Presidenten: Dette spørsmålet, fra representanten Torbjørn Andersen til justisministeren, vil bli besvart av landbruksministeren på vegne av justisministeren.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg har et spørsmål til justisministeren som vil bli besvart av statsråd Sponheim:

«Ifølge Agderposten 12. oktober i år fikk to biltyver fra Litauen redusert straff i Sand tingrett fordi de ikke kan snakke norsk. I et annet tilfelle får en person i Arendal slippe å sone i fengsel for promillekjøring samt halvert bot fordi han er innvandrer. Begrunnelsen skal være at det ville være spesielt tøft for han å sone straffen fordi han er utlending. For folk flest virker dette helt uforståelig og kan fremprovosere rasisme.

Vil statsråden gjøre noe for å stoppe slik forskjellsbehandling for loven?»

Statsråd Lars Sponheim: Verken justisministeren eller jeg på vegne av justisministeren kan gi en vurdering av straffutmålingen i de to sakene som representanten bygger sitt spørsmål på. Domstolene utgjør en uavhengig statsmakt hvor justisministeren må ta til etterretning de forhold domstolene legger vekt på i fastsettelsen av straffutmålingen.

På mer generelt grunnlag vil jeg gjerne få legge til: Når retten har konstatert at en person har gjort seg skyldig i en straffbar handling, skal den utmåle straff innenfor lovens strafferammer. Straffeloven nevner noen generelle forhold som er straffeskjerpende eller straffenedsettende. Ellers er prinsippene for straffutmålingen ikke nedfelt i loven, men er utviklet gjennom rettspraksis over tid. Sentrale momenter ved straffutmålingen er handlingens grovhet og hvilken grad av skyld som er utvist. I tillegg kan det finnes skjerpende eller formildende omstendigheter utenfor selve handlingen. En slik formildende omstendighet kan være at fengselsstraff vil virke særlig hardt, f.eks. på grunn av høy alder, sykdom eller andre forhold.

Som en saksopplysning nevner jeg at i begge de to sakene som representanten Andersen viser til, er straffutmålingen begrunnet i en helhetsvurdering, der både skjerpende og formildende momenter er vektlagt. I saken om promillekjøring så retten det som skjerpende at promillekjøringen fant sted i sentrum, mens siktedes spesielle livsforhold, at han var arbeidsledig og det forhold at han kjørte moped, trakk i retning av en lavere straff. I tyverisaken ble det i skjerpende retning lagt vekt på at – og jeg siterer fra domspremissene:

«Retten finner at det (…) må reageres strengt på denne type overtredelser. Det vises til at ulike distrikter til stadighet opplever tyveriraid av denne typen begått av unge utenlandske gjerningsmenn som oppholder seg i Norge en kort tid. Dette styrker behovet for allmennpreventive signaler.»

Dette gjenspeiles i straffutmålingen. De to tidligere ustraffede gjerningsmennene ble begge idømt ubetinget fengsel i seks måneder. I formildende retning ble det lagt vekt på at soningen ville være en sterkere belastning for de to tiltalte enn det ville vært i mange andre saker.

Det er lang tradisjon for oss for at strafferammene er vide og for at vi har få lovregler om hvilke hensyn som skal tas ved straffutmålingen. På den måten kan retten fastsette den straffen som er mest rimelig, hensiktsmessig og rettferdig i hver enkelt sak. I siste instans er det opp til Høyesterett å gi direktiver om hvilke hensyn som skal tas i ulike typer saker. Slik bør det etter mitt skjønn fortsatt være, og jeg stoler på at domstolene er seg sitt ansvar bevisst. Jeg har merket meg at høyesterettsjustitiarius Tore Schei i Aftenposten 18. oktober oppfordrer påtalemyndigheten og forsvarerne om å anke flere dommer inn for Høyesterett, slik at vår øverste domstol kan gi underordnede domstoler klare signaler om hva som er riktig straff.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg takker statsråden for svaret, som ikke var all verden å skryte av, slik jeg oppfattet det.

