmer kan få økt langsiktighet og forutsigbarhet. Bevilgningene må ikke svinge for mye og for brått. Her har både regjering og storting et klart ansvar. På den annen side må det ikke settes i gang flere programmer enn det man med rimelighet kan vente å få bevilgninger til de neste årene. Det er i balansen mellom disse to hensynene at forutsigbarheten for de norske næringsrettede programmene må ligge.

Carsten Dybevig (H): Takk for svaret. Jeg har tilleggskommentarer.

Det er slik at SND, Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, på en måte skal være katalysator for de små og mellomstore bedriftene ute i distriktene. De bedriftene som de skal støtte, har ofte liten egenkapital, men de har gode idéer. Det er ofte enmannsforetak eller tomannsforetak eller i hvert fall bedrifter som er små. Disse bedriftene trenger ofte egenkapital for å få satt i verk disse gode ideene og de impulsene som de har. Man skal også være klar over at fremtidens arbeidsplasser faktisk ikke eksisterer i dag, slik at mange av de arbeidsplassene vi får i fremtiden, kommer nettopp fra slike små og mellomstore bedrifter. Og så ser vi da i Aftenposten at SND er med på å finansiere utflytting av norske arbeidsplasser. Her bruker man altså penger til å utflagge norske arbeidsplasser, mens det i distriktene ofte er en uforutsigbarhet i forhold til størrelsen på støtten som SND kan gi disse bedriftene.

Og da har jeg to tilleggsspørsmål til statsråden. Det ene er: Bør ikke virkemiddelpolitikken i størst mulig grad gjelde norske bedrifter i Norge, slik at vi kan få den innovasjonen og det entreprenørskapet som beskrives så flott i statsbudsjettet for neste år? Og samtidig: Hvis Norge skal delta i EUs rammeprogrammer, må man på en måte forplikte seg over seks–åtte år. Er det ikke slik at Norge har tenkt å delta i disse rammeprogrammene?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det er helt riktig at SNDs hovedinnretning er knyttet til små og mellomstore bedrifter, og det har også vært virkemiddel i forhold til det med egenkapital. Men det er klart at egenkapital til prosjekt som iallfall skal gå under vignetten «gode prosjekt», ofte vil være enklere å få tak i enn en del av det som går på virkemidler for å bistå til oppstart i en bedrift.

Når det gjelder SND-midler til utflytting av norske arbeidsplasser, har det vært vurdert slik, på siste halvdel av 1990-tallet i hvert fall, at det også var en oppgave for SND å bistå norske bedrifter i en internasjonaliseringsprosess. Det har selvfølgelig vært under den forutsetning at det er for å styrke bedriften også her hjemme at man har måttet gjøre det. Jeg tror det er veldig få eksempler på bedrifter som man har flyttet ut rubbel og bit, hvor alternativet var at vi kunne hatt arbeidsplassene her hjemme.

Jeg får ikke tid til å svare på det siste.

Carsten Dybevig (H): Takk for svaret en gang til.

Det er slik at i Norge har vi opprettet tre forskjellige typer virkemiddelbedrifter i statlig regi. Det er Norges Eksportråd, som skal bistå bedrifter i utlandet med å få solgt varene sine til utenlandske markeder. Så har vi SIVA, et selskap for industrivekst, som etablerer seg både i Norge og utlandet for nettopp å hjelpe norske bedrifter. Det tredje er Statens nærings- og distriktsutviklingsfond, og det bør jo helst gjelde for norske bedrifter, slik at man ikke får et opplegg her som gjør at både SIVA, SND og Norges Eksportråd trår i det samme bedet. Bør man ikke ha klare skillelinjer mellom hva som er SIVAs oppgave, hva som er Norges Eksportråds oppgave, og hva som er SNDs rolle?

Statsråd Ansgar Gabrielsen: Det vil ofte være slik at de virkemidlene som jeg rår over, som er 12–15 forskjellige etater, tidvis vil ha prosjekter som er av en slik art at de går over i hverandre. Det betyr at flere aktører, som Eksportrådet, SIVA og SND, kan være involvert i én og samme sak. Jeg er fullt innforstått med at det kan stilles spørsmål ved det utenlandsengasjementet som har vært, men det har vært vedtak Stortinget har gjort enstemmig når premissene for disse tingene har blitt lagt.

Det var stilt et spørsmål knyttet til dette med EUs rammeprogram som er for seks–åtte år, og det er helt riktig. Hvis vi først går inn på disse rammeprogrammene, binder vi oss i realiteten for seks–åtte år. Det er en ting som selvfølgelig kunne vurderes og gjøres på en del andre områder, men jeg tror at det først og fremst er Stortingets eget budsjettreglement som her legger begrensninger. For øvrig kan jeg si at de virkemiddelgjennomganger vi nå gjør, tar opp akkurat det som Dybevig nevnte, å se alle virkemidlene i en sammenheng, og at næringslivet skal ha én inngangsport, uansett hva de er ute etter.

Presidenten: Vi går da tilbake til spørsmål 16.