Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg vil gjerne få stille følgende spørsmål til sosialministeren:

«En mann fra Asker har engasjert seg sterkt i arbeidet med å fjerne de kommunale egenandelene på trygghetsalarmer i kommunen. Han mener at disse kostnadene er urimelige for brukerne, dessuten at de gir lite inntekter til kommunen når en tar administrasjonskostnadene med i beregningen.

Hva mener statsråden om at kommunene tar egenandeler av brukerne i forbindelse med bruk av trygghetsalarmer?»

Statsråd Ingjerd Schou: Kommunene har valgt ulike løsninger når det gjelder organisering av trygghetsalarmtjenesten, tildeling av alarmer og egenbetaling. I noen kommuner er alarmene og tjenestene gratis, mens andre kommuner har ordninger med egenbetaling. Asker kommune, som trekkes frem i spørsmålet, har en ordning med egenbetaling på trygghetsalarmer hvor personer som har en inntekt over 2 G, betaler 100 kr måneden, og personer som har en inntekt under 2 G, er fritatt for å betale egenandel. Kommunene har i stor grad valgt løsninger som er tilpasset lokale behov. Noen kommuner har organisert og satt ut trygghetsalarmtjenesten til brannvesenet, frivillige organisasjoner eller private firmaer, som f.eks. Falken.

Trygghetsalarmer er en ikke lovpålagt tjeneste. Kommunene står derfor fritt når det gjelder å utforme ordningen med hensyn til organisering, tildeling og egenandeler. På denne bakgrunn vurderer jeg det ikke som hensiktsmessig å innføre et generelt betalingsfritak for slike tjenester, da det i enkelte kommuner kan føre til at tilbudet blir borte.

Fordi tjenesten skaper en trygghet for brukeren, vil det medføre en avlastning på det øvrige hjelpeapparatet. Av den grunn forventer jeg også at kommunene forvalter ordningen på en fornuftig måte, og at man ser egenandelene i sammenheng med brukernes utgifter til pleie- og omsorgstjenester for øvrig. Jeg regner med at kommunene også vurderer prisfastsettingen i forhold til administrasjonskostnadene.

Forskjellene i egenandeler mellom kommunene gjør at det er grunn til å se nærmere på praktiseringen av dagens ordning med trygghetsalarmer. Departementet vil i samarbeid med Kommunenes Sentralforbund vurdere f.eks. innkjøpsrutiner og også muligheten for å samordne innkjøpene for å redusere kommunenes kostnader knyttet til nettopp innkjøp av alarmer. Departementet har også tatt initiativ til å få utarbeidet en veileder til kommunene som omhandler trygghetsalarmer i pleie- og omsorgstjenesten. I arbeidet med denne vil vi også se på praktiseringen av egenbetalinger i kommunene. Denne veilederen vil være klar neste år, og departementet vil vurdere effekten av denne i forhold til trygghetsalarmtilbudet generelt.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg takker for svaret.

Svaret inneholder noen elementer av det jeg vil kalle positiv tenkning fra statsråden i forhold til i hvert fall å starte en dialog med Kommunenes Sentralforbund om framtiden og kostnadene for trygghetsalarmer. Men det som skuffer meg litt, er at statsråden ikke har en mer prinsipiell tilnærming til spørsmålet. Trygghetsalarmen gis til mennesker som med god grunn føler seg utrygge. Denne mannen fra Asker som har engasjert seg, Henning Furulund, har epilepsi og er avhengig av trygghetsalarm for å kunne fungere. Synes ikke statsråden at det har noen klare prinsipielle sider, når mennesker som rett og slett trenger denne alarmen for å kunne fungere i hverdagen, skal bli møtt med egenandeler, og vi faktisk har eksempler på at mennesker av hensyn til kostnadene må velge bort et slikt fundamentalt viktig tilbud som trygghetsalarmen ville være?

Statsråd Ingjerd Schou: Nå var mitt svar tuftet på en prinsipiell tilnærming, fordi dette spørsmålet også har vært oppe til behandling i Stortinget tidligere. Under behandlingen av budsjettet i 1999 ble det faktisk slått fast at trygghetsalarmer skal være et kommunalt ansvar. Det var en samlet vurdering at dette var den beste løsningen. Det alternativet som ble vurdert, var nemlig å overføre ansvaret til folketrygden og hjelpemiddelsentralene. Det ble bl.a. lagt vekt på at tilbudet om trygghetsalarmer nettopp skulle ses i sammenheng med de tjenestene som kommunen for øvrig har. Det gjelder særlig det som går på andre sosiale tjenester knyttet til hjelp i hjemmet, men også utrykning koblet opp til det som går på alarmer.

Utover det ser jeg at det er god grunn til å se nærmere på praktiseringen, og jeg vil også følge opp det i kontakten med KS.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Jeg er selvfølgelig klar over at dette spørsmålet har vært oppe til vurdering før. Men fordi en sak er vurdert tidligere, er det ikke dermed sagt at man har funnet den evige sannhet. Det må alltid være mulig å ta opp spørsmål på nytt hvis man etter hvert får kunnskap og gjør seg erfaringer som går i retning av at man kanskje bør tenke gjennom en sak på nytt.

Min holdning vil i hvert fall være at jeg erkjenner at det finnes noe som heter kommunale tjenester. Jeg erkjenner at det også skal finnes egenandeler for kommunale tjenester. Men jeg må vel si at jeg er litt skuffet over at statsråden ikke åpner for å tenke gjennom hvorvidt trygghetsalarmen bør være en slik type kommunal tjeneste som det er naturlig å ta betaling for. Trygghetsalarmen representerer noe helt annet enn f.eks. en hjemmehjelp. Trygghetsalarmen handler rett og slett om nettopp det viktigste – brukerens trygghetsfølelse.

Statsråd Ingjerd Schou: Det er viktig å forholde seg til Stortingets vedtak, og dette ble som kjent behandlet. Det ble også veldig tydelig presisert at det skulle være et kommunalt ansvar.

Jeg har også sagt at det er forskjeller i egenandeler mellom kommunene, noe som gjør det helt naturlig å se nærmere på nettopp praktiseringen. Jeg vil selvfølgelig følge opp det. Jeg tror det kan være nyttig at vi får en veileder innenfor området, for jeg tror kriteriene og indikasjonene for å få trygghetsalarm også er veldig forskjellige.