La meg først få si at det er mange gode grunner til å reagere når det ser ut til å ha utviklet seg en rettspraksis der utlendinger beviselig får mildere straff enn nordmenn for samme type forbrytelse. Her har vi altså to konkrete saker fra Agder som begge peker i retning av at innvandrere og utlendinger slipper billigere unna lovbrudd enn det nordmenn ville gjort for samme type lovbrudd. I disse sakene er det fremstilt som om utlendingenes manglende norskkunnskaper, og det at det er verre for utlendinger enn for nordmenn å måtte sone straff i norske fengsler, skulle være formildende omstendigheter som bør gi lavere straff. Regjeringen må da fullt ut innse at den negative effekten slik forskjellsbehandling for loven kan ha for nordmenns holdning til innvandrere, er svært uheldig.

Statsråd Lars Sponheim: La meg først få understreke det som var et hovedpoeng for meg i mitt svar, nemlig at vi i vårt land har uavhengige domstoler. De gjør sine selvstendige vurderinger. Det betyr ikke at de lever i et vakuum og ikke følger med i samfunnsdebatten og fanger litt av den alminnelige rettsoppfatning som måtte være i det norske folk, men de er altså ikke under instruksjon av Regjeringen i disse spørsmålene – heldigvis. Og jeg vil på det sterkeste forsvare at vi har et slikt samfunn.

Når det er sagt, vil jeg understreke det jeg sa i mitt svar, nemlig at i disse to konkrete dommene har det nettopp vært argumenter som trekker i begge retninger, både i straffeskjerpende og i formildende retning. Og jeg gav uttrykk for at nettopp når det gjelder disse biltyvene som her er nevnt, er forholdet det at det er unge, utenlandske gjerningsmenn – og som vi har litt for mange tilfeller av – som nettopp begår slike raid. Og behovet samfunnet har hatt for å statuere noen eksempler og gi noen allmennpreventive signaler, som det står i domspremissene, drar jo nettopp i motsatt retning av de påstandene som representanten her kommer med. Så jeg har full tillit til at domstolene sørger for å forvalte sin oppgave på en god måte.

Torbjørn Andersen (FrP): Jeg merker meg selvsagt statsrådens uttalelser. Men la meg også få minne om det faktum at kriminelle utlendinger i Norge stort sett ler av norske myndigheters naive holdning og manglende styrke i forhold til å slå målbevisst og hardt ned på alle typer kriminell atferd. Norge blir dessverre sett på som et paradis der det er lett å begå kriminalitet, og organiserte utenlandske kriminelle miljøer ser det som svært attraktivt å kunne operere innenfor norske grenser. Kriminalitet begått av utlendinger i Norge har nå gått én vei – rett til himmels. Så svarer altså det norske rettssystemet med å gi rabatt til kriminelle utlendinger bare fordi de ikke kan snakke norsk, eller fordi det er synd på dem fordi de er utlendinger og må sitte i fengsel. Dette er helt uforståelig for Fremskrittspartiet, og det er utrolig klumsete. Det er naivt, og det er helt håpløse rettstilstander vi her står overfor. Jeg håper derfor at vi nå og for fremtiden slipper flere slike underlige avgjørelser i rettssystemet der innvandrere synes å få lavere straff enn nordmenn, slik som vi har eksempler på i disse to sakene.

Presidenten: Presidenten antar at begrepet «klumsete» ikke er et parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg kan ikke gå god for de påstandene som representanten her har kommet med. Jeg er helt overbevist om at situasjonen er den at norske domstoler behandler dem de har oppe til doms, på en riktig måte ut fra det lovverket som de er satt til å behandle, og som er vedtatt her i salen.

Om jeg skal komme med en verdimelding, vil jeg få sitere den justisministeren jeg har gleden av å få lov til å tale på vegne av i dag. Han har sagt at «en drittsekk er en drittsekk, uansett hudfarge» eller nasjonalitet. Det gjelder nok også en kjeltring. De skal underlegges det samme lovverket når de skal dømmes i Norge. Jeg har all grunn til å tro at den tankegangen ligger til grunn når domstolene bruker lovverket gjennom sin uavhengige behandling.

Presidenten: Det var friske begreper. Jeg går ut fra at protokollen viser at dette var sitater